Gjesteskribent

Bildet: Anjem Choudary vil snart være en fri mann. Fra å kunne bli mistatt som en skrikhals har Choudary avslørt seg som en livsfarlig islamist som har hatt berøring med svært mange av de som er tatt for jihad-angrep eller gikk i døden som terrorister. Et luft-er-for-alle-prinsipp på slike som Choudary kan få fatale følger.

Debatten etter de siste terrorangrepene i England har fokusert på menneskerettighetenes stilling i forhold til tiltak som blir foreslått for å bekjempe terrorhandlinger.  Det avtegner seg et skille mellom politikere som vil innskjerpe overvåkningen av og reaksjonen mot islamister og de som advarer mot de metodene som moderne teknologi åpner for, fordi slik overvåkning kan komme til å krenke terroristenes menneskerettigheter.

Allerede for tre år siden var daværende britiske innenriksminister Theresa May klar til å introdusere en tøffere lovgivning for å møte trusselen fra islamske jihadister.  Storbritannia har en egen menneskerettighetslov som innbefatter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Etter de siste ukers terrorangrep mot sivilbefolkningen, har hun som statsminister på ny reist krav om vesentlig intensivering av overvåkningen og andre tiltak mot islamske jihadister, og hun var ikke redd for å si at hun endog vil endre loven om menneskerettigheter dersom denne hindrer britiske myndigheter i å bekjempe terrorismen:

Jeg mener lengre fengselsstraffer for folk som dømmes for terrorhandlinger.  Jeg mener å gjøre det lettere for myndigheter å deportere tilbake til sine egne land utenlandske mistenkte terrorister.  Og jeg mener å gjøre mer for å begrense friheten og bevegelsene til terrormistenkte når vi har tilstrekkelig bevis til å vite at de er en trussel, men ikke nok bevis til å sette dem under full tiltale ved en domstol.  Og dersom våre menneskerettighetslover hindrer oss i å gjøre det, vil vi endre lovene slik at vi kan gjøre det.  Dersom jeg velges til statsminister på torsdag, begynner det arbeidet på fredag.”

Her traff hun et ømt punkt, − ikke hos terroristene, men først og fremst hos opposisjonen på den politiske venstresiden, deres organisasjoner og medier, og de mange som fremholder det liberale demokratiske samfunnets verdier som det mest høyverdige og virkningsfulle våpen mot enhver form for kriminalitet, terror og krig.  Men er det sant at disse verdiene hindrer terror?  Er menneskerettighetene et vern mot islamsk jihad?  Påvirkes islamsk terrorisme av vår integreringspolitikk, våre kjærlighetserklæringer, våre taler om demokrati og våre blomsterhav og rosetog?  Er multikulturen et virkemiddel mot islamsk terror, eller bør vi våge å tenke tanken om at den i sine mest misforståtte former kanskje er med på å muliggjøre dette ondet, − ja kanskje den til og med i noen tilfeller kan være den mest direkte årsak til at vi rammes av islamsk terror?

Er multikulturen et virkemiddel mot islamsk terror, eller bør vi våge å tenke tanken om at den i sine mest misforståtte former kanskje er med på å muliggjøre dette ondet, − ja kanskje den til og med i noen tilfeller kan være den mest direkte årsak til at vi rammes av islamsk terror?

Islamsk imperialisme som ekspanderer og undertrykker ved bruk av krig og terror, er ikke noe nytt i historien.  Europa har vært utsatt for dette ondet gjennom 1400 år, og har gjentatte ganger slått ondskapen tilbake med våpenmakt.  Det vi opplever i dag er utbredelsen av en forestilling om at bare vi er tilstrekkelig imøtekommende og ettergivende, og avpasser våre reaksjoner etter menneskerettighetenes milde normer, vil dette problemet være til å leve med.  Mediene lærer oss at trafikkulykker er langt farligere enn terror, og politiet ber oss venne oss til terror som om det skulle være noe normalt og akseptabelt.  Politikerne formaner oss om at sivilisasjonens verdigrunnlag står på spill om vi faller for fristelsen til å slå tilbake.

FNs menneskerettserklæring ble vedtatt i 1948 som sivilisasjonens reaksjon på de opplevelsene verden hadde vært igjennom under den store krigen.  Arbeidet ble ledet av Eleanor Roosevelt og teksten ble ført i pennen av den franske jurist, professor og dommer René Cassin som var av jødisk herkomst.  Han mottok i 1968 Nobels fredspris for sin innsats.

