Gjesteskribent

Når konservative personer avkreves en redegjørelse for hva de tror på, gir de gjerne ironiske eller unnvikende svar. Tro er noe de andre har, disse som har forvekslet politikk med religion, slik sosialister og anarkister gjør. Dette er uheldig, for konservatismen er en genuin – om enn usystematisk – filosofi, og den fortjener å bli gjort rede for, spesielt i en tid som denne, når det er tvil om vår nasjons fremtid.

Konservative tror at våre identiteter og verdier blir til ved relasjoner til andre mennesker, og ikke ved relasjonen til staten. Staten er ikke et mål, men et middel. Sivilsamfunnet er målet, og staten er middelet til å beskytte den. Det sosiale fremkommer ved fri sammenslutning, forankret i vennskap og liv i fellesskap. Sedvanene og institusjonene vi setter høyt, har vokst nedenfra ved samarbeidets «usynlige hånd». De er sjelden blitt pålagt ovenfra takket være det politiske arbeidet, hvis rolle for en konservativ er å gjøre våre mange ønskemål forenlige, ikke å diktere eller kontrollere dem.

Det er bare i engelsktalende land at politiske partier beskriver seg selv som «konservative». Hvorfor det? Det er utvilsomt fordi engelsktalende personer har arvet et politisk system som er blitt bygget nedenfra, ved enkeltmenneskers frie sammenslutning og sedvanerettens virkemåte. Følgelig tenker vi på politikken som et middel til å bevare samfunnet, snarere enn et middel til å skape eller påtvinge det. Fra den franske revolusjon til Den europeiske union har stater og myndigheter på kontinentet hatt en «ovenfra og ned»-tenke­måte. De har sett på seg selv som organer av kloke, mektige eller kompetente personligheter som virker for å skape sosial orden gjennom regulering og påbud. Sedvaneretten påtvinger ikke orden, den vokser ut av orden. I den grad myndigheter er nødvendige, er det etter konservatives oppfatning for å løse konflikter som oppstår når ting er uavklart, uansett av hvilken grunn.

Hvis man ser det på den måten, tror man sannsynligvis på å bevare sivilsamfunnet, under hensyntagen til nødvendige endringer. New Labour prøvde å svekke vårt samfunn eksternt og splitte det internt ved sin ukritiske aksept av forrangen til EUs overnasjonale myndighet, samt ved ukritisk innvandring, klassekamp og «reform» – som vanligvis betydde politisering av våre hederskronede institusjoner. Konservatismen tar derimot sikte på et samfunn som henger sammen og styres av sine egne lover og egne institusjoner, oppstått over tid som svar på skiftende behov og omstendigheter.

Et slikt samfunn avhenger av felles lojalitet og territoriell lov, og disse kan ikke oppnås eller beholdes uten grenser. Men vi befinner oss i et uføre hvor vi er bundet av en traktat tenkt ut av utopiske internasjonalister under omstendigheter som forlengst har forsvunnet. EU-traktaten forplikter medlemslandene til å akseptere «fri bevegelse av mennesker», uavhengig av deres ønsker eller nasjonale interesser. Med sitt åpne velferdssystem, sitt verdensspråk, sin relative rikdom og sine omhyggelig forsvarte friheter er vårt land den foretrukne destinasjon for Europas nye bølge av emigranter. Øverst på dagsorden hos enhver konservativ person står derfor spørsmålet om innvandring: hvordan begrense den, hvordan sikre at nykommere integreres i et sivilsamfunn hvor fri sammenslutning, meningsfrihet og lovlydighet tas for gitt.

Konservative er klar over at retten til å endre lovgivningen og til å stemme bort dem som styrer, er forutsetningen for demokratisk politikk. De mener at vår lov og rett bør lages i Westminster eller ved domstolene i vårt eget rike såfremt det er mulig, og ikke av uvalgte byråkrater i Brussel eller ved europeiske dommeres domstoler.

Den konservative fremhevelsen av sivilsamfunnet resulterte inntil nylig også i at familien ble fremhevet som dets hjerte. Denne betoningen er blitt uryddig som følge av den seksuelle revolusjonen, de mange skilsmissene og barnefødslene utenfor ekteskap, samt den siste tidens manøvre for å imøtekomme den homofile livsstilen. Disse endringene må absorberes og normaliseres. Vårt samfunn er et tolerant samfunn hvor friheten utvides til en rekke religioner, livssyn og former for familieliv. Men friheten trues av tøylesløsheten. Friheten er grunnlagt på det personlige ansvaret og respekten for andre, mens tøylesløsheten lar en utnytte andre for ens rent personlige vinning. Friheten er derfor avhengig av de verdiene som beskytter individene mot kaotiske personlige liv, og som verner familiens integritet mot de mange truslene den møter.

Konservatismen er en arvens og forvalteransvarets filosofi. Den sløser ikke bort ressursene, men strever for å forøke dem og bringe dem videre. For konservative må miljøpolitikken reddes fra panikkmakernes falske kompetanse. Men den må også reddes fra fremskrittsreligionen, som presser oss til å strebe etter vekst for enhver pris, og til å omgjøre vårt elskede land til en rekke betongplattformer som kobles sammen av høyhastighetsbaner, og som overskues av uhyggelige vindmølleparker fra hver eneste bakketopp.

Det er i øyeblikket vanskelig å handle i samsvar med disse overbevisningene. Med offentlige instansers og halvoffentlige organisasjoners hjelp er staten blitt så kraftig utvidet under New Labour, at den kan kvele det private initiativet og forvrenge borgernes tradisjonsrike sans for veldedighet. Reguleringer gjør det vanskelig for folk å slutte seg sammen, og de europeiske domstolenes meningsløse avgjørelser forteller oss uavlatelig at vi tråkker på en eller annens menneskerettigheter ved simpelthen å leve i samsvar med eget vett og forstand. Konservative tror på rettigheter, men på de rettighetene som er betalt for av plikter, og som forliker mennesker snarere enn å splitte dem.

Venstreorienterte tenkere karikerer ofte det konservative standpunktet som det å kjempe for det frie markedet for enhver pris, for å innføre konkurranse og lønnsomhetsmotiver selv i de mest hellige sfærene av felles liv. Adam Smith og David Hume gjorde det imidlertid klart at markedet, som er den eneste kjente løsningen på problemet med økonomisk koordinering, selv avhenger av den formen for moralsk orden som oppstår nedenfra, som at folk tar ansvar for sine egne liv, lærer å holde avtaler, og lever med sine naboer i rettferdighet og nestekjærlighet. Rettighetene våre er også friheter, men friheten gir kun mening blant folk som står ansvarlige for misbruk overfor sine neste.

For konservative betyr dette at innsatsen for å ta sivilsamfunnet tilbake fra staten, må fortsette ufortrødent. En etter en slites våre friheter ned: ytringsfriheten av islamistene, den frie sammenslutningen av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, friheten til å lage egne lover og kontrollere egne grenser av EU. Vi konservative verdsetter vår frihet, ikke fordi den er noe det abstrakte individet har i sin abstrakte besittelse, men fordi den er en konkret historisk erobring, et resultat av borgeres disiplin gjennom århundrer, og et tegn på vår usentimentale respekt for landets lover.

 

Roger Scruton er en engelsk filosof, forfatter og kommentator. Denne artikkelen ble først offentliggjort i The Spectator den 4. januar 2014, og publiseres på Document i Christian Skaugs oversettelse. Document takker Scruton for den generøse adgangen til gjenbruk av hans tekster.