Kommentar

Aleksandr Solsjenitsyn skriver om Stalin at han mer enn noen annen hatet Tito. Tito? Var han ikke selv kommunist? Og på Stalin sin side? Både ja og nei. Tito var kommunist, men ikke på den måten som Stalin mente var riktig. Stalin hadde mer respekt for en amerikanske president, en representant for fienden, enn for Tito, som var en ”avviker” innenfor Stalins eget ideologiske univers.

Det samme mønsteret gjentar seg i norsk offentlighet for tiden, når den venstre siden av det offentlige rommet mobiliserer en kampanje av kritikk mot innvandringsminister Sylvi Listhaug.

Hun opptrer i TV med kors om halsen. Hun snakker om ”det beste for Norge”. Hun er kristen og patriotisk. Resultatet er en brottsjø av sjikane og fordømmelse. Men fra hvem?

Venstresiden oppfattes ofte som ateistisk og Marx sier jo at ”religion er opium for folket”. Men den som ser etter vil se at Marx godt kan innta rollen som en slags profet, i og med at hans hele lære handler om å gjennomskue Verdenshistoriens ”plan for menneskeheten”. Marx gjør som de gamle, gnostiske eremittene: Han ser Gud over skulderen, og leser manuskriptet. Neste kapittel heter ”Det klasseløse samfunn”. Ergo er det ut med alt som hører klassesamfunnet til.

Det klasseløse samfunnet hos Marx er altså en ”historisk gitt kjensgjerning”, et uunngåelig resultat av menneskets utvikling som vesen. Erkjennelsen av dette svarer til ”guddommelig innsikt”, fordi det vedrører ikke bare nålevende mennesker, men alle de døde og alle de ufødte også. Det er en synsvinkel hvor man står utenfor Universet og utenfor tiden. Der står Marx og hans disipler; og der står den metafysiske, Judeo-Kristne Gud også.

På den måten er venstresiden ikke egentlig ateistisk; den kjennetegnes ved en bevissthet som setter seg selv i Guds sted. Gud er borte, men posisjonen er inntakt, og nå har noen andre – altså venstresiden – tatt Hans plass.

Sylvi Listhaug representerer motsetningen til denne synsvinkelen. Fordi hun bærer korset viser hun at hun ikke mener venstresiden har tatt Guds plass. Gud har beholdt den. Marx har ikke sett Gud over skulderen, men diktet løs av eget hode. Hans visjon for det fullkomne samfunnet var det rene oppspinn. Listhaugs kors er blasfemi i venstresidens øyne.

På den måten kommer Listhaug til å symbolisere Det Onde; det som motsetter seg ”Guds plan for mennesket”, som er et nytt samfunn uten forskjeller. En verden uten grenser, uten konflikter av noen art. En helt ny verden og et helt nytt menneske,  ”avslørt” av Marx og hans guddommelige innsikt.

På den måten står to former for religion opp mot hverandre, med den forskjell at den ene lever av og i negasjonen av kristendommen. Den metafysiske kristendom kjenner vi, representert ved korset. Mot den står en politisk religion, som utgir seg for å være «vitenskapelig» som forkynner det nye mennesket, uten fastlagt tilhørighet, og en ny verden,  helt uten grenser eller skillelinjer.

image
Giotto, Madonna med tånegler, 1280. Kan det være at Listhaugs kristendom er et etterlevning av den gang Norge var katolsk. Reformasjonen ble ikke mottatt med åpne armer. Særlig helgenens og jomfru Maria var det vondt å kvitte seg meg.

 

Listhaugs kors virker ekstra provoserende på vår tids utopister/idealister fordi hun ikke hyller godheten, men advarer om at den kan gå overstyr. Hun fastholder at himmelrik ikke kan skapes på jord. Dette er kristendom og sunnmørsk livserfaring i skjønn forening.

Det oppfattes som blasfemisk av dagens troende, som vil skape himmelrik her nede og ikke kan vente. Migrasjonen er en historisk sjanse vi bare må gripe.

Det tåles ikke noe avvik i den nye politiske kirken.

Les også

Gud og det totalitære -
Adjø Solidaritet -
Anstøtsstenen -
Den farlige forenklingen -
Dagens Listhaug-hets -

Mest lest

Les også