Kommentar

Domenico Fetti (ca. 1589–1623), «Lignelsen om flisen og bjelken» (ca. 1619), etter Matteus 7:3–5, olje på tre, 61,3 × 44,1 cm, Metropolitan Museum of Art, New York. Foto: Wikimedia (utsnitt).

Det er rosverdig å erkjenne og innrømme sine feil og svakheter. Det er ikke like moralsk høyverdig å slå ned på alle slags feil hos andre. Dette er velkjente vurderinger som antakelig fortoner seg for trivielle til å ha noe med religion å gjøre.

Men en kristen impuls er virksom her, uttrykt i Jesu ord: «Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt egen øie blir du ikke var?» (Matteus 7:3) Dette ifølge en bibeloversettelse fra 1930. Språket er gammelmodig og vanskelig å forstå for mange. Slik lyder det i en utgivelse fra 2005: «Hvorfor henger du deg opp i bagatellmessige svakheter hos dine medmennesker, når du ikke erkjenner dine egne feil som er mye større?» Dette er ikke bibelsk tale, Jesus ordlegger seg ikke slik, men det blir i hvert fall klart for alle at selvkritikk er mer nødvendig enn kritikk av andre.

Jesus har mer å si om forholdet til de andre, og det kan nærme seg grensen for det menneskelig mulige. Vi skal tilgi ikke 7 ganger, men 70 x 7 ganger (Matteus 18:22), dvs. i det uendelige. Det blir ikke antydet at bare «bagatellmessige svakheter» skal tilgis. De andre er tydeligvis ikke engler. Noen er terrorister. Hvem har mandat til å tilgi på vegne av døde ofre?

Tenker man på kristendom ut fra forestillingen om «milde Jesus», kan det være sjokkerende å lese i Bibelen. Matteus 10:34: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» Hva betyr det? Til forskjell fra Muhammed var Jesus ingen krigsherre. Han forkynte at vi skal elske våre fiender.

Den Jesus som videre hevder at ingen kan være hans disippel uten å hate sin far og sin mor, sine brødre og søstre (Lukas 14:26, Matteus 10:37), gir ingen moralsk veiledning. I radikal avvisning av alle jordiske bånd handler det om en overmoralsk, åndelig dimensjon. Dette kristendommens sentrum åpenbarer seg i påsken, ved kors og oppstandelse. Der er sentrum også når påskens hendelser oppfattes som lignelser. Jesus sier at den som vil være hans disippel, «må hver dag ta sitt kors opp og følge meg». (Lukas 9:23) Hva er mitt kors? Det må vel den enkelte vite?

Kristendom handler ikke primært om moral eller etikk. Dikterfilosofen Søren Kierkegaard var spesielt oppmerksom på det. Han skilte skarpt mellom det religiøse og det etiske, så skarpt at de kunne bli uforenlige. Abrahams villighet til å ofre sin sønn Isak er etisk forkastelig, men åndelig dypt meningsfull. Historien er viktig for kristen teologi, siden Isak kan forstås som en slags forløper (prefigurasjon) for Jesus Kristus, som også var en sønn og et offer.

Fra opplysningstid til hypermoralisme

Det er nærliggende å tenke på en sekulær tid som en tid uten åndelighet. Her skal det fremlegges et annet perspektiv: Kristendommens åndelige dimensjon er stadig virksom. Men den har gått opp i moral. Dermed har moral og politikk fått en slags religiøs intensitet, gitt en verdighet som tidligere var ukjent. Det kommer klart til uttrykk i Menneskerettighetenes opphøyde status.

