Kommentar

Det spørs om Erna er begeistret for å få Sylvi Listhaug som nestleder for FrP. Listhaug kan utfordre statsministeren på en helt annen måte enn det Siv Jensen har gjort. Koalisjonen kan bli vanskeligere å styre.

Det gjenstår litt opprydding etter Per Sandberg. Morgendagens pressekonferanse har ikke samme interesse nå som han etter alt å dømme er ute av rikspolitikken.

Nå vendes fokus mot Sylvi Listhaug. Hun får med ett slag en ønskeposisjon som fungerende nestleder. Nå vet alle at hun står i startgropen til å overta som leder. Noe annet ville være selvmord for FrP.

Det er å håpe at Sylvi Listhaug kvitter seg med den berøringsangsten som har preget FrP i forhold til Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti, men også Trump og Bannon, Viktor Orban og Lega Nord. Det går en revolusjon over Vesten, og hvis FrP benekter at de er del av den, vil de bli parkert i en historisk bakevje.

Ting går uhyggelig fort i politikken. Norske medier stritter imot så godt de kan, og gjør alt for å stanse den historiske utviklingen.

Listhaug kan stikke hull på denne byllen ved å være så uredd som hun viste seg i oppgjøret med opposisjonen og mediene da hun måtte gå av.

De får apoplektisk anfall bare ved tanken på at Listhaug skal tilbake i manesjen, nå som partileder. Hvis hun våger å trykke høyrepopulismen til sitt bryst, vil hun frata mediene deres viktigste våpen: intimidering. Mediene og venstresiden er som troll. De sprekker når sola står opp. Sola er sannheten.

Sannheten om dagens velferdsstat er at det er den som er populistisk. Den innbiller folk at trærne kan vokse inn i himmelen. At velstandsvekst og fordelingen kan fortsette med samme formel som før. Men skattene må opp. Det er et helt annet regnskap som banker på døren. Politikerne vil bare ikke fortelle folk det. Dette er selve definisjonen på populisme. Å fôre folk med tomme løfter.

Listhaug må forberede velgerne på en helt annen og tøffer virkelighet. De såkalte høyrepopulistene må vise at de tar ansvar og tør å begynne oppryddingsarbeidet etter 50 år med innvandring som blir stadig dyrere, samtidig som velgerne lulles inn i illusjoner om at det er nok til dem også.

Pose-og-sekk-politikken vil være over i Vest-Europa. Hvis de nye høyrepartiene hadde turt å fortelle velgerne sannheten, ville de sette systempolitikerne i skammekroken. De har lurt folk til å tro at det er nok til alle.

Høyrepopulistene har et stort fortrinn. Det er bare de som har turt å si at regnestykket ikke går opp og at folk aldri er blitt spurt om de vil leve som minoriteter. Det har gitt høyrepopulistene en troverdighet de andre mangler. Den troverdigheten må de bruke til å fortelle folk at festen er over.