Kommentar

Et av de politisk viktigste moteuttrykkene mot slutten av dette året er «falske nyheter». Et søk i samtlige norske medier viser at det i løpet av november 2016 ble benyttet 192 ganger, og hittil i desember hele 374 ganger. I alle år frem til det inneværende er det aldri blitt benyttet mer enn 72 ganger i løpet av tolv måneder.

Nettsider med informasjon av tvilsom kvalitet har eksistert i mange år. Og usann informasjon er blitt spredt siden tidenes morgen. Hva skyldes denne plutselige eksplosive interessen? Sannsynligvis panikk fra oligarker i informasjonsbransjen som er i ferd med å miste dominansen.

Medievirkeligheten i Vesten har gått gjennom flere faser. En gang i tiden festet folk svært høy tillit til det som stod i avisene. Faktaopplysninger ble tatt for god fisk, og det som ble gjenstand for analyse og kommentarer, ansett som viktig. Siden ble de opplært til å være mer mediekritiske, til å forstå at bilder kan manipuleres, til ikke å tro på alt de leser, til å vurdere kilders troverdighet, og til å vurdere om det kunne finnes skjulte agendaer.

Det er tvilsomt om mediekonsumenter er kritiske nok til alt de leser, men er det egentlig noen grunn til å tro at trusselen som falske nyheter utgjør, plutselig er blitt så mye større på grunn av Facebook-feeden? Folk mottar korrektiver der også. Er det ikke snarere de dårlige allmennkunnskapene og den like dårlige kjennskapen til logikk, tenkningens klassikere og intellektuelle standarder som gjør folk sårbare for desinformasjon?

Hvis vi skal tro Aftenpostens journalist Per Kristian Bjørkeng, er falske nyheter blitt et «alvorlig problem for demokratiet». En slik konklusjon burde i det minste kreve at man peker på noen eksempler og viser hvordan de truer demokratiet. I Norge finner han ikke stort. Bjørkengs bevis nummer 1A handler ikke uventet om USA:

De to aller mest populære nyhetssakene i USA i høst var begge helt falske og gikk i Hillary Clintons disfavør.

Man innser raskt at falske nyheter oppfattes som et problem så lenge de kan tenkes å bidra til at politikere som de etablerte mediene selv ikke liker, vinner valg. Disse mediene er i praksis politiske aktører. Og deres eget synderegister er ikke noe mindre. For i månedene frem til presidentvalget i USA ble Donald Trump portrettert som en dum, farlig og mentalt forstyrret person, riktignok med langt mer subtile metoder enn nyhetsoppslag inneholdende direkte faktafeil som lett kunne avsløres, men minst like falske – om enn på en annen måte.

For hva er egentlig mer manipulerende enn de tusenvis av dryppene over flere år med en tendensiøs dekning av saker, som med sine velvalgte vinklinger og utelatelser skaper systematisk villedende inntrykk?

Bjørkeng vil ha oss til å tro at en av de største truslene er hva ondsinnede, ikke nærmere spesifiserte personer kan gjøre av fanteri med teknologien:

Fabrikasjon og forfalskning er slett ikke nytt. Men til nå har de krevd nitid arbeid fra profesjonelle forfalskere for ikke å bli lett avslørt. Snart kan vi alle bli i stand til å skrive ut fiktive hendelser på tastaturet, som så blir omformet til TV-innslag av hendelser som aldri har funnet sted.

Hva vil dette gjøre med vår tiltro til dokumentasjon? Skal vi få samfunnet til å fungere, må vi kunne vurdere troverdigheten til påstander. Ellers er alt relativt. Den ene påstanden blir akkurat like god som den andre.

Kunstig intelligens kan hjelpe til med å identifisere usannheter, skriver Bjørkeng. Men metodene er ikke helt pålitelige, og blir det ikke heller. Så hva gjør en stakkar?

Kanskje er folk i ferd med å innse at troverdighet ikke finnes i en fragmentert feed av ukjente nyhetskilder. Muligens vil stadig flere forstå at tillit bare kan vinnes med ærlighet. Og bygges langsomt over tid.

Konklusjonen Aftenposten og andre tradisjonelt dominerende aktører vil at publikum skal trekke, er naturligvis at folk må feste sin lit til dem selv:

Til syvende og sist må du velge deg noen å tro på.

Nice try, men tillit handler altså om mer enn å unnlate å gjengi falske nyheter. Falske analyser fra falske mennesker med falsk troverdighet inngir ikke tillit. Ei heller den falskheten som viser seg gjennom alt det man ikke snakker om, eller synsvinklene som tas for gitt.

