Kommentar

Vår del av verden er for tiden gjenstand for sosiale, kulturelle og teknologiske omveltninger som er så store, hurtige og gjennom­gripende at de må kalles revolusjonerende. Ingenting tyder på at disse omveltningene er i ferd med å ta slutt, tvert imot.

Hva er det vi ser? Demografisk revolusjon, ny seksuell revolusjon, en religiøs revolusjon der kristendom erstattes av islam, en revolusjonær grønn vekkelse og et «grønt skifte», samt en revolusjon i de menneskelige omgangsformene, forholdet mellom generasjonene og kommunikasjonen mellom folk. Ingen steder, bransjer, institusjoner eller familier er uberørt.

Disse voldsomme forandringene ledsages, særlig i Nord- og Vest-Europa, av en mangel på ettertenksomhet og rasjonelle innvendinger som er så skrikende, at vanlige fornuftige mennesker opplever samtiden som et galehus.

Dermed har vi et demokratisk problem: Vanlige fornuftige mennesker, som jevnt over er langt mer konservative enn de aller fleste i makteliten, synes det går over stokk og stein, men denne oppfatningen mangler ikke bare politisk representasjon, den er nesten ikke å finne i den offentlige debatten heller.

Fravær av motvekt risikerer å føre oss inn i en kulturell mørketid.

Om man ser seg omkring i Vestens åndelige landskap, er det litt konservativ motvekt å finne. Jordan Peterson har oppnådd stjernestatus ved å avvise den politiske korrektheten, øse av Vestens kulturhistorie og be unge menn om å rette ryggen og vise pliktfølelse. Douglas Murray lærer bort en kjærlighet til og takknemlighet overfor den vestlige sivilisasjonen som er dypt konservativ.

Men den beste kilden til den konservative tenkningen som nå er livsviktig, er Roger Scruton. Det er derfor en stor glede å kunngjøre at Document Forlag er i ferd med å utgi Roger Scrutons bok «Konservatismen», oversatt av Bjarte Kaldhol – vår andre Scruton-utgivelse på tre år.

Denne norske utgaven av Sir Rogers nyeste introduksjon til konservative ideer kommer på et tidspunkt hvor slike er desperat mangelvare.

For det vi ser, er at utopier og radikal ideologi har inntatt den politiske hovedstrømmen, slik at alt blir snudd på hodet: Det anses nå som radikalt å reagere på omveltningene med konservativ tilbake­holdenhet og skepsis, eller bare prøve å styre dem, istedenfor å omfavne dem uten forbehold. Nye rettigheter og krenkelsesformer blir alt, pliktene ingenting. I dette galehuset blir verden av 1975 et fjernt minne fra en uutviklet og frihets­fiendtlig fortid. Tanker som på den tiden ble ansett som en sak for psykiatrien, er nå ikke bare mainstream, men kollektivt påtvunget. Smart­telefonen og Big Tech gjør at knapt noen slipper unna. Man skal ha solid ballast for ikke å la seg rive med.

Alt dette fungerer isolerende og splittende, og resultatet er en kraftig svekkelse av felleskulturen. Sporadiske besvergelser om at «vi står sammen» avleveres samtidig som samholdet avtar. Ordbruken ledsager opphøret av virkelig­heten ordene beskriver.

Midt oppe i alt dette vil vanlige mennesker, som ikke liker for store eller raske forandringer, helst klamre seg til normaliteten. Hvordan gjør man det når felles­kulturen er svekket, sedvanene er opphørt og de mentale rammene er sprengt? Man vender seg til dagliglivet, jobben, de nære relasjonene, fritidssyslene, distraksjonene, forbruket. Så lenge det er penger på kontoen og tilværelsen forblir noenlunde komfortabel, får verden (og kriminalitets­bekjempelsen og eldreomsorgen og…) seile sin egen sjø.

Men det holder ikke i lengden. Det folk trenger for ikke å miste alt de kjente under den villmanns­kjøringen som pågår, der villmennene aldri trenger å bevise at de handler klokt, er en konservativ politikk. Hvor finner de den når de aller fleste politikere, selv de som kaller seg konservative, ikke er det?

Den konservative politiske tenkemåten viser en instinktiv skepsis mot den revolusjonære innstillingen, hvor man innbiller seg at historiske feil kan omgjøres og en bedre fremtid skapes ved å rive ned de angivelig under­trykkende institusjonene, kutte over de historiske røttene eller ramme personer som representerer alt dette.

Problemet er at den konservative tenkemåten langt på vei er gått tapt sammen med forståelsen for røttene til kulturen vi er oppvokst i. Vi, både velgere og politikere, trenger ganske enkelt å lære oss den på nytt.

Akkurat det hjelper Roger Scruton oss med, fremfor alt i «Konservatismen». Denne britiske filosofen, forfatteren og kommentatoren er ganske enkelt verdens fremste konservative tenker.

