Gjesteskribent

Saudi Arabia, Kina og Vietnam har alle vært oppnevnt til FNs menneskerettighetsråd. Alle de tre landene forbyr ytringsfrihet, og idømmer regimekritikere harde straffer. Ingen av dem respekterer tros- eller samvittighetsfriheten. Ingen av dem har et transparent rettssystem, og ingen av dem har – for å si det forsiktig – problemer med innvandring. Hva forteller dette oss om selve menneskerettighetstanken?

I løpet av 1600-tallet ble England revet i filler av borgerkrig. Denne krigen tok slutt ved «Den ærerike revolusjon» i 1688, da kong Jacob II ble landsforvist og Wilhelm av Oranien ble hilst velkommen i hans sted. Dette representerte på et vis det folkelige ønsket om en protestant på tronen, fremfor et katolsk dynasti. På en annen måte markerte dette en endelig seier i en århundrelang kamp for en styreform som hadde individuell frihet som mål, fremfor samfunnets kollektive underordning.

Heretter kom folk til å nyte godt av frihetene som beskyttet dem selv, deres eiendom og levesett mot inngrep uten lovhjemmel, enten de kom fra medborgere eller kongens utsendinger. Dette ble stadfestet året etter, i grunnlovstilleggene av 1689, som gav hjemmel for frihet mot vilkårlig arrestasjon og fengsling, beskyttet parlamentets ytringsfrihet, og avskaffet kongens særrett til å oppnevne dommere eller selv å fungere som dommer. Helhetsvirkningen var at kongen ble underordnet lovverket på samme måte som vanlige borgere.

Grunnlovstilleggene ble på den tiden ansett som en stadfestelse av eldgamle rettigheter som engelskmennene hadde nedfelt i en flere hundre år gammel sedvanerett. De ble individets våpen mot alle som søkte å være herre over ham, uansett hvilken makt eller hvilke interesser de representerte. Dette poenget ble formulert på en annen måte året etter, i filosofen John Lockes Second Treatise on Civil Government: Mennesker har medfødte rettigheter, mente han, og disse kan ikke legitimt fratas eller innskrenkes. Retten til å gjøre sine egne ting uten å true liv, helse og eiendom, var for ham helliget av engelsk lov fordi den var helliget av Fornuften, og derfor av Gud.

Det var ingen enkel sak å definere hva disse «naturrettighetene» ville bestå i, og da Lockes argumenter ble tatt med i USAs uavhengighetserklæring og deretter i de amerikanske grunnlovstilleggene, ble en god del flere betemmelser tatt med enn det ville ha falt inn en filosof som skrev på tampen av den engelske borgerkrigen.

Ikke desto mindre forble grunntanken den samme, og den lå til grunn for all verdens «menneskerettigheter» som fant gjenklang etter Opplysningstiden. Dette er rettigheter som ikke tildeles av myndighetene, men som tilhører oss i kraft av å være mennesker, snarere enn borgere. Disse rettighetene er friheter. De sikrer at vi kan ta ansvar for de tingene som er viktigst for oss, at vi kan uttrykke oss fritt, og gjøre våre egne ting uten å trues av makthaverne.

Det er et ytterligere poeng her: Menneskerettighetene beskytter individets suverenitet mot den som måtte ønske å slavebinde, bringe til taushet eller underkue vedkommende.

Senere filosofer begrunnet menneskerettighetene med andre argumenter enn Locke – Kant på én måte, Hegel en annen, John Stuart Mill en tredje. Men den felles antagelsen var at rettigheter er friheter. De er til for å beskytte individet mot undertrykkelse, i særdeleshet mot undertrykkelse fra geistlige, regenten eller staten. Deres eksistens danner fundamentet for alt vi måtte kalle myndigheter som har borgernes samtykke, og de fanger essensen av den politiske prosessen slik vi i Vesten siden har forstått den – nærmere bestemt som en ordning for å beskytte individet mot gruppen. Riktignok avfeide Jeremy Bentham tanken om menneskerettigheter som «tullball på stylter«. Men vi kan nok enes om det han mente, nemlig at uansett hvordan rettigheter defineres, så trenger de en styresmakt til å håndheve dem.

Landscape
Eleanor Roosevelt med FNs Menneskerettighetserklæring i spansk utførelse.

Da Eleanor Roosevelt og rådgiverne hennes utarbeidet Menneskerettighetserklæringen i 1945, etterstrebet de en nøytral synsvinkel som ulike styresett og rettssystemer kunne bedømmes fra. FN-erklæringen innførte en universiell standard som skulle være akseptabel for alle, da den ene og alene var basert på menneskets natur. Erklæringen begynner med å nevne en rekke friheter, slik dens forgjengere gjør. Den understreker at statsmakten avgrenses av rettighetene, og således er en garanti for at hver enkelt av oss både kan styres over og være frie.

Når man kommer frem til artikkel 22 har imidlertid vektleggingen skiftet fra friheter til krav, og blant rettighetene som angivelig er sikret i dokumentet, finnes en rekke krav mot staten – krav som bare kan innfris ved aktiv handling fra styresmaktens side. Slik lyder artikkel 22:

Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.