Bjørkeng trenger ikke reise langt for å finne eksempler. Hans kollega Alf Ole Ask hadde nylig et koseintervju med utenriksminister Børge Brende, hvor denne portretteres som en slags supermann fordi han reiser 180 dager i året og fordi forholdet til Kina nå ser ut til å gå mot normalisering. Hvorfor konfronteres ikke denne utenrikspolitiske katastrofen med at han f.eks. har forsuret forholdet til USAs påtroppende president ved å ha sagt at Trump har holdninger som ikke hører hjemme i det 21. århundre? Hvorfor fremstilles det alltid som et problem at «høyrepopulismen er på fremmarsj», som om det ikke var et demokratisk svar på et vanstyre som Brende også personifiserer? I stedet får Brende fantasere om at Europa skal håndtere migrasjonsbølgen med å redde Afrika, og uimotsagt skryte av sine meritter. Denne serviliteten bygger ikke troverdighet.

Helene Skjeggestad er også kollega av Bjørkeng. I forbindelse av kulturministerens fremhevelse av det norske, skriver hun at Linda Hofstad Helleland går i Sylvi Listhaugs og andre Frp-eres fotspor. Det er visstnok fryktelig uansvarlig av henne:

Helleland må da vite hvilket klima hun sender dette budskapet ut i. Klart hun har fått med seg den bølgen av nasjonalkonservatisme som blåser over Europa. Det er godt kjent at retorikken til Sylvi Listhaug har en polarisende effekt på samfunnsdebatten.

Men hvor er bekymringen hennes over de førti årene med polarisering som kom forut for Listhaug? Med den selvutslettende nedvurderingen av det norske, den naive og uopplyste beundringen for alt det fremmede, og den hensynsløse uthengningen av nesten enhver som ikke var med på den politiske korrektheten eller forvandlingen av Norge som ingen hadde bedt om? For henne er det ikke noe av dette som har skjedd. Norge har vært og er fortsatt en idyll:

Politikken er stort sett drevet av konsensus og forlik, og samfunnsdebatten er som regel god og åpen.

Det ser kanskje ikke sånn ut fra Skjeggestads kontor, men for de svært tallrike nordmennene som fremmedgjøres av sånne som henne, er det lite som er mer samlende enn Sylvi Listhaug. Ser hun det ikke eller later hun som? Sannsynligvis det første. For som Steve Bannon sier om journalister, er de «just a closed circle of people talking to themselves who have no f—ing idea what’s going on».

Apropos Bannon: Enda en kollega av Bjørkeng heter Nils Morten Udgaard. Den 27. desember skriver han (Aftenposten, side 3, papir) at Trumps høyre hånd er høyreekstrem. Det er riktignok helt i tråd med PST-sjef Benedicte Bjørnland, som tidligere har uttalt at det er nok å være anti-islam for å anses som høyreekstrem av hennes etat (mon tro om hun har tenkt å innkalle USAs president, som har luftet tanken om innreiseforbud for muslimer så lenge terrortrusselen ikke er under kontroll, til bekymringssamtale?), men han har ikke desto mindre svelget en falsk nyhet rå.

Vi har altså såkalte tungvektere i norsk presse som ikke er i stand til å stille virkelig kritiske eller vesentlige spørsmål – hverken til seg selv eller om tvilsomme påstander av det komfortable slaget, ei heller til norske politikere eller myndighetspersoner. De vil heller snakke om kampanjejournalistiske uvesentligheter, som hva Per Willy Amundsen måtte ha sagt om Sametinget for flere år siden.

Er det denne gjengen her som skal redde oss fra de falske nyhetene? De anklager andre for falskhet, men er selv falske. De er mer enn noen andre ansvarlige for opphøret av den frie og utvungne samtalen i Norge, hvor folk har én mening til offentlig bruk og en annen til privat.

Er det denne gjengen her som skal redde oss fra polariseringen? De anklager andre for polarisering, men polariserer selv mer enn noen andre. De forsøker å samle offentligheten mot en indre fiende, men forstår ikke at det er folket selv de gjør til fiende. De drar ikke kjensel på demokratiet når de ser det, men oppfatter demokratiet som en trussel mot seg selv.

Siden det er jul og julens hovedperson er Jesusbarnet, er det passende å minne journalistene om noen av ordene Mesteren lot falle i voksenlivet: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!» Rett og sannhet interesserte ikke fariseerne, kun deres egen status. Slik er det fortsatt to tusen år senere, om enn tempelet er byttet ut med sekulære medie- og NGO-kirker. Den gangen kjennskap til evangeliene var allmennkunnskap i Norge, var det lettere å gjenkjenne hykleriet enn i det åndelige mørket som ligger over landet i dag. På sitt beste lyser den nye medievirkeligheten litt opp i det mørket. Derfor fremstilles den som en trussel av dem som trives der – i lengden forgjeves.

brooklyn_museum_-_woe_unto_you_scribes_and_pharisees_malheur_a_vous_scribes_et_pharisiens_-_james_tissot
James Tissot (1836–1902), Ve dere skriftlærde og fariseere (1886–1894), Brooklyn Museum, New York