Sakset/Fra hofta

Sylvi Listhaug gjorde mediene og venstresiden besatt: Hun tok dem ved nesen. Gang på gang. Hun måtte tas ned. Listhaug er en målestokk på hvor smal meningskorridoren i Norge er blitt.

På den ene side Tor Mikkel Waras varme ord om sin familie: De har stått ved ham, nå er det hans tur til å stå ved dem. Det er det viktigste han har. – Nå er det de som trenger meg. Valget var enkelt, sa Wara.

På den annen side journalistene som påpeker at FrP har brent av fire justisministre på kort tid. Har de noen kandidater igjen? (ha-ha) Og: Hva sier dette om FrP? Er det ikke slik de er? De klarer ikke holde standarden slik andre partier gjør. Det er noe med FrP. Det er derfor det går galt, gang på gang.

Hver gang det skjer noe med FrP, dukker dette trollet opp av esken. Det har vært gjort så mange ganger at folk tror det skal være sånn. De tror også at det «er noe» med FrP. Eller begynner de å bli lei? De har hørt journalistene svinge seg opp ved å rakke ned på FrP så mange ganger at de begynner å bli lei. De har gjennomskuet skuespillet.

Var det ikke noen som sa VG? Har journalistene noe å skryte av?

Hvorfor denne visa ikke holder lenger, er fordi velgerne hører at den lyder falskt. Det er ikke FrPs skyld at Sylvi Listhaug ble kastet. Det var tvert imot et tegn på styrke at hun holdt ut. Listhaug lot seg ikke knekke. Det var Erna som ikke orket presset og ikke gadd mer.

Men mediene mobbet Sylvi ut, sammen med Hareide-ne i norsk politikk. Deretter snudde de rundt på en femøring og sa: Se hvordan hun er! Nazi-blomster! Hun hører hjemme på 22. juli-senteret, i samme univers som gjerningsmannen.

Feilen med FrP er at de ikke har tatt krigen mot partiet alvorlig. Partiet har ikke villet se at særlig mediene driver en krig mot FrP. Det betyr at de ikke gir seg før partiet ligger med brukket rygg, og de bruker enhver anledning til å rakke ned på partiet.

Alle FrP-ere utsettes for medienes mobbing. De som bøyer seg og opptrer som om de var medlem av SV, som Solveig Horne, lar de være i fred. De får snakke. Men FrP-ere som lever opp til navnet og markerer at partiet er annerledes, som Per-Willy Amundsen, Christian Tybring-Gjedde eller Listhaug, de står hele tiden overfor en fiende som ingen vil omtale eller angripe.

FrPs feil har vært å late som om denne fienden ikke er der. Som om den er et resultat av tilfeldigheter, av spesielle journalister eller aviser. Men det er ikke dét det handler om. Det handler om en systematisk kampanje for å knekke det eneste opposisjonspartiet.

Og de har langt på vei lyktes. Det er ikke stort igjen av FrP, og dét synes på meningsmålingene.

Marrakesh var dråpen, for dét var prinsipielt. Økning av kvoteflyktninger var mer en irritasjon. Marrakesh låste FrP til en politikk deres velgere er imot. Da går det ikke bra.

FrP bør ta konsekvensen av at de vil bli hengt sammen med de andre høyrepopulistene i Europa og Trump. Men det er når man vider ut blikket at man forstår galskapen i det europeiske establishment: Skal man gå etter en amerikansk president som har klart å ri stormen mot seg av etter to år? Vest-Europa forstår ikke hvor stort det som skjer i USA er.

CNN, New York Times, MSNBC, ABC, NBC – de har alle gått skoene av seg. Nå faller hjulene av. De må gjerne skrike og skråle etter å ha gjenvunnet fatningen. Men de har mye mindre impact enn før. Seertallene faller drastisk. Fox’ seertall stiger.

Folk er ikke dumme. De skjønner at de er blitt holdt for narr.

I Norge er det business as usual. Velgerne må for all del ikke oppdage at de blir lurt.

FrP må bli mer dristige. Hvis de uansett blir hengt, hvorfor ikke slenge seg på Trump-toget? Det har en del hestekrefter.

FrP må forstå at det står i en kamp hvor det ikke gis grid.

Det er bare å kjempe.