Noen av lysene er på, men ingen i de venstreorienterte gammelmediene er hjemme i den nye politiske virkeligheten. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix.

At en innvandringskritisk bok som fremmer nasjonalkonservative ideer og dertil er utgitt av Document, ble slaktet i Dagbladet når de først fant det verdt å anmelde den, måtte liksom tas for gitt.

Det eneste som var litt spennende, var å se på hvilken måte avisen som i sin tid var den fremste til å drive Erik Schjenken til selvmordets rand, gikk av hengslene i omtalen av Halvor Foslis verk «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid».

Om retningslinjer for sjangeren bokanmeldelse fremdeles er pensum i norskfaget i ungdomsskolen, vites ikke, men på den tiden undertegnede befant seg i den livsfasen, forkynte norsklæreren i alle fall at bokens innhold burde skisseres i grove trekk innen man legger for dagen sitt eget syn på den.

Gunnar Thorenfeldts intellektuelle leiemord åpner i stedet friskt med å advare Fremskrittspartiet mot å «skli ned i den høyreekstreme gjørma» som han ser ut til å mene at Fosli har tatt tilhold i. Forfatteren er «radikal» og «ytre høyre», intet mindre.

I journalistens øyne risikerer boken nærmest å sette verden i brann:

Kan ord spre død og rasisme? Kan en bok antenne fremmedhat? Og er det viktig hvilke begreper vi bruker når vi snakker om hverandre?

Svaret på dette er naturligvis at det ikke er viktig hvis du tilhører venstresiden og samtidig nærer en innbilt moralsk og intellektuell overhøyhet, mens det er uhyre viktig for enhver som ikke befinner seg på innsiden av denne litt snurrige sekten.

Fosli bruker «gjennomgående krigsbegrep» i sin omtale av tingenes tilstand, mener Thorenfeldt:

I Groruddalen er det «tapte territorier». Han skriver om «White Genocide». «Det norsk-pakistanske miljøet» driver «en form for velferdskolonialisme», ifølge Fosli.

I boka ligger det hele tiden en skjult trussel. Hvis innvandrerne ikke gjør som Fosli ønsker så kan «Norge bli som Bosnia», folk kan bli «provosert», og «den falske idyllen» vi lever i kan «eksplodere voldsomt eller dø en stille død».

Uttrykket «tapte territorier» ble for snart tjue år siden benyttet i tittelen på en bok som ble utgitt i Frankrike: «Les Territoires perdus de la République», eller «Republikkens tapte territorier», som kom i nytt opplag i 2015. Frankrikes president Jacques Chirac benyttet selv uttrykket i en tale i 2003. Ingen var i tvil om at det beskriver en reell tilstand.

Det er ikke så lett å se hva som er så galt med å anvende disse ordene. Og er det virkelig galt at Norge er spesialister på falsk idyll? Hva annet handlet store deler av Henrik Ibsens forfatterskap om? Thorenfeldt ser ellers ut til å være skandalisert over at lite hyggelige prosesser som har manifestert seg mange ganger i menneskehetens historie, også kan ramme Norge.

Som om det var ufint å tenke i realpolitiske termer. Men så tertefin kan ikke verden tillate seg å være utenfor planet Dagbladet.

Det viser seg at det som skulle ha vært en bokanmeldelse, handler mest om skribenten selv. Det er jeg, jeg og jeg:

Siden jeg selv har valgt å få barn med en kvinne med nordafrikansk muslimsk bakgrunn, så føles det mer personlig enn vanlig.

For er jeg en forræder, som har skuslet bort mitt eget urnordiske navn (Gunnar), fått barn med en «velferdskolonist», og gitt mine barn fremmede nordafrikanske fornavn?

Hver morgen våkner jeg opp med en kvinne som kommer fra en gruppe nordmenn som ifølge Fosli står for en «omvendt kolonisering». Som beskrives som «settlere».

Det er ganske godt gjort å utlede fra det Fosli skriver, at han har betenkeligheter med parkonstellasjoner som familien Thorenfeldts. Forfatteren ville snarere bli beroliget hvis det falt naturlig for de fleste med muslimsk bakgrunn å anse nordmenn som potensielle partnere.

Hvis anmelderen ikke forstår såpass, er det grunn til å spørre seg om han har lest hele verket han omtaler. Det er nok tvilsomt, for folk i journalistyrket lever hektiske liv med liten tid til den fordypningen det krever å lese en bok på flere hundre sider.

Det er typisk for selvopptatte individer at de ikke er i stand til å tenke klart om kollektive fenomener. Man befinner seg altså ikke i en politisk sfære idet man tilfeldigvis har en muslim fremfor seg, eller man våkner opp med en om morgenen.

Ikke desto mindre er det et politisk problem hvis det blir veldig mange mennesker i landet som står majoriteten fjernt kulturelt, som koster majoriteten masse penger, og som heller ikke liker hverken majoriteten eller landet deres noe særlig. Fosli har skrevet en politisk bok. Skal dette virkelig være å vanskelig å forstå? Har føleriet utslettet evnen til politisk tenkning?

I selvopptattheten er det for vanskelig. På egokjøret til Thorenfeldt er det samboeren min, samboeren min og samboeren min:

I boka ber Fosli folk som samboeren min om å velge: «Repatriering eller assimilering».

Hvis ikke bør de utsettes for «et vennlig, men bestemt press om å flytte hjem igjen» – altså det som kalles repatriering. Han tar til orde for å oppgi «integreringspolitikken».

Også folk som er adopterte kan regnes som nordmenn. Verre er det med folk som har muslimsk bakgrunn, som min samboer.

