Kommentar

Tintoretto: «Kristus som vasker disiplenes føtter» (1575)

Vi leser nå om forfølgelser i Europa. Da tenker jeg ikke bare på at kristne fra Midtøsten har det vanskelig på mottak, eller at eksmuslimer må passe munnen sin. Jeg tenker mest på at myndighetene i vestlige land er i ferd med å vedta lover som straffer såkalt islamhat.

Her er det en parallell til Ap-hat.

Noen ønsker å ha monopol på hatdefinisjoner. Noen ønsker å weaponize hatred, som amerikanerne ville sagt (= gjøre hat til et våpen). Dette er illevarslende. De som velger en slik strategi, tilraner seg en makt som ingen andre får del i.

Det finnes paralleller mellom dem som mener seg utsatt for hat: Ap og venstresiden mener seg krenket på grunn av 22/7, mens muslimer opplever det som krenkende at vantro skaper fiendebilder av dem. Ap/venstresiden og muslimene har en felles fiende som det må ageres mot: Høyresiden og den delen av den innfødte befolkningen som ikke vil akseptere det nye samfunnet.

Vi hører derfor om lovgivning og kampanjer i både Storbritannia og Frankrike hvor man trekker mennesker som skriver kritisk om islam for retten. Det er vanskelig å se hva som skulle hindre noe lignende i å skje her. Den voldsomme reaksjonen overfor Sylvi Listhaug hadde noe av det samme raseriet i seg. Som flere av de krenkede sa: Nok er nok!

Hva er det nok av? En grense er overskredet. Og hvor kom den grensen fra? Anstendigheten. Så hvem er det som definerer dén? Det er Støre og Hareide.

Ståstedet og synsvinkelen til disse menneskene gjør at det bli bål og brann.

Når Bård Larsen kaller Donald Trumps tale på det konservative treffet CPAK for «reinhekla fascisme», er det vanskelig å vite hvor man skal begynne, og om det har noen hensikt å argumentere. Det gjelder svært mange av dem som ytrer seg. De hisser seg voldsomt opp. Og det er alltid de andre som gir dem påskudd til det.

Sunnmørsposten er avisen for regionen hvor Listhaug kommer fra. En av avisens egne journalister, Elisabeth Solvang, har en ingress under artikkelen Hva nå Listhaug? hvor det heter:

Erna Solberg maner til en mer sober og nedtonet politisk debatt, men Listhaug entrer sin nye jobb som stortingsrepresentant nærmest med en fakkel i den ene hånda og bensinkanna i den andre.

Plutselig bruker alle disse menneskene begrepet «å helle bensin på bålet». Dét er skummelt.

Roger Scruton skriver i «Svindlere, svermere og sjarlataner» om den iboende aggressiviteten på venstresiden. Konservatisme vil si bevaring av sedvane og orden. Venstresiden har et ideologisk prosjekt. De vil ikke nøye seg med å forvandle samfunnet, de vil forvandle menneskene også.

Det er ikke åpenbart at de to målene om frigjøring og sosial rettferdighet er noe mer forenlige enn friheten og likheten var da disse ble forfektet under den franske revolusjon. Hvis frigjøring betyr frigjøringen av det individuelle potensial, hvordan unngår vi da at de ambisiøse, energiske, intelligente, pene og sterke lykkes, og hva kan vi tillate oss for å hindre dem?

Det er best ikke å gi seg i kast med det umulige spørsmålet. Det er bedre å appellere til den gamle bitterheten enn å spørre seg hva som ville skje hvis den kom til uttrykk. Ved å erklære krig mot de tradisjonelle hierarkiene og institusjonene i de to idealenes navn, blir venstresiden dermed i stand til å skjule konflikten mellom disse idealene. Dessuten er målet om «sosial rettferdighet» av så altoverskyggende viktighet, og så udiskutabelt høyere enn de etablerte interessene som står imot det, at det fjerner plettene ved enhver handling som gjøres i dets navn.

