Kommentar

Hvorfor har mediene rullet ut det tunge skytset mot innvandringsminister Sylvi Listhaug? Én grunn er åpenbar: Hun er en handlekraftig, uredd FrP-statsråd. Slike må tas ned før de får en maktbase. Mediene har merket at Listhaug er populær. Tenk om hun skulle etterfølge Siv Jensen! Da kan FrP virkelig bli farlig. Tenker redaksjonene.

Men det er en annen og mer dyptliggende grunn: Regjeringen har fått forvaltningen til å utarbeide forslag til innstramninger i asylpolitikken. De er forsiktige tiltak vurdert opp mot den strømmen som kom. Men de rommer et potensial: De gir politikerne handlingsrom til å legge om kursen.

Politikken har de siste tyve årene gått i én retning: Gjør døren høy, gjør porten vid. Mediene har utnevnt seg selv til portvoktere. De vokter nidkjært alle forsøk på å gjøre åpningen smalere. Som i gamle dager har de gapestokk og galge til disposisjon.

Med Listhaug legger ikke mediene skjul på at de gjerne ser henne dingle. Jeg overdriver ikke. Det er en aggresjon i språket som er direkte fiendtlig og hatsk.

Avisen som en gang het Dagbladet, hadde en leder lørdag som var hemningsløs (mine uthevinger):

Hvordan Erna Solberg takler flyktningkrisen, vil prege hennes ettermæle. Å legge det i hendene på Sylvi Listhaug har allerede vist seg å være et feilgrep. Langt mer alvorlig er det at vi har fått en integreringsminister som gjør alt hun kan for å hindre integrering. Som sprer frykt og uro i en tid som krever det motsatte av våre politikere. Det er barna som må leve med konsekvensene av dårlig integrering.

Dagbladet mener altså at innvandringsministeren gjør alt hun kan for å hindre integrering? Det vil jo i så fall være å sabotere stillingen som statsråd? Men det mener Dagbladet at hun gjør, for lenger opp heter det:

Listhaug saboterer den jobben hun er satt til å gjøre.

Dagbladet skrur til retorikken noen hakk og tillegger Listhaug onde hensikter. Hvis en FrP-er hadde sagt noe tilsvarende om en Ap- eller SV-statsråd, hadde det øyeblikkelig vært på førstesidene i avisene og øverst i etermedienes nyhetssendinger. Å tillegg noen andre enn FrP-ere onde hensikter er utenkelig.

Slik har det vært lenge.

Dagbladets frenetiske utfall markerer at Listhaug/FrP er i ferd med å bryte ut av den innhengningen mediene har omgjerdet partiet med. Siv Jensen har ikke orket. Hun har hatt nok med finans. Listhaug orker. Derfor er hun farlig.

Da svarer Dagbladet med å benytte samme taktikk som mediene beskylder FrP for, og har gjort det siden Finn Graff bestemte seg for å tegne Carl I. Hagen som rotte: Pur ondskap driver dem.

For avisen som en gang het Dagbladet, er dette et tegn på at mediene er villig til hva som helst av retorikk for å sverte motstanderen, som ikke lenger er motstander, men fiende.

Greier Listhaug å stå oppreist?

Eirik Alver hadde et portrettintervju med justisminister Anders Anundsen i lørdagsbilaget, der Anundsen står med et blikk som om han var i en kirke, og Dagbladet har klint på: «Jeg vet at jeg ikke er en drittsekk.»

Ut fra montasjen vet man at det under dette står: – Men det vet vi at du er.

Justsminister Anders Anundsen i Dagbladet Magasinet 9. januar 2016 - Jeg vet at jeg ikke er en drittsekk

 

I intervjuet, som ikke er noe intervju, for Alver gidder aldri senke seg ned på et jevnbyrdig nivå med landets justisminister, forteller Anundsen at selvfølgelig tar han seg nær av negativ omtale, men «it goes with the job». Det er verre med barna og kona. Når de får negative reaksjoner i sin hverdag, slår det mye hardere.

Vi snakker ikke her om stor og bred eksponering over tid. Vi snakker om at mediene konsevent fremstiller bestemte politikere som ondsinnede. Det gjør noe med din mentale tilstand, det bryter ned selvtilliten til familien. Det gjør også noe med omgivelsene. Når det begynner å slå inn i hverdagen, vil de fleste spørre seg: Er det verdt det?

Hva forventer Dagbladet, som ikke kvier seg for – ja, nettopp – å dra inn Listhaugs barn. Listhaug har nemlig hatt den frekkhet å uttrykke bekymring for barnas fremtid. Skulle du hørt! Det er en fornærmelse og krenkelse mot innvandrerbarn!

For Dagbladet kan ikke tiltro Listhaug at hun har genuin omsorg for sine barns fremtid. Nei, når hun nevner det, er det fordi hun er skruppelløs. Hun «spiller skamløst» på uroen.

Det er mulig Solberg tenkte det var et sjakktrekk å gi Frp asylfeltet, vel vitende om at brutale innstramninger lå i kortene, mens hun selv kunne holde forsonende festtaler og overlate den stigende uroen til en som vet å spille skamløst på den. Ja, som ikke en gang nøler med å trekke inn sine egne barn.

Listhaugs bekymring er altså et kynisk spill. Det streifer ikke Dagbladet at Listhaug har genuine følelser. Tvert imot: Hun nøler ikke. Det er slik hun er.

La oss komme med et råd til lederskribenten i det som en gang var Dagbladet:

Den demoniseringen av en norsk statsråd som avisen står for, representerer en retorikk som delegitimerer demokratisk valgte politikere.

Hvis det er slik at en statsråd saboterer integreringen og skamløst spiller på uroen i befolkningen ved å trekke frem egne barn, ja, så representerer hun en fare. Da har hun ingenting i storting og styringsverk å gjøre.

Men det er det samme som å erklære store deler av velgerne krig.

Det er i virkeligheten dét Dagbladet gjør. Men de følger en oppskrift: De vet at presset er umenneskelig. De håper at Listhaug skal gjøre en feil. Alle vil kunne svikte under hardt press.

Det er viktig at FrP forstår tegningen. At de forstår hva som står på spill.

Erna Solberg har ikke forstått det når hun på radio svarte at «hun ikke ville brukt et slikt ord som gullstol». Som vi har nevnt: Listhaug refererte til konkrete ytelser og hadde dekning for sitt ordvalg. I stedet lot Solberg plutselig som om hun ikke forsto hva som foregikk. Det holder ikke. Listhaug er blitt et symbol på at en annen politikk er mulig.

Det kalles håp.

 

Sylvi Listhaug 29.12.15

Listhaug under fremleggelsen av innstramningsforslagene i Nydalen i romjulen. Mediene dro øyeblikkelig frem fremmedfrykt-kortet, men Listhaug lot seg ikke skremme. Mandag sa hun at det var strålende at 7.000 asylsøkere var sendt ut av landet. 1.500 av dem hadde begått straffbare forhold, et par tusen hadde fått avslag og like mange hadde søkt i et annet land tidligere. Mediene vil straffe slik retorikk. De vil ikke høre den. I deres ører er det en krenkelse.