Kommentar

Til uken utgis for første gang Roger Scruton på norsk. Det er litt av en begivenhet. Scruton er verdens mest innflytelsesrike konservative tenker. Han har skrevet et 40-talls bøker. Likevel har ikke de etablerte forlagene funnet det verdt å publisere ham.

Interessen for ham finnes; det så vi da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund i mai 2011. Fullt hus og flere kjente navn i salen, deriblant Torbjørn Røe Isaksen. To måneder senere skulle det politiske Norge bli løftet av hengslene.

Men er dét virkelig grunnen til at Scruton ikke er utkommet på norsk i de seks-sju årene som er gått? Eller er årsakene mer dyptliggende?

En tidlig utgave av boken utkom første gang i 1985. Den gang fikk forfatteren så mye pepper at forlaget Longman trakk den fra markedet.

Tretti år senere er situasjonen en annen. Det er nå mulig ikke bare å ta et oppgjør med venstresidens intellektuelle, men å fornemme at deres tid er i ferd med å ebbe ut.

Det merker man ikke hvis man subber rundt i den statsfinansierte norske hverdagen, men stadig flere hopper av NRK, Aftenposten og VG, for ikke å snakke om Dagbladet.

Den viktigste grunnen er kjedsomhet. Hvis man først interesserer seg for politikk og for hva som foregår rundt om i verden, finnes det langt spenstigere alternativer.

Ett eksempel ga dagens Lørdagsrevy. Ved 9-tiden i morges sikret Senatet flertall for den største skattereform på flere tiår. Hvis man overhodet mener noe med å dekke USA, skulle den saken vært på topp. Men nei da, NRK valgte heller Michael Flynn. Forventningen er: Har vi ham snart ? Sitter han på kroken? Kan vi sveive ham inn?

Det er ubehjelpelig, klønete og rent dilettanteri. Anders Magnus skal liksom bekrefte fra USA at det nå for alvor brenner under føttene til Trump. Han forsøker å svare ja, samtidig som han reserverer seg ørlite.

Folk som stoler på NRK, blir forvandlet til zombier av vår statskringkaster, som har 1700 journalister og et budsjett på 5,6 milliarder kroner.

Alle storyene rundt Trump, Hillary og Russland er kompliserte, filtret inn i hverandre. Man skal bruke mye tid på å danne seg en oppfatning om de ulike løpene og følge de mange trådene i floken.

Norske medier har for lenge siden gitt opp å finne ut av det. De har på forhånd bestemt seg for hvem som er good guys og hvem som er bad guys. Det er som i barne-tv: Snurr film!

Da Lørdagsrevyen kom til skattereformen, var det for å si at det var de «velhavende» som kom til å få senket skatt, hvilket igjen er et stykke propaganda. Fradragene dobles for alle. Bernie Sanders er deres yndling. Han får mer tid enn presidenten, som jo bare lyver, ifølge NRK.

Når Sanders er NRKs mann, er det fordi han har de samme ideene som NRK og resten av norske medier. Han er sosialist og tror på sosial rettferdighet.

Da er vi tilbake ved Scruton, som viser at Vesten siden den franske revolusjon har trodd at det går an å forene likhet og frihet.

Det er fortsatt nettopp dét alle skolebarn lærer. Nå mer enn noen gang, for nå skal også alle kulturer være like mye verdt. Eller: Alle kulturer vil innerst inne fremme de samme verdiene. Ikke de norske, for dét er sjåvinistisk, men de universelle.

Men hvis Scruton har rett og det i utgangspunktet er umulig å forene likhet og frihet, har venstresiden invitert seg selv til et stort nederlag. Like stort som Murens fall. Men dessverre er muligheten til stede for at de river hele samfunnet med seg i fallet …

For å unngå en slik skjebne, er det nødvendig å forstå hvorfor frihet og likhet er uforenlige:

Den vestlige eliten produserer motsetningene som kommer til å velte den: De vil frigjøre individene, og det er nettopp denne selvrealiseringen som gjør at forskjellene i samfunnet vokser med rekordfart. For de talentfulle står alle muligheter åpne. De gjør karriere og blir velstående, kan velge privat helsevesen, private skoler, utdannelse utenlands.

Det er menneskene med de mest egalitære idealene som velger disse løsningene for seg og sine, og de nekter å innrømme at det er de selv som produserer ulikhetene.