Her er det bygget inn en motsetning som venstresiden ikke liker å snakke om. I stedet kanaliserer den bitterheten mot dem som får bære byrden ved å ha noe ufortjent. Som vi ser, er det i Sverige og USA kommet så langt at også «hvithet» nå fremstilles som et privilegium man må be om unnskyldning for.

Hvorfor gjør venstresiden dette? For å redde prosjektetene «det nye samfunn» og «det nye fellesskapet». Om det så skal måtte smis sammen ved hjelp av fiendtlighet og mistenksomhet, så er det bedre enn ingenting.

Også bitterhet og misunnelse er motorer. Hvorfor har ikke integreringen fungert? Fordi det finnes for mange som Sylvi Listhaug. Det skinner tydelig igjennom. Dagsavisen velter seg i oppslag om alt hatet og rasismen som finnes ute i det norske samfunn.

Det ligger en aggressivitet helt opp i dagen som er lett å forklare: Deres eget prosjekt viser så sterke skadevirkninger at det må finnes en forklaring. Den heter «splitterne»! De som saboterer. De som ikke vil.

At aggressiviteten rettes mot landets egen justisminister, og det av et parti med «kristelig» i navnet, forteller noe mer: at Norge har kommet langt i avkristningen. Og den er kommet lengst i toppen av samfunnet.

Konsensus er ikke det samme som enighet og fordragelighet. I dette tilfelle skjuler konsensus en avtale om ikke å velte båten, om å fortsette å late som om det går bra. Hvis noen våger å utfordre dette flertallet, forvandles det til en mobb.

Sylvi Listhaug så det og sa at hun hadde opplevd mye ondskap.

Vi er blitt avkristnet, og det betyr at vi ikke lenger behandler hverandre som kristne. Denne strømningen går sågar ut fra Den norske kirke, og den finnes også i den katolske.

Hvor skal menneskene vende seg?

For å bli reddet, må man forstå hvor farene kommer fra, samt hvor dypt de går og hvor redningen er å finne.

Ingenting er lenger hva det utgir seg for.

I Vest-Europa risikerer man i dag å bli stilt for retten for å si sannheten. Historiene fra Storbritannia og Frankrike er skremmende og sørgelige. De varsler om tunge tider. Hvis du tror det går an å vri seg unna, så tar du feil. Ingen vil slippe unna. Alle vil bli avkrevd bevis på at de er «med».

Historien kan være en trøst. Dette har skjedd før. Men det kjennes overmektig at alle rotter seg sammen mot enkeltmennesket: Politikere, medier, institusjonene, selve statsapparatet. Hvis du forsøker å beskrive hva som er galt, vil de svare: – Vi skjønner ikke hva du mener. Det må være noe galt med deg!

Du skal lytte til din indre stemme. Du skal tenke langt frem. Du skal lese de gode bøkene. Du skal se årstidene forandre seg og kjenne forbindelsen med det som alltid er i endring. Selv maktmenneskene blir gamle og skal dø.

Du skal forberede deg på hardere tider.

Du skal ha øynene åpne for andre mennesker som også føler på denne bunnløse sorgen over noe som er tapt, men som vet at ingen kan ta fra deg det aller mest dyrebare.

Det finnes ufattelig mange gode mennesker.

Du skal se inn i øynene deres for å fornemme hva som bor i dem. Det mest verdifulle i hverdagen er disse små møtene, blikk og ord som blir sagt. Selve livet er «et annet sted», og noe helt annet enn det som gjentas overalt. Kunsten er en utømmelig kilde du kan drikke av.

Løgnen kan aldri helt vinne, for da går verden under.

Å kjenne gode mennesker, sannferdige mennesker, er en stor gave. De bærer verden, uten selv å vite det.

Denne påsken blir spesiell, fordi budskapet i den rykker nærmere og blir mer påtrengende.

Noen ganger skal det et offer til, noen ganger kreves alt.

Vi kjenner ikke timen når det er vår tur.

Det kommer til å bli tungt å erkjenne at vi er overlatt til oss selv, at vi må danne nye fellesskap.

Bare slik kan vi møte den tiden vi går inn i.

Vi må beskikke våre hus.

Og vi må begynne nå!