isis-islamic-state-flag-militants-extremists-terrorism-600528

Et av de mest bemerkelsesverdige fenomener i tiden er de mange ulike former for islamsk terror og skremsler vestlige samfunn utsettes for.  Det vises stor kreativitet, ikke bare i å finne på nye islamske måter å plage mennesker og dominere omgivelsene på, men også når det gjelder å fremme politisk korrekte bortforklaringer.  Våre ledere ser ut til å kunne godta at syriafarere, selvmordsbombere og andre som slår om seg med våpen og eksplosiver og roper ”allahu akbar” (”allah er størst”), er islamske terrorister.  Men når presset mot det liberale vestlige samfunn antar mer indirekte former som tusentalls bilbranner og vi utsettes for krav om aksept foroutrerte atferdsformer og provoserende, undertrykkende og skremmende og truende uniformsplagg, aktiveres politisk korrekte forsvarsmekanismer hos elitene: ”Dette har ingenting med islam å gjøre.”  Eller er det nettopp det det har?

Politikere og medier tyr til bortforklaringer om ”utenforskap og sosiale forskjeller.”  Dette gjør de fordi slike forklaringer passer til den politikken og det sosiale hjelpeapparatet de møysommelig har bygget opp for å ivareta helt andre samfunnshensyn.  De sier de ser ingen sammenheng i det som skjer, ikke engang når det skjer tusener av liknende tilfeller.  De velger å overse og fortie at problemet nettopp har med islam å gjøre.  Den politiske virkelighetsfornektelsen får som konsekvens at problemet vokser og til sist blir like ondartet og uløselig i vårt land som det vi ser i europeiske land som Frankrike og Sverige, og i hele Midtøsten.  Samfunnets ledere er ikke lenger i stand til å foreskrive tiltak som kan få slutt på den ødeleggende og irrasjonelle atferden, simpelt hen fordi det er for vanskelig å erkjenne hva problemet bunner i og at de har tatt så grundig feil.

Når det for eksempel gjelder det stadig økende antallet bilbranner som forklares som pøbelstreker begått av arbeidsledige ungdommer, burde det allerede ha demret for noen på ansvarlig nivå at islam selv har et effektivt virkemiddel mot slike onder, – nemlig ”beskyttelse.”  Det ville ikke ta mange dagene å få slutt på de tusener av bilbranner, dersom de unge jihadistene (som de faktisk er) i pakt med sharia fikk tilbud om å ta landets bileiere under sin beskyttelse og hindre bilbranner i stedet for å anstifte dem.  Det ville i sum antakelig koste atskillig færre millioner i koppskatt til de unge muslimene enn hva bileiere og forsikringsselskaper nå taper på å la være.

ANNONSE

Slike avtaleforhold, på arabisk kalt ”dhimma,” om beskyttelse som inngås mellom muslimske herrefolk og betalingsdyktige vantro, har eksistert omkring i den islamske verden i snart 1400 år, og sett fra et islamsk synspunkt er det en perfekt løsning som er gunstig for begge parter.

Den politiske realitet i dette forholdet er at når disse unge uintegrerte jihadistene hverken vil eller kan endre atferd, og av sine fremste ledere, valgt og lønnet av vestlige myndigheter,innstendig oppfordres til ikke å la seg assimilere i vestlige samfunn, står samfunnet overfor et valg som det ikke går an å neglisjere ved hjelp av politisk korrekt snikksnakk og virkelighetsfornektelse.

Vi må enten bevisst eller gjennom unnlatelse akseptere at de tap og lidelser vestlige samfunn påføres av islamsk jihad og terrorisme skal fortsette fordi det er for vanskelig å innrømme at alt snakket om ”fredens, toleransens og kjærlighetens religion” bare var en bløff og et skalkeskjul for middelaldersk arabisk imperialisme.  Eller vi kan erkjenne problemets sanne natur, ta et besluttsomt oppgjør med det og gjennom effektiv lovgivning og bruk av statens makt å sette en stopper for utviklingen og gjenopprette en liberal demokratisk samfunnsorden hvor mafialiknende parasittvirksomhet og truende atferd ikke tolereres i noen form.

Men for å komme dit trenger samfunnet ledere som forstår situasjonen og ikke beskytter seg selv og karrieren sin med virkelighetsflukt.  Dessverre kan vi ikke i dag se for oss en snarlig snuoperasjon.  Både nasjonalt og internasjonalt er Vesten preget av svake og unnvikende ledere som ikke har mot eller ryggrad til å gå i forsvar for sin egen sivilisasjon.  Vi ser det samme bildet overalt hvor forsvaret av den vestlige, jødisk-kristne sivilisasjon og demokratiske samfunnsorden burde stå øverst på dagsorden, – i Europarådet, i NATO, i Kirkenes Verdensråd, bare for å nevne noen.  Uten en målbevisst ledelse og besluttsomhet vil jihad-krigen mot våre vestlige liberale og demokratiske samfunn fortsette til vi uopprettelig svekkes.  Fraværet av modige og prinsippfaste liberale politikere skaper til sist fremvekst av ledertyper som Trump, Farrage og Duterte.

Blant de første ting som burde gjøres er å slutte fullstendig med å forsyne islamske stamme- og klansamfunn og deres jihad-grupper med våpen og penger.  Det er nå eller aldri, sa FNs generalsekretær Ban Ki-moon da han innledet et krisemøte omvåpenhvile i Syria i FNs Sikkerhetsråd.  Vi tør mene at det med rikelig tilgang på våpen, ammunisjon og penger nok blir nærmere aldri enn nå at de hundretalls jihad-gruppene slutter med å bekjempe hverandre og oss.

Utenriksminister Brende ledet nylig høstens giverlandsmøte for de palestinske myndighetene hvor han lovet å kompensere reduksjonen i internasjonale bidrag til PLO-regimet med økte norske tilskudd.  Det virker som om hans oppgave er å ivareta utenlandske interesser i Norge snarere enn norske interesser i utlandet.  I en tid hvor det økende trykket fra islamsk jihad også merkes blant vanlige mennesker i Norge, kan ikke dette anses som langsiktig bærekraftig politikk, men snarere som et uttrykk for en kostbar og virkelighetsfjern uforstand.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629