Documents norske utgivelse av «Conservatism», som kom ut i Storbritannia på forlaget Profile i 2017, har vært mulig takket være et initiativ fra en mesen som har dekket store deler av kostnadene ved produksjonen. Den norske oversettelsen går om ikke lenge i trykken, og kan allerede nå forhånds­bestilles – de to første ukene til nedsatt pris.

Dette praktverket er en lett tilgjengelig introduksjon til konservativ tenkning og livsholdning. Sporene etter konservatismen går helt tilbake til antikken, men den ble klarere formulert som en politisk tenkemåte etter den amerikanske uavhengigheten og den franske revolusjonen. Sir Roger, som har en uovertruffen evne til å forklare komplekse ting på en klar og enkel måte, streifer innom alle de store tenkerne som har vært med på å forme den moderne konservatismen, det være seg Edmund Burke, Thomas Jefferson, Friedrich Hayek, John Stuart Mill eller andre.

Scruton forklarer innledningsvis at de konservative innser hvordan trekk ved menneskets situasjon setter noen grenser for politikken som er ensbetydende med å avvise utopier – for eksempel et samfunn uten lover, uten familier, uten åndelighet eller uten nasjonale grenser.

Det står sentralt at friheten må beskyttes av lover som står over slekts­lojalitet, gruppe­tilhørighet og religiøse bånd, men samtidig anerkjenner den konservative at alle disse tingene har stor verdi fordi de utgjør kollektiv arv og visdom. Erfaring og konkret arv har forrang fremfor abstrakte ideer. Det rettslige fellesskapet utgjøres mest hensiktsmessig av nasjoner.

Det er ikke bare lover og institusjoner som skaper gjensidig tillit mellom hver især av oss og andre borgere av en nasjon, det gjør også – eller fremfor alt – tryggheten og gjen­kjennelig­heten i felles arv, sedvaner og moral. Dette bygger ikke bare på fornuft, men også på følelser. En nasjon holdes sammen av kjærlighet til felles historie, språk, kultur og symboler.

Med denne vissheten innser man behovet for en balanse mellom felles­skapets samhold og individets frihet, som er helt essensielt for konservatismen, forklarer Scruton:

Det skal være rom for individets frie utfoldelse, men individet kan ikke kaste fra seg alt som er felles. Det er nemlig fellesskapet som gjør den frie utfoldelsen mulig. Dersom friheten misbrukes tøylesløst, sliter man på den kollektive kapitalen som friheten er en frukt av. Det er viet som gjør jeget mulig. Individualismen vokste gjennom middelalderen og gjorde et langt steg fremover med renessansen, og det var en god ting. Men et halvt årtusen etterpå er individualismen gått av hengslene. Den uinnskrenkede friheten har ikke skapt lykkelige mennesker eller harmoniske samfunn.

I et fungerende samfunn kan altså ikke individet kaste av seg byrden ved et sosialt og politisk fellesskap. Disse tingene er dessuten en del av friheten, for mange en essensiell del av den.

Her finnes noe av forklaringen på hvorfor det er vanskelig å selge en ekte konservativ politikk: Hvordan skaffer man seg velgere hvis man er nødt til å forklare dem at de har visse forpliktelser, og at de kan glemme storslagne løfter? Storbritannia hadde vært i krig i mer enn et halvt år da Winston Churchill som allerede utnevnt statsminister ikke lovte annet enn blod, svette og tårer. Vi er ikke der, men vi skal heller ikke gjøre oss noen illusjoner. Mye ligger til rette for at fremtiden blir alt annet enn harmonisk.

Denne innførings­boken følger konservatismens utvikling via begivenhetenes og ideenes historie helt frem til i dag, hvor de konservative er aller mest opptatt av å forsvare den vestlige sivilisasjonen mot dens fiender. Scruton nevner spesielt to av disse: islamismen og begrensningene av ytrings­friheten.

Men konservatismen handler til syvende sist mindre om kamp enn om en livsholdning og en levemåte hvor man etter beste evne bevarer reelt fungerende menneskelige fellesskap med sine sedvaner og institusjoner, men samtidig varsomt fornyer dem og holder dem åpne for enhver som ønsker medlemskap – i takknemlighet med forvalter­ansvar og omtanke for både ufødte, levende og døde, for å låne Edmund Burkes kjente formulering.

I en verden hvor mye av det som har skjedd i Vesten det siste halve århundret, handler om nedrivning og ødeleggelse, er det å lese Roger Scrutons betraktninger over disse temaene som å puste inn frisk luft. Denne lett tilgjengelige innføringen i en stor tradisjon er et motmiddel mot utopismene med sine aktivister som vil rive ned all arv. Du trenger denne boken.

 

Forhåndsbestill «Konservatismen» til introduksjonspris her.