De universelle menneskerettighetene er rettsstatens kronjuvel.  Erklæringen stadfester disse rettighetene som en allmenngyldig konstitusjon for hele menneskeheten.  En forutsetning for at et menneskelig fellesskap skal kunne bygge på et slikt prinsipp, universaliteten, er at disse rettighetene omfatter og forplikter alle uten unntak.  I det øyeblikk noen stiller seg utenfor dette fellesskapet og lever etter sine egne kjøreregler, får man en situasjon som kan sammenliknes med at man i et land praktiserer høyrekjøring, mens noen likevel krever og praktiserer venstrekjøring for sitt vedkommende.

Det spørsmålet som i dag reiser seg for oss som et stort tankekors er hvorfor denne høytidelige erklæringen om verdier som vi i dag oppfatter som selvfølgeligheter likevel ikke er så universell som tittelen antyder?  Hvorfor kunne ikke de islamske statene akseptere at, for eksempel;

  • Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter,
  • Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet,
  • Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven,
  • Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller,
  • Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet, og
  • Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Svaret er enkelt: De universelle menneskerettighetene er ikke forenlige med islamsk lære.  Islam har sin egen rettsorden, sharia, som ifølge legenden ble formidlet fra Allah gjennom profeten selv.  Det er sharia som styrer alle muslimers liv her på jorden, og sharia er uforanderlig.  Derfor måtte de islamske nasjonene utarbeide sin egen erklæring, Kairo-erklæringen, som setter koranens bestemmelser og sharia foran alle andre rettigheter.  Kontrasten er avslørende.

I praksis eksisterer ikke det vi forstår med menneskerettigheter innenfor islamske samfunn.  For ofrene for islam, de ”vantro” og ”hedningene” som i stor grad befolker disse landene, eksisterer det derfor ingen slik rettsbeskyttelse som vi innenfor vår sivilisasjon oppfatter som selvfølgelig.  Denne grunnholdningen til ”de andre” som rettsløse, tar islamske terrorister med seg når de flytter til Vesten hvor de i pakt med sharia og sine tradisjoner utøver sin obligatoriske jihad som ofte er en eller annen form for terrorhandling.  Den brutale hensynsløshet ofrene behandles med av jihadister er en direkte følge av at islam ikke har det vil forstår som menneskerettigheter og den humanitære etos som disse rettighetene har sitt utspring fra.

Den brutale hensynsløshet ofrene behandles med av jihadister er en direkte følge av at islam ikke har det vil forstår som menneskerettigheter og den humanitære etos som disse rettighetene har sitt utspring fra.

Når vi på vår side, derimot, får behov for å reise et forsvar mot det islamske angrepet, blir vi formanet av oss selv om å innrømme terroristene en rettsbeskyttelse de selv har avsverget og ikke vil innrømme oss til gjengjeld.  I sivilisasjonskampen står vi derfor overfor en asymmetri i form av et selvpålagt handikap som det i en konfliktsituasjon er lett å utnytte til skade for oss.  Det er dette dilemmaet statsminister May snakket om da hun erklærte at ”… dersom våre menneskerettighetslover hindrer oss i å gjøre det, vil vi endre lovene slik at vi kan gjøre det.”  Dette er en problemstilling som ikke blir borte om vi stikker hodet i sanden og føyer oss for terrorister som ikke vil følge spillereglene i et sivilisert samfunn.  Vi må derfor ikke gjøre unntak for islam fra regelen om at det med en rettighet også følger en plikt.  De som ikke aksepterer plikten, ekskluderer seg selv fra rettigheten.  Det må vi innse og ta konsekvensen av.

Vi må derfor ikke gjøre unntak for islam fra regelen om at det med en rettighet også følger en plikt.  De som ikke aksepterer plikten, ekskluderer seg selv fra rettigheten.  Det må vi innse og ta konsekvensen av.

Akkurat som krigens lover i Haag- og Genève-konvensjonene ble laget for å regulere et forhold mellom parter med ensartet rettsforståelse, må også utøvelsen av lovfestede menneskerettigheter ta hensyn til hvorvidt terroristene overhode aksepterer å leve under en slik rettstilstand.  Når de ekskluderer seg selv fra rettsstaten må vi ta konsekvensen, innse deres valg og ikke innrømme dem mer beskyttelse enn krigens egne lover gjør.  Den universelle erklæringen om menneskerettighetene var aldri ment å skulle beskytte en aggressor mot effektivt selvforsvar fra sivilisasjonens side.