Opplysningsfilosofen Immanuel Kant kaster lys over sammenhengene. Også han henviser til Abrahams villighet til å ofre Isak. Kant spør: Hvordan kan Abraham vite at det er Gud som befaler ham? Svaret er at hvis befalingen «strider mot moralloven, så må mennesket anse stemmen for et bedrag – uansett hvor majestetisk og overnaturlig det hele foregår». Det er liten tvil om at Kant fordømmer Abrahams lydighet. Det er forbudt å drepe sin sønn, og intet kan rokke ved det. Kant er likevel ingen fiende av religion. Han vil bare ha den på sin måte, via moralens opphøyde status. Han erklærer at «Moralloven er hellig (ukrenkelig). Gudstro skal forstås på basis av moralens hellighet. Tidligere ble godt og ondt fastlagt ved Guds autoritet. For Kant er det moralsk bevissthet som åpner for gudstro. Men dette er ikke hypermoralisme.

Hypermoralisme er for det første ingen vei til gudstro. Alt handler om politikk, men slik at en religiøs dimensjon svinger med. I Vesten er selvkritikk høyt verdsatt og bedrives nidkjært, eller med andre ord: Vesten er engasjert i en omfattende syndsbekjennelse. En åndelig impuls i politikk har virket ulikt i ulike epoker i kristenhetens historie. Særlig blant de mektige er impulsen praktisk talt ugjenkjennelig fra keiser Konstantin til pave Johannes Paul II. I Vesten i dag slår impulsen ut som påbud om selvkritikk. Lignelsen om splinten og bjelken har rykket inn i sentrum av en tro som tror seg uberørt av kristendom. Det er en blindhet som kjennetegner hypermoralisme.

Det er lett å glemme at dette er noe som berører en liten del av verdens befolkning. Den såkalt sekulære ånd dominerer i Vest-Europa og står sterkt i urbane miljøer i Nord-Amerika. Fremgang for kristendommen skjer i den ikke-vestlige verden. Uansett religion er det klart nok at de ikke-vestlige er mindre besatt av selvkritikk.

Hypermoralisme fører typisk til overbud. Kristen nestekjærlighet blir brukt som argument for at langt flere flyktninger burde hentes hit. Men i historien om den barmhjertige samaritan blir hjelpen gitt i nærområdet. Det er ikke tale om å ta med den sårede hjem, og heller ikke at familien skal komme etter. Det er en historie preget av moralsk realisme, til forskjell fra en moral som er overbevist om at det eneste riktige alltid er å kreve mer godhet. Da er det ikke lenger tale om bjelken i eget øye, men om overlegenheten i eget blikk.

Det er med andre ord fare for hovmod, den første blant de gamle dødssyndene og stadig ansett som forkastelig. Derfor blir det nødvendig å fremheve ydmykhet. Andres synspunkter er minst like berettiget som ens egne og andres interesser står sentralt i egen moral. Selvkritikk blir stadig mer påkrevd. Men når ydmykhet blir tegnet på egen godhet, gjenoppstår naturligvis faren for hovmod.

Islam legger stor vekt på moral forstått som forbud og påbud. Den åndelige dimensjon synes å være identisk med underkastelse under Allahs vilje. I Koranen (37: 99–113) blir historien om Abraham og Isak fortalt annerledes; der er påbud om offer klargjort for både far og sønn, og de er begge villige til å adlyde. Og begge blir rikelig belønnet for å ha bestått lydighetsprøven.

I møte med islam merkes hvor viktig det er blitt for det sekulære Europa å motarbeide hovmodet. Det skjer ved kontinuerlig betoning av splinten og bjelken. Islam er «de andres» religion, derfor skal man være svært forsiktig med å kritisere den. Europeisk anerkjennelse av islamsk kultur har tidligere hatt mange kilder. Det har vært sublim poesi – Goethe kjente seg dypt beslektet med persiske Hafez – og nyskapende arkitektur. Nå er kulturelle ytelser kommet i bakgrunnen. Men når respekt for islam springer ut av Vestens selvpålagte selvkritikk, har muslimer ingen grunn til stolthet.

