Gjesteskribent

Dette er svakt av NRKs kommentator Lars Nehru Sand:

«Retorikken og polariseringen var det Listhaug bygget karrieren rundt. Det var slik hun ble en stjerne,» skriver han på nrk.no i dag.

Alle politikere driver med retorikk, i betydning prøver å få fram et budskap på en effektiv måte. Listhaug er en av de beste. Polarisering er noe som skjer med alle som framfører meninger, gitt at det ikke er rene selvsagtheter. Listhaugs meninger er ikke mer polariserende enn andres. Men hun er heller ikke tildekkende, hun bidrar ikke til falsk konsensus. Erna kan ha en retorisk form som virker søvndyssende, som glatter over, men på sikt kommer heller ikke hun unna at om man skal si noe alvorlig og ta stilling, så vil polariseringen være der.

Moxnes, Lysbakken, Hareide og Støre driver også med retorikk, ofte av det ytterst polariserende slaget, for eksempel når de gjør store segmenter av befolkningen til uanstendige mennesker. Nehru Sand kan i større grad bruke sin slappe formulering på dem: «Retorikken og polariseringen er det som opposisjonspolitikerne bygger karrieren rundt.»

La meg gi en alternativ og mye mer sannsynlig tolkning enn det Nehru Sand på ren rutine lirer av seg:

Det som har gjort Listhaug til en stjerne er at hun framstår troverdig, som en politiker med integritet; åpen, direkte, omsorgsfull, realistisk, uten skjulte agendaer eller falsk flørt.

Videre står hun på et kristen-humanistisk, vestlig verdigrunnlag uten å skamme seg; hun driver ikke med retorisk-rituell selvpisking, på vegne av seg selv eller andre gode nordmenn. Nordmenn føler seg stolte, trygge og verdifulle når hun snakker.

Det er en sunn form for patriotisme som alle velfungerende land er avhengig av. Her ligner hun litt på Gros glansnummer på 90-tallet: «Det er typisk norsk å være god.» Vi blir ikke nazister som planlegger Holocaust av å være rause med oss selv. Å være fornøyd nok med seg selv er psykisk sundt; det samme gjelder på nasjonalt nivå.

Innfødte nordmenn og nye borgere som har assimilert seg, er bunnsolide tolerante demokrater. Norge er kanskje det landet i verden som ut fra egen politisk tradisjon er best beskyttet mot både høyreekstrem (rasistisk, nynazistisk) og venstreekstrem (revolusjonær sosialisme, voldsvenstres gateanarkisme, krenkelseshysteri/no platforming) ideologi.

Det er ingen som benekter at vi til tross for dette har både høyreekstreme og venstreekstreme også her i landet. Det er utopisk å forvente noe annet. Men i alle fall enn så lenge så skal vi merke oss at da nynazister marsjerte i Kristiansand, var de få, og de fleste var tilreisende fra Sverige.

Det som kan forandre den norske idyllen for alvor (noen hevder idyllen er ødelagt allerede, med hatefullt debattklima, «white flight», «koranklosser» på Norges paradagate), er en fortsatt massiv og i stor grad muslimsk innvandring. Den islamske verden er i dyp krise, preget av sekteriske kriger, lav utdannelse og overbefolkning, og islam som religion er et kaos av umoderne dogmer og truismer, førdemokratiske hierarkier og står som statsbyggingsideologi langt unna både opplysningstidens idealer og menneskerettighetstenkningen. Utbredelsen av ureformert islam gjennom først arbeidsinnvandring og senere asylsøkere og kvoteflyktninger med familiegjenforening har ikke gått bra i Europa, og det er ikke vellykket i Norge heller.

Denne utviklingen må ikke få fortsette søvngjengeraktig. Krav om et «anstendig» debattklima skjuler ofte bare egen feighet over å ikke selv drøfte de reelle utfordringene eller ta stilling til prioriteringer. De som bekymrer seg for andres «livsfarlige retorikk», bør i stedet – eller i tillegg – se på sin egen «livsfarlige politikk». Skal man lete etter den sosiale, strukturelle hovedgrunnen til polariseringen, i Norge som i mange andre land, finnes den her.

Å bevare Norge som et land med sterke fellesskap, en god skole, trygge nabolag, personlig frihet, kvinners likestilling, åpne offentlige rom, stor sosial tillit, høy arbeidsdeltakelse, sterk skattevilje forutsetter en bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk. Listhaug har sett dette lenge, hun anlegger et barn- og barnebarn-perspektivet på dette temaet, som en av de få i norsk politikk, og det utgjør en vesentlig del av hvorfor hun er så dypt respektert. Det er også en grunn til at mange av hennes politiske motstandere føler seg avkledd som kortsiktige, uansvarlige – og reagerer med sinne.

Om hun fortsetter å stå stødig på sitt, med en blanding av folkelig, forståelig retorikk og en vennlig, tålmodig omsorgsfullhet i bunn, har hun alle muligheter for å bli statsminister en gang i framtida.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!