«Omfanget av slike migrantgrupper må begrenses maksimalt framover», skriver Fosli. Hvis ikke, så dør den norske nasjonalstaten ut.

Men hvis de er villige til å forlate sin egen kultur, og «ønsker fullt og helt å bli norske, og i særdeleshet også om de gifter seg med en nordmenn». Så er det håp. Også for samboeren min.

Anmelderen tar ikke egentlig stilling til noen av de foruroligende utviklingstrekkene Fosli skisserer i boken sin. Han ikke bare unnlater å ta stilling: Utviklingen streifer ikke forværelset til hjernen hans overhodet. Hvor mange hundre milliarder kombinasjonen av masseinnvandring og mislykket integrering koster oss hvert år, interesserer ham midt i ryggen.

For Thorenfeldt er det helt andre ting som skjer og som truer Norge:

Men de organiserte kriminelle bandene som truer Norge kommer ikke fra Midtøsten, men Øst-Europa.

Det er klima, sosial ulikhet, organisert kriminalitet og krig som er de største drivkraften bak masse-immigrasjonen i dag.

Dette siste er ganske oppsiktsvekkende, all den tid det er godt dokumentert at økonomiske forskjeller og etablerte diasporaer av mennesker fra fattige land i rike land er de suverent største drivkreftene bak migrasjon.

Thorenfeldt vet takket være den seriøse delen av sitt arbeid at østeuropeere er viktige aktører i arbeidslivskriminaliteten. Men det er ikke østeuropeere som får nordmenn til å føle seg fremmede i sine egne nabolag, og det er ikke østeuropeere som utgjør hærskarene av mennesker som er permanent utenfor arbeidsmarkedet og aldri kommer til å vende tilbake til sine hjemland.

Anmeldelsen starter med Frp, og tråden tas opp igjen i en forbausende innesnødd politisk analyse:

På 00-tallet tok Frp et historisk veivalg, da de tok oppgjør med de mer ekstreme delene av partiet, og tok med seg velgerne mot sentrum.

Siden det har den største delen av Frp skydd ideologisk høyrepopulisme. Nå kan det se ut som krefter i Frp ønsker å ta med seg velgerne ut av sentrum igjen, og heller rir ryggen til Document.no, HRS og Resett.

Hvor kommer Sylvi Listhaug og Siv Jensen til å plassere seg i forhold til Foslis ideer?

I Thorenfeldts verden finnes det ingen omstendigheter som kan forklare andre politiske bevegelser enn de som måtte ha skjedd for tjue år siden. Det er som om Brexit, Trump, Sverigedemokraterna, Dansk Folkeparti, AfD, Salvini, Orban, Wilders, Le Pen, gule vester og annet ikke representerte legitime reaksjoner på reelle problemer.

Den politiske skillelinjen mellom globalister og populister gir dermed ikke mening for ham. Det er ikke to legitime politiske motpoler, det er snarere de gode mot de onde, der de onde ikke skal ha noen plass i politikken. Dermed kan han heller ikke forstå hva som skjer i Frp, heller ikke etter at ting rent faktisk har skjedd.

Selv representerer han de gode, og han er sannsynligvis i god tro når han gjør hva han kan for å advare mot de onde. Han tror helt oppriktig at han er lysets kraft mot mørket, en tilstand som fastlegen sannsynligvis er den mest egnede til å håndtere. Denne intellektuelle implosjonen er han langt fra alene om. Civita-historikeren Bård Larsen og mange andre har vært på den samme trippen siden de ble rammet av Trump Derangement Syndrome.

Rosinen i Thorenfeldts nokså uappetittlige pølse kan ikke bli noe annet enn 22. juli-terroristen. Han gjengir noe av Foslis omtale av Eric Kaufmann.

«Liberale kosmopolitter har en intensjon om bevist å viske ut hvite befolkninger gjennom innvandring og blandingsekteskap. Dette er også delvis sant, skriver Kaufmann», gjengir Fosli, som videre skriver at «Kaufmann er «eksemplarisk i sin saklige analyse» av forestillingen om «White Genocide».

Fosli peker helt betimelig på at tankesettet «inngår i tankeuniverset til en rekke terrorister».

Det han ikke skriver er at Kaufmann bruker White Genocide-begrepet for å advare mot «hvit terrorisme», og peker på at Anders Behring Brievik nettopp lot seg inspirere av denne teorien.

Det dirret så kraftig i hånden på Thorenfeldt at han ikke fikk stavet «Breivik» riktig da nådestøtet skulle settes inn. Var det en antydning til samvittighet hos ham som prøvde å si at han egentlig ikke har lest «Mein Kampf» om igjen?

Meningen er uansett nokså klar: Hvis du skulle være motstander av politikken som fører til de sosiale omveltningene vi er vitne til, som peker klart i retning av et mer konfliktfylt og voldelig samfunn, så er denne volden og disse konfliktene din skyld. Du har skylden for det du advarer mot. Om det var en ektefelle som opptrådte på den måten, ville de fleste tilråde at man kom seg ut av ekteskapet med en psykopat.

De som leser Dagbladet, bør vite at det ikke er en avis som vil dem vel. Organisasjonen består av mennesker som for alt i verden vil unngå at leserne gjennomskuer dem og den åndelige føden de blir servert. Avisen blir dermed et organ for mennesker som vil fortsette å lure seg selv.

I en normal verden er det ikke radikalt å være konservativ, og det er ikke ytre høyre å ikke ville gi bort landet sitt. Folk som bruker øynene, forstår det; folk som leser Dagbladet, gjør det ikke.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!