Tross ulike tradisjoner er det vel mulig å se islamisme som den hypermoralistiske utgaven av islam. Selvkritikk er som kjent ikke retningslinjen der, tvert imot gjelder det å knuse alle andre. Jeg har antatt at enkelte hypermoralister kan ane fare for hovmod. Hvis noe slikt finnes hos islamister, må det vel handle om frykt for å sette menneskelig moral over Allahs forbud og påbud. Frykt for å tenke litt som Kant.

Det har gått opp for flere i Vesten at dette er en destruktiv situasjon. Selvutslettende respekt sto sterkere før. Da muslimer i Norge krevde forbud mot norsk utgivelse av Rushdies «Sataniske vers», viste flere kommentatorer, journalister og akademikere stor forståelse for kravet. Man måtte jo anerkjenne andres verdier, demonstrere en viss ydmykhet. At kampanjen for forbud mislyktes, er den viktigste seier hittil over flerkulturell ideologi. Et muslimsk krav om å forby en roman har ingen mulighet i Norge i dag, kravet blir heller ikke fremsatt. Man vet at det ikke nytter.

Ayatollah Khomeinis regime i Iran var blitt møtt med velvilje. Det ble sett som et opprør mot USA, og var som sådant av det gode. Dette i likhet med Maos regime i Kina. Begge regimer ble idealisert av mange vestlige intellektuelle, kritikk ble fort stemplet som «kulturimperialisme», dvs. sett som en ny versjon av Vestens undertrykkelse av andre folk.

Sant nok har vestlige land begått fryktelige overgrep både i egen og andre verdensdeler. Selvsagt var det viktig å erkjenne fortidens synder og lære av dem. Etter hvert utviklet det seg et stivt blikk rettet mot egen fortid, der andre regimers overgrep så vidt viser seg i periferien av synsfeltet. De nasjonalkonservative bevegelsene står for en nødvendig korreksjon av dette blikket, kanskje like viktig som styrket sans for nasjonalstaten, den eneste troverdige ramme for demokrati.

Menneskerettigheter og Grunnloven

Bevissthet om plikt, aktelse for moralloven, gjør den moralske personlighet ukrenkelig, ifølge Kant. I dag er det tale om menneskeverdet, og menneskerettigheter skal sikre ukrenkelighet. Dette hadde vært vel og bra dersom alle menneskerettigheter fortjente navnet. Det gjør de ikke, for listen er preget av politiske kompromisser.

At «rett til ferie med lønn» (artikkel 24 i FN-erklæringen 1948) kom med, er gunstig for diktaturer. Når velferdsrettigheter er likestilt med de politiske, kan et diktatur vise til at de førstnevnte er prioritert. Noen få asosiale individer betyr lite. Det blir absurd når man i en FN-erklæring fra 1993 kan lese: «All human rights are universal, indivisible and interdependent and interrelated». En ubrytelig sammenheng mellom forbud mot tortur og rett til ferie med lønn?

Men en politiker som kritiserer vedtatte formuleringer, vil fremstå som moralsk suspekt. Den såkalt sekulære moralen vil ikke være løsere enn den religiøse, følgelig har menneskeverdets ukrenkelighet ført til en forestilling om erklæringenes ukrenkelighet. Den norske stat bøyer seg uavlatelig for FNs moralske autoritet.

Man higer etter en verden uten grenser, der alle kjenner seg hjemme overalt og alle kulturer blir anerkjent som like gode. Politikere ønsker å gi folket sunn åndelig næring. Man kan gjennomskue galskapen, men en opprinnelig kristen åndelighet vekkes ikke til live av den grunn. For den kan ikke være politisk motivert.

Slik lyder Grunnlovens §2, første setning: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.» Dette dobbelte verdigrunnlag tilsvarer det jeg har omtalt som en åndelig og en moralsk dimensjon. Jeg har antatt at den åndelige er omformet til en kvalitet ved den moralske, en saliggjørende visshet om å stå for det gode. Derfor mener jeg Grunnlovens formulering er god. Det kristne og det humanistiske blir atskilt, og klokelig blir forholdet mellom dem ikke omtalt.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!