Kommentar

To ulike steder på kloden: I Helmand-provinsen skyter en afghansk politimann ned sine britiske kolleger med kaldt blod etter at de er kommet innenfor basens beskyttende gjerder og har tatt av seg vester og våpen. I Fort Hood to døgn senere tar major Malik Nadal Hasan frem to våpen og begynner systematisk å likvidere medsoldater. I begge tilfelle handler det om at soldatene tror at de er trygge og blant sine egne.

Men hverken politimannen eller Hasan ser det slik. De ser på medsoldatene som fiender. Det er et grunnleggende utgangspunkt. Å erkjenne dette skremmer vannet av myndigheter og medier, da det reiser tvil om muslimers lojalitet, med alt det innebærer av mistro og mistillit til mellommenneskelig og faglig samvær og samarbeid. Men spørsmålet må bli stilt.

Det verste man kan gjøre er å jage det under jorden. Da inviterer man til fragmentering av fellesskapet og mulig selvjustis.

For de som er avhengig av lojalitet for å utføre jobben vil disse hendelsene bety selvransakelse og skjerpet kontroll: politi, etterretning, militære – alt som har med samfunnets sikkerhet å gjøre.

Igjen har vi et eksempel på at muslimer som lever «midt i blant oss» kan vise seg å være en dødelig fare. Bokstavelig talt. Politimannen i Helmand hadde latt seg verve til politiet for tre år siden. De eldste i landsbyen visste at han var Taliban, men hadde ikke sagt noe. Hvor er lojaliteten? Muslimer forråder ikke muslimer til ikke-muslimer? Hvordan skal oppdrag i Afghanistan utføres under slike forhold? Hva men de enkelte enheter: vil de finne seg i å ha en muslim blant seg?

Dette er sensitive spørsmål, men de ligger implisitt i hendelsene, og folk tenker sitt. Hvis ingen tør si det høyt, men iler til med å påpeke at man ikke må generalisere, så gir man muslimene i Vesten falske forhåpninger. Det er viktigere å være brutalt ærlig, for det er hva folk tenker.

Folk tenker sitt, eliten noe annet:

Offisielt skal det ikke reageres på sterk fromhet og politisk-religiøs sensitivitet. Tvert om – eliten har uttrykt forståelse for at muslimer har problemer med norsk/vestlig utenrikspolitikk, jfr. Palestina og Irak/Afghanistan. Muslimer har fått inntrykk av at de kan følge andre regler enn resten av samfunnet.

Krisepsykiater Lars Weiseth var inne på disse tankene da han sa at det kanskje var spesielt for en muslim å skulle dra til et fremmed land for å krige mot andre muslimer. Her plumper han rett uti og aksepterer premisser som legitimerer at muslimer er spesielle borgere. Hvis man har problemer med å utføre bestemte oppdrag så verver man seg ikke til hæren, hvis man ikke vil til Irak så sier man fra. Men Hasan Nadal gjør ikke det, han henter to våpen og sørger for å drepe flest mulig.

Det er umulig å se bortfra denne hatske/drepende impuls: Man kan ikke redusere den til en privat, patologisk impuls, nettopp fordi den finnes i så mange utgaver. Hvis det er patologi så er det en religon som hensetter mennesker i en psykotisk tilstand.

Modernitet

Det handler om at Islam har store problemer med å tilpasse seg og godta moderniteten; dvs. individualiseringen, at suverniteten tilligger enkeltmennesket, at lovene er menneskeskapt, at de gjelder for alle, og at tro er noe mellom Gud og den enkelte. Underrrubrikker som er særlig eksplosive er likestilling mellom kjønnene, kvinners frihet, nakenhet og hedonisme. Alt dette gjør muslimer schizofrene: de vil ha alt Vesten frister med, men de vil ha det på islamsk vis, på deres vilkår, for seg. De vil ha ytringsfrihet, men med blasfemilov, de vil inn i politiet, men som muslimer.

Når Weiseth uttrykker forståelse for at det er vanskelig for muslimer å dra til Irak eller Afghanistan, så bekrefter han disse nevrosene.

Det er feil å kalle dette «middelaldersk». Nazismen hadde det samme schizofrene forhold til modernitet. Det er døpt «reaksjonær modernitet»: man tror tradisjonell eller fundamentalistisk islam lar seg forene med modernitet. Man vil bringe tradisjonell Allah inn i moderniteten: det er som å løse sirkelens kvadratur, og det vedvarende psykiske presset utløser en form for galskap.

Raseriet går ut over omgivelsene, under påskudd av USAs krig i Irak eller Afghanistan, eller det er følelsen av utenforskap i vestlige samfunn, leverposteien i skolekantina, eller hva som helst. Alt kan trigge en slik reaksjon.

Alle som har degget for disse nevrosene bidrar til at de vokser seg sterkere og blir mer utbredt. Noen tror endog at løsningen er å la muslimene opprette sine egne samfunn i Vesten. Det er å legge opp til voldelige konfrontasjoner i fremtiden.

Grunnleggende er islams ekstreme dikotomi mellom muslimer og ikke-muslimer. Hvis det liberale samfunn fortsetter å bekrefte dette skillet, og betrakter muslimene primært som muslimer, vil de gradvis grave sin egen grav.

De er på god vei. Flere vestlige land har kollaborert med selbestaltede muslimske talsmenn som er konservative eller ekstreme og påberoper seg å snakke på vegne av alle muslimer. Hver gang man bekrefter denne priviligerte posisjonen er man med å styrke en oppfattelse som ender i Fort Hood.

Den stille musliimen begynner å bli en kulturell klisje, slik «en stygge amerikaner» ble det. Utad er de tilsynelatende fungerende og lojale. Omgivelsene ser visse trekk – religiøst antrekk, kjortel og kalott, diskusjoner på internett og debatt med kioskmannen om riktigheten av å dra til Irak. Det snakkes om diskriminering, men faktum er at Vesten har innarbeidet hemninger som gjør at man overser faresignalene, fordi man er redd for sine egne impulser.

Bak en hemning ligger en agressiv impuls. Hemningen er kulturens måte å holde aggresjonen i sjakk på. Det er prisen den enkelte betaler for samfunnsfreden.

Men i spørsmålet om farlige muslimer blir hemningen satt under trykk: der man går over til å undertrykke erkjennelsen av reell fare går hemningen over fra å være sunn og forebyggende til å bli nevrotisk. For hvert angrep kreves det stadig sterkere anstrengelse for å bevare selvkontrollen. Derfor lyder advarslene mot stigmatisering og diskriminering høyere for hver gang.

Det liberale samfunn er dermed i ferd med å innarbeide de samme nevroser som muslimene, men på en måte som gjør at de blir den underlegne i forhold til muslimene. Når man betenker at muslimer fortsatt er minoritet i Vesten, sier det seg selv at dette er en farlig politikk.

Med adekvat diskriminering menes ikke diskriminering i klassisk forstand, men anerkjennelse av de spesifikke risikoer som muslimer erfaringsmessig representerer og de forholdsregler dette bør utløse. Det er disse «positive fordommene» som de politisk korrekte konsekvent kaller diskriminering.

Vesten møter muslimers nevroser på alle nivåer, i alle situasjoner. Fordi de også utspiller seg innenfor en krig, der nasjonens sønner og døtre sendes ut for å risikere livet, vil hendelser som Helmand og Fort Hood få store konsekvenser. Amerikanerne vil trolig trekke mer vidtrekkende konklusjoner enn Storbritannia: Soldatenes liv og USAs interesser veier tyngre. I Europa er det militære marginalisert. Her er impulsen snarere tilbaketrekning. Det utsetter bare sannhetens øyeblikk.