Kommentar

Det er en annen Siv Jensen i denne valgkampen: Hun er mer selvsikker og stø. I oppgjøret med Bjørnar Moxness og Trond Giske i Politisk kvarter bevarer hun fatningen og lar seg ikke provosere av nazi-beskyldningene.

Man undres hvor lenge NRK tør å ha politikere i studio som kun forulemper ett parti på det groveste. Selv om også Astrid Randen var noe mer kritisk til Ap enn tidligere, ligger hovedkonfliktlinjene fast: Det er lov å sammenligne Fremskrittspartiets politikk med Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge. Dette kommer fra de samme politikerne som liker å snakke om faren fra høyrepopulister.

Nazi-beskyldningene har vært en konstant i årevis. De skygges av en annen omstendighet som det ikke er lov å nevne: at partiene som er mest ivrige på å bruke hakekorset som argument, er de samme som er mest tolerante overfor islam.

Det kan være at borgerne – som møter de samme problemene i hverdagen og derfor har et sammenligningsgrunnlag – etter hvert kommer til en annen konklusjon enn Trond Giske og Bjørnar Moxness: Det kan være de gir Sylvi Listhaug rett.

Vi tar ikke for sterkt i når vi tror at Fremskrittpartiets fremgang skyldes denne blanding av empiri og retorikk: Velgerne ser hvem som snakker sant og hvem som mørklegger.

Her har Sylvi Listhaug vært et lite parti i seg selv. I går foreslo hun at asylsøkere som har fått avslag og asylsøkere som nekter å avklare sin identitet, skal interneres. Ikke bare bak piggtråd, men bak lukkede dører. Samfunnet har ikke råd til å ha dem gående løs. Man vet ikke hvem de er, vet ikke hva de driver med og lever av, og aner ikke hva de har fore: Bakgrunnen er selvsagt at Europa har opplevd grusom terror fra flere avviste asylsøkere, folk som skulle ha vært sendt ut, men som unndro seg dette og bare forsvant. Det har skjedd gang på gang. Tunisieren Anis Amri, som kjørte inn på et julemarked i Berlin, og mannen som gjorde det samme på Drottninggatan i Stockholm, skulle begge vært sendt ut.

Men så konkret tør ikke Astrid Randen være når hun reiser Listhaugs forslag. Det virker som det er Listhaug som er problemet.

I beste fall saboterer NRK en saklig debatt, i verste fall bidrar statskanalen til å mørklegge et alvorlig problem som har kostet mange mennesker livet.

Tror NRK, Trond Giske og Bjørnar Moxness at velgerne lider av hukommelsessvikt? I terroråret 2017, rett etter Barcelona, kommer folk til å huske hvem som sa hva. De kommer også til å huske det når de står i valglokalene.

Trond Giske hadde helt rett: Dette er et verdivalg, og det er derfor Arbeiderpartiet faller. Ap tar ikke borgernes sikkerhet på alvor. De tar ikke det gigantiske samfunnseksperimentet som heter Det nye Norge på alvor.

Som en ny bekjent sa, en mann med samboer og to barn på seks og åtte år: – Jeg pleide å tilhøre venstresiden, men har hatt flere ubehagelige opplevelser i Oslo, bl.a. et overfall ikke langt fra synagogen i Oslo, hvor en innvandrer gikk løs på ham bakfra og ropte «du er jøde». – Dette eksperimentet må stanses, konkluderte denne sindige mannen.

Mange har hatt tilsvarende opplevelser eller kjenner noen som har hatt det. Hvis mediene hadde turt å skrive om voldtekten på en ungdomsfest i Asker, ville noen sammenhenger kommet til syne som ville tvunget frem den politikken Listhaug går inn for. Derfor tier mediene og politikerne. De velger løgnen.

Det er utrolig at NRK tror at det fortsatt hjelper å bruke hakekorset mot FrPs mest populære politiker. Njål Høstmælingen skulle liksom være ekspert. Vi husker ham best som en grådig konsulent som fikk millioninntekter på skattebetalernes bekostning. Når han øyeblikkelig trekker parallellen til nazistenes okkupasjon, er han ikke ekspert. Han er en smilende bølle i dress.

Fremskrittspartiet har tålt uendelig mye av slik behandling opp gjennom årene. Nå er det i ferd med å snu. Nazi-parallellene er i ferd med å bli devaluert i borgernes øyne. De virker ikke lenger.

Trond Giske står så svakt at han må jukse. Han hevdet at Listhaug sa at alle asylsøkere utgjorde en trussel. Dét gjorde hun selvsagt ikke. Poenget er at ingen vet hvem de er og at de nekter å reise ut. Listhaug vil ta mer hensyn til borgernes sikkerhet enn de avviste asylsøkernes bevegelsesfrihet i et åpent samfunn. Giske og Moxness prioriterer det siste.

Da Siv Jensen påpekte deres valg og sa at det innebar en trussel, måtte også Randen ta opp terrortrusselen. Men Giske påsto at det ikke var noen sammenheng mellom asylpolitikk og terrorbekjempelse. Nei, ikke for Ap, som alltid re-agerer, dvs. venter til terroren har funnet sted. FrP synes dette er uholdbart. Når man vet at flere avviste har begått terror, må man være føre var. Skal disse menneskene fortsatt være i Norge, må det skje bak lukkede dører.

«Kollektiv avstraffelse», kaller sosialistene det.

De har gjort asylpolitikken til et spørsmål om godhet. Men terroren ødelegger spillet. Når Giske påstår at de to områdene ikke har noe med hverandre å gjøre, taler han mot bedre vitende.

Randen spurte om regjeringen sto bak Listhaugs forslag. – Nei, dette er Fremskrittspartiets forslag, det er ofte sånn at vi foreslår ting de andre ikke vil være med på, svarte Jensen. Det er nok en viss nervøsitet å spore for at «utviklingen» kan gi FrP rett.

Derfor kjører man frem Den europeiske menneskerettserklæringen, EMK, som har forrang foran Grunnloven. De fleste borgerne er ikke klar over det, men det er vedtatt av Stortinget med stort flertall, nettopp med den baktanke at velgerne ikke skal kunne «finne på ting» og innføre nye lover à la Listhaugs. Thorbjørn Jagland har sagt det rett ut ved flere anledninger. Politikerne og ekspertene som har etablert menneskerettskonvensjonen som overordnet transnasjonalt system, forutså at velgerne kunne komme til å reagere. Derfor har de laget et system som har forrang foran nasjonal lovgivning, og dette systemet er innvevd med adgangen til det indre marked og hele direktiv-regimet fra Brussel. Rører du ved det ene, får det konsekvenser får de andre. Landene kan ikke bare velge og vrake. Det er det britene opplever i forhandlingene med EU.

Men EU-systemet sliter, nettopp fordi Trond Giske sliter: De har bundet seg til masten, til en politikk som er i ferd med å vise alle tegn til ikke å være bærekraftig. Folk har øyne i hodet. De leser om «svenske tilstander». De leser om dansk politi som advarer unge menn mot å bevege seg inn i visse bydeler; de risikerer å bli skutt av bandemedlemmer på moped.

Det er utelukkende medienes fortielser, unnlatelser og mørklegging som har gjort det mulig å holde samme kurs så lenge. Den politiske eliten befinner seg i en alvorlig krise: Det er krise for dem enten de fortsetter på samme kurs eller snur. For hvis de snur, kommer spørsmålet om erkjennelse og ansvar. Hvordan kunne de?

Derfor trår de vannet, benekter og henger Sylvi Listhaug ut til tørk. Selv Erna Solberg og Høyre gjør det. Pene Høyre-mennesker er sjokkert over hennes utspill. Det er hun som er problemet, ikke de nye sikkerhetsslusene på Bjørnholt skole, ikke bilbrannene, ikke terroren, ikke båttrafikken i Middelhavet, der NGO-er Norge er stolte av, samarbeider med menneskesmuglerne.

Det er i ferd med å oppstå et nytt sentrum som bygger på forsvar for det samfunn vi ønsker å bevare. Det etablerte sentrum har spilt fallitt. For hvert terrorangrep blir hulheten i deres ord tydeligere.

Siv Jensen: – De vil ikke en gang væpne politiet. Vi står alene om selv noe så elementært.

Hvem kommer til å gå seirende ut av den kampen? Skal de andre partiene vente til det skjer noe som tvinger dem til å endre kurs?

Bjørnar Moxness representerer et ekstremistisk parti. Det er ikke FrP som fortjener ekstremiststemplet, det er Rødt, som vil ta imot 20.000 migranter årlig. Med familiegjenforening vil dette bety nær 50.000 i året, dvs. en utskiftning av den norske befolkning.

Men demografi er et ukjent ord i medienes dekning. Det er et fy-ord.

I Europa snakkes det om the grand replacement, den store utskiftningen av befolkningen. Muslimenes fertilitet er så høy at de sammen med illegal innvandring og familiegjenforening øker med rekordfart i forhold til de innfødte, som knapt klarer å erstatte seg selv.

For hver hijab som kommer på tv-skjermen, blir det vanskeligere å ta opp slike temaer. Det er krenkende.

Derfor er Sylvi Listhaug en så populær politiker. Hun tør.

Denne gangen viser Siv Jensen at hun slutter opp om Listhaug. Hun tør, hun også.

Det blir et godt valg for Fremskrittspartiet. De får en ny sjanse og bør bruke den vel.