Kommentar

Skolen i Athen av Rafael, 1510-1511

 

Under seminaret «Tanke, tvil og tro» som gikk av stabelen den 27. mai, innledet Documents redaktør med å sette ord på en følelse av tap som utvilsomt har økende utbredelse i disse tider. Det mest åpenbare er naturligvis tapene av liv. Hvem kan glemme de unge og purunge menneskene som fikk sine liv brutalt avsluttet i Manchester?

Langt fremme i bevisst­heten er også tapet av trygghet, normalitet og gjen­kjenne­lighet. Tungt bevæpnede politifolk og soldater er etterhvert blitt et normalt syn i Europas urbane landskap.

Hvordan har den mest sofistikerte sivilisasjonen verden har sett, sunket så dypt?

Spørsmålet er ikke unikt for vår tid. Det er ikke engang særlig lenge siden man stilte seg det enda større spørsmålet om hvordan et sivilisasjons­sammenbrudd kunne skje i en av Europas store kultur­nasjoner. Men også i sin mildere, dags­aktuelle form er spørsmålet påtrengende.

For selv om nasjonene ikke blir omgjort til rykende ruiner med det første, og det vil finnes velstand, orden og trygghet mange steder i lang tid ennå, er utsiktene for en rekke urbane jungler ikke lystelige. Demografien er ikke på sivilisasjonens side, og utviklings­trekkene peker i retning av et enda høyere konflikt­nivå. Det blir ikke gjort mange seriøse forsøk på å forutse hva konsekvensene blir for dette leopardflekkede kartet.

Vi fornemmer at den fysiske konflikten i hovedsak kunne unngås ved å komme den i forkjøpet med åndskamp. De nye nazistene kunne aldri ha lemlestet oss hvis vi hadde mental beredskap. Den viktigste krigen foregår med andre ord enn så lenge i sjelen. Men selv om ikke den fysiske konflikten skulle unngås, ville den forutgående åndskampen gjøre oss bedre rustet.

Anders Ulsteins innledende foredrag den 27. mai var basert på manuskriptet til en utgivelse vi mener kan bli et norsk referanse­verk i så måte. Mye handler om forståelse av de lange linjene i historien, og det hele begynte som reaksjon på en tekst fra 2011 som fikk nytt liv i sosiale medier, hvor Frps Per-Willy Amundsen hadde sidestilt kamp mot islamsk og kristent mørke. Mannen som siden er blitt justis­minister, er altså rede til åndskamp, men kanskje ikke på de beste premisser.

Det som følger, er spontane betraktninger som Ulstein avfødte sist lørdag.

En britisk krigs­veteran skal ha uttalt at han hadde vært mer optimistisk i kampen mot nazistene enn han siden ble på vegne av kampen mot islamismen, og grunnen var følgende: Under den annen verdens­krig kjente vi oss selv, vi kjente fienden, og vi visste hva som stod på spill.

Den første observasjonen peker i retning av en kolossal utfordring: Hvordan oppdager eller gjen­oppdager vi hvem vi selv er – hvis vi aldri har lært det, eller med tiden har glemt det? Kan et slikt kollektivt opp­dragelses- eller hukommelses­tap kureres?

Nært beslektet er spørsmålet om hvorvidt vi kan forsvare et felles­skap som man egentlig ikke vet hva er, gitt at det består av desorienterte individer – fremmed­gjorte for hverandre av skjemaene som har tatt plassen til ledere med et menneskelig ansikt, og isolerte av en teknologi som knapt gjør menneskelig interaksjon nødvendig for annet enn forplantnings­formål.

I en av sine store taler i 1940 sa Winston Churchill at kampen mot nazismen var et være eller ikke være for den kristne sivilisasjonen i Europa. På den tiden forstod man hva han mente. I dag er det mange som ikke ville ha gjort det, de ville ha vært rykende uenig i det, eller de ville ikke ha tenkt på kristen sivilisasjon som det viktigste å forsvare.

Men en slik prioritering er en logisk følge av et konservativt syn på tilværelsen. Tenkere som Roger Scruton, Marcello Pera og Søren Krarup gir forklaringen. For den konservative finnes nemlig et klart svar på spørsmålet om hvem vi er: Vår identitet er gitt ved vår historie, og den historien er uløselig knyttet til kristen­dommen. Det betyr ikke at den historien bare er idyll, men hvordan kunne den det? Slik er det jo heller ikke med livet selv.

I en tid som langt på vei har oppgitt ambisjonene om å gi historien en fortellingens form som virker identitets­skapende, som den norske nasjonal­litteraturens fremhevelse av slit og strev i fellesskap, omfavner vi ikke lenger vår egen historie med hud og hår. Vi blir på et vis foreldreløse.

Vi lever i dag i en verdi­nøytral­itetens tid, hvor det ikke lenger anses som ønskelig, og knapt nok legitimt, å gi kristen­dommen noen slags forrang, og slett ikke kultivere dens identitets­skapende rolle. Tilværelsen blir å sammenligne med et evig restaurant­besøk hvor man lar barna – hvis man overhodet får noen – velge en hvilken som helst identitet, som om det var en av flere retter på menyen.

Dette er en fantastisk skadelig tingenes tilstand, for denne restauranten blir ikke så vanskelig å feie vekk for dem som ikke bare gir barna – mer tallrike enn våre – en helt bestemt identitet, men også fratar dem retten til å oppgi den, en frihets­berøvelse vi ikke engang lar oss opprøre av. Vi er ikke så opptatt av andres frihet enn vår egen. Men friheten til hva? Friheten til simpelthen å nyte livet i fred? Har den friheten innebygget sin egen bevarelse?

Forsøket på å finne tilbake til vårt eget selv er en oppgave som kan ta pusten fra en. Og desto mer fordi det innebærer å undersøke og besvare enormt store og komplekse spørsmål, uten nødvendigvis å ha de beste forut­setningene for å gjøre det. Men vi har ikke noe valg.

Et utslag av det åndelige tapet er en konflikt­linje som går tvers igjennom alle vestlige samfunn: mellom dem som føler tilhørighet til kristen­heten, og dem som ikke gjør det. De først­nevnte er ikke nødvendigvis religiøse eller kirke­gjengere selv, men de aner­kjenner kristen­dommens siviliserende rolle. I vårt eget land kom den tidlig til uttrykk ved kristen­retten og slutten på blodhevn, over hele Europa til grunn­leggelsen av et skolevesen.

Forståelsen for hvor omfattende kristen­dommens rolle var, er neppe særlig utbredt. En kjent advokat, en kunn­skaps­rik og skrive­før mann som av og til er å se på trykk i VG, skrev for en tid siden på Facebook at det fine med den vestlige sivilisasjonen er den antikke arven, mens kristen­dommen ikke bidro med stort annet enn mørke.

Denne villfarne historie­opp­fatningen er blitt gjen­drevet på kompetent hold flere ganger, men den vitner først og fremst om manglende forståelse for hva kulturell arv er for noe. At materiell eiendom er noe som vedlike­holdes og overlates til neste generasjon, står klart for alle, likeså at den kan forringes eller ødelegges av manglende anstrengelse. At det samme gjelder åndelig eller nasjonal arv, er ikke like åpenbart. Men disse krever altså innsats fra foreldre, lærere og andre leder­skikkelser i et menneskes liv. For skulle kultur­arven liksom henge i luften som noