Kommentar

Donald Trump tar den politiske klassen og mediekratiet på sengen med sine utspill. Nå er de i sjokk. Først San Bernardino, så Obama og dagen etter Trump. Hvem kjenner tiden best på pulsen?

Fenomenet Trump er i ferd med å forandre amerikansk politikk. Det har lenge hett at det er umulig for en tredjekandidat å slå igjennom. Nå gjør Trump det innenfra det republikanske partiet. Han gjør det fordi han har råd til det og fordi det finnes en opinion der ute som svarer på hans utspill. Han har merket responsen. Nattens utspill om å sette full stopp for muslimsk innvandring, uansett hvilken, er et dramatisk svar på en dramatisk hendelse.

Etter 9/11 sa Bush på vegne av hele nasjonen: We are at war. De venstreliberale har siden forsøkt å vri det til at krigene som fulgte var feilvurderinger. Man har forsøkt å bruke Irak-kosten på Afghanistan. Men det er manipulering. Afghanistan var et adekvat svar på en krigserklæring.

Amerikanerne ser hva de ser. De var trette av krig. De lærte at nasjonsbygging i Midtøsten er en herkuleansk oppgave, men de ser også at Syria er som et sort hull, som sucks everybody in.

Daniel Pipes brukte uttrykket «education by murder»: Først Hebdo, Krudttønden, så fredag 13, og så San Bernardino.

Den politiske klassen og mediene ønsker ikke ta lærdom. Folk merker at det for mediene er viktigere med bortforklaringer enn oppklaringer. Når det endelig er klart at de var radikalisert, heter det at «men det finnes ikke noe bevis på et nettverk». På godt amerikansk kalles det BULL:

Wall Street Journal skrev at Donald Trump er et svar på syv år med Obama. Obama er blitt stadig mer innelukket i sin egen lille professorale, belærende boble. Han moraliserer og moraliserer. Mediene har gjort jakten på politivold til en viktig sak: Hvis det er hvite politifolk som skyter en svart er det en stor sak. Det lukter politisk forbrytelse. Folk hører forskjellene, og de forbinder det med presidenten. Han snakker slik.

Denne politiserte moralismen utløser en stemme fra den andre siden, den som er grassroots, ubehøvlet, straight talking. Trump er bøllete, men han er en smart bølle.

Mediekratiet og de snakkende klasser har hele tiden vært overbevist om at han har gitt seg selv banesår. Igjen og igjen. Han har trådt på alle de politisk ømme tær som er mulig: kvinner, mexicanere, handikappede, muslimer.

Men i stedet for å synke har han steget. Han har forandret det politiske feltet. Jeb Bush reagerte på nattens utspill med å kalle det useriøst. Det er uttrykk for hjelpeløshet.

NRK siterte den muslimske talsmannen som kalte det «fascistisk». Det er det eneste ordet som norske medier har å falle tilbake på. De har gitt opp å forstå og satser i stedet på at ingen andre heller må forstå.

Men når det gjelder så viktige ting som masseterror og krig blir man nødt for å forstå.

Actions speaks louder than words. Folk hører skuddene fra Bataclan og San Bernardino. Henrettelse av kolleger på et handikapsenter er nesten i klasse med Utøya. Det samme var drapene på konsertgåere, fotballpublikummet på Stade de Paris, restaurantgjengere: Folk får med seg det bestialske budskapet. Det er krig.

De som svarer med å synge Imagine når ikke lenger frem. Lyden av skuddene og meldingen fra politimannen som først kom frem til handikapsenteret er sterkere: Folk forstår det er viktig.

Når Trump tør å si det han gjør er det fordi Obamas svar var for dårlig. I stedet for å fortelle muslimer at de har et problem som kan true deres plass i Vesten, valgte han det motsatte: Han moraliserte over amerikanere og advarte dem mot å trekke feil slutninger. Men de slutningene er ofte basert på fakta. Det er meningsmålinger som forteller om muslimers syn på demokratiske verdier, det er særkrav til omgivelsene, det er tekstforståelse og mangel på skille mellom politikk og samfunn. Folk har fått det med seg at de har fått en voksende befolkning som nekter å godta moderniteten. En del av dem har erklært Vesten krig.

Hadde det vært tusenvis av muslimer i gatene og sagt: Not in our name, ville situasjonen vært en annen. Men det er ikke det som skjer. I stedet rykker politikerne og mediene ut og advarer folk mot å reagere. Det er bare et spørsmål om tid hvor lenge en slik strategi virker.

Norminasjonskampen i USA rykket med ett mye nærmere på Europas problemer. Donald Trump er blitt den politiker som vil få betydning også for europeisk politikk. Si meg hva du synes om Trump og jeg skal si deg hvem du er.