Denne rettigheten omfatter en uspesifisert liste av andre «økonomiske, sosiale og kulturelle» rettigheter, ansett som uunnværlige – ikke for friheten, men for «verdigheten» og «personlighetens frie utvikling». Uansett hva det måtte bety i praksis, er det tydelig at slike påståtte «rettigheter» ikke kan sikres ved å redusere statsmakten, men ved å utvide den, og i tillegg ved å styrke statsmakten slik at den kan konfiskere så mye av borgernes formue som behøves for å sikre «verdigheten» til enhver som måtte trenge en del av den. Agendaen har forflyttet seg fra liberalisme til sosialisme, uten noen som helst indikasjon på hvordan eller hvorfor.

Dette er muligens ikke skadelig isolert sett. Men slik agendaen anvendes i etterkant, reiser spørsmålet om hvor det bærer hen. La oss se på Den europeiske menneskerettserklæringen, som også ble innført i kjølvannet av 2. verdenskrig. Denne erklæringen tar også utgangspunkt i de samme tradisjonelle frihetene. Men ganske snart begynner også denne erklæringen å skli ut i ønsketenkning. I våre dager anvendes den av en aktivistdomstol (Den europeiske menneskerettsdomstolen) hvis dommere – alt annet enn upartiske og uten unntak svært politiserte – tar sikte på å omstøte enhver lovgivning som ikke behager dem. La oss se på noen eksempler: Europakonvensjonens «rett til familieliv» benyttes for å hindre deportasjon av domfelte (og farlige) kriminelle; Den europeiske menneskerettsdomstolen gir etniske grupper rett til å opprettholde sin tradisjonelle livsstil, og benyttes til å opprette boligfelt for campingvogner stikk i strid med plan- og bygningsregler, og medfører at naboenes eiendomsverdier kollapser; retten til ikke å bli diskriminert på bakgrunn av seksuell legning ble anvendt mot et eldre kristent ektepar som levde av å huse leieboere i hjemmet sitt, slik at virksomheten måtte legges ned. Bankfolk har til og med krevd sine ublu bonuser som en menneskerett.

Det kan selvsagt finnes argumenter for alle disse kravene. Det er utvilsomt grunner som taler både for og imot. Men samtidig betyr dette at menneskerettighetstanken har blitt adskilt fra sin filosofiske forankring, og at den kan anvendes av jurister og lovgivere for å omgjøre klagemål til rettskraftige krav, uten henvisning til øvrige og omfattende spørsmål av allmenn interesse. (Husk at rettighetene tilhører enkeltpersoner, og derfor kan bli brukt mot staten, uavhengig av om de strider mot lovverket forøvrig.) Konseptet som ble innført for å sikre individuell frihet, blir nå brukt til å begrense det. I menneskerettsaktivistenes navn baner domstoler veien for ortodokse lover som aldri kunne bli pålagt oss av en valgt, lovgivende forsamling.

Dette bringer meg tilbake til FNs Menneskerettighetskommisjon. Saudiaraberne har allerede klaget over at Norge bryter muslimers menneskerettigheter ved å tillate «hatefulle ytringer» mot dem – med andre ord ved å avstå fra stanse åpen kritikk av Koranen. Dette fra et land der kristne blir tvunget til å skjule sin tro, der frafalne piskes eller henrettes, der kvinner holdes innomhus og underordnet menn, og der de som har mot til å kritisere regimet eller dets fanatiske imamer, enten er døde eller fengslet. Saudiaraberne forlanger at all religions- og profetkritikk skal forbys i Norge. Og for å illustrere sin upartiskhet beskylder de Norge for «et økende antall tilfeller av vold, voldtektsforbrytelser og velstandsgap» – men unnlater å nevne at et uforholdsmessig antall av disse «voldtektsforbrytelsene» begås av muslimske innvandrere.

UN Human Rights Council discusses Syria June 27, 2012
FNs menneskerettighetsråd diskuterer situasjonen i Syria, 27. juni 2012 (Foto: US Mission Geneva)

De rettighetene og frihetene som islam nyter i Norge, innvilges ingen annen trosretning enn sunni-islam i Saudi-Arabia. Allikevel later det til å være muslimers «menneskerett» å beskyttes mot religionskritikken de naturlig nok tiltrekker seg. Det er åpenbart at uansett hva menneskerettighetene dreier seg om, er det ikke individets frihet den saudiarabiske regjeringen har i tankene. Menneskerettighetslovene som ble innført for å sikre vår frihet, blir nå brukt for å fjerne den. Religiøse fanatikere og venstreutopister har funnet sammen for å fjerne det eneste våpenet som så langt har vist seg effektivt mot dem: det eneste våpenet som kunne brukes av en dissenter, men ikke av dem som ønsket å bringe vedkommende til taushet.

Hva kan løsningen være? Mer filosofering, eller mindre? Å forsøke å finne tilbake til den grunnleggende tanken om rettigheter som friheter, eller å avvise hele konseptet som en kostbar feiltagelse? Velg selv.

 

Forbes