Jo større frihet, desto større forskjeller, fordi menneskene er forskjellige.

Hvis frigjøring betyr frigjøringen av det individuelle potensial, hvordan unngår vi da at de ambisiøse, energiske, intelligente, pene og sterke lykkes, og hva kan vi tillate oss for å hindre dem? Det er best ikke å gi seg i kast med det umulige spørsmålet. Det er bedre å appellere til den gamle bitterheten enn å spørre seg hva som ville skje hvis den kom til uttrykk. Ved å erklære krig mot de tradisjonelle hierarkiene og institusjonene i de to idealenes navn, blir venstresiden dermed i stand til å skjule konflikten mellom disse idealene. Dessuten er målet om «sosial rettferdighet» av så altoverskyggende viktighet, og så udiskutabelt høyere enn de etablerte interessene som står imot det, at det fjerner plettene ved enhver handling som gjøres i dets navn.

Staten skulle mildne de verste konsekvensene, men selv ikke dét greier staten, for den har fått i oppgave å ta seg av nye grupper som suger enormt med ressurser. Det er ikke særlig mye igjen til alle de innfødte taperne, som fremfor alt kjenner på et tap av mening med tilværelsen.

Eliten ønsker å utradere alle de verdier og den opparbeidede kulturelle kapital som generasjoner har hatt til felles.

Vi har gjennomgått en utradering av tradisjonen av nærmest revolusjonær karakter, en rasering av vår fortid. I stedet lever vi i en slags null-tilstand, hvor fremtiden blir mer og mer truende.

Men bak målsettingen om «sosial rettferdighet» marsjerer en annen og mer seiglivet, likhetsforkjempende mentalitet, som er overbevist om at ulikheter på alle områder – eiendom, fritid, rettslige privilegier, sosial rang, utdanningsmuligheter eller hva som helst annet vi måtte ønske for oss selv og våre barn – er urettferdige inntil det motsatte er bevist. På alle områder hvor enkeltpersoners sosiale stilling kan sammenlignes, ønskes likhet bestandig oppnådd.

Men det man fremfor alt må merke seg, er at resonnementet ikke lar noen ting stå i veien for seg. Ingen eksisterende sedvane, institusjon, lov eller hierarki, ingen tradisjon, egenart, regel eller ærbødighet kan trumfe likestillingen, med mindre den kan skaffe seg uavhengige skussmål. Alt som ikke svarer til likhetsmålet, må rives ned og bygges opp på nytt, og det enkle faktum at en sedvane eller institusjon er blitt akseptert og har gått i arv gjennom generasjoner, er ikke noe argument i deres favør. På denne måten blir den «sosiale rettferdigheten» et dårlig skjult krav om å gjøre «rent bord» med historien, slik revolusjonære alltid har forsøkt.

Det man kan lære av dette, er at det som skjer rundt oss og med oss, har en forhistorie. Det som skjer, er et bevis på ideenes destruktive kraft. Hvordan nøytraliserer man dem? Ved å avkle dem, dekonstruere dem, vise hvordan de henger sammen og hvordan de virker.

Elitens prosjekt – det flerkulturelle og samtidig frigjorte samfunn – er dømt til å mislykkes. Man kan benytte marxistisk forståelse av hvordan eliten produserer motsigelser som blir dens bane.

Noe er i ferd med å bli løpt ut til siste slutt. Den franske revolusjons idealer gikk først bankerott i Sovjetunionen. Nå spiller de fallitt i Vesten også.

Hvilken ironi at 68-erne faller som ofre for sin egen frigjøring!

Scruton sender oss ikke bare tilbake til nasjonalstaten, han sender oss tilbake til det lokale – der våre liv har sin begynnelse.

Det burde være tanker nordmenn har stor sans for.

Boken vil bli presentert på et møte i Majorstuen Seniorsenter onsdag 6. desember kl. 19.00.

Der vil Documents redaksjon gi et tilbakeblikk på året som gikk, si noe om planene for fremtiden og snakke om Scrutons bok.

Kent Andersen vil snakke om valget og sin bok «Godhetens tanketomme ondskap».

Scrutons bok vil bli solgt til favørpris, det samme blir flere andre Document-bøker. Man kan benytte muligheten til å kjøpe julegaver.

Påmelding til

pamelding@document.no

 

Forhåndsbestill Roger Scrutons «Svindlere, svermere og sjarlataner: Den nye venstresidens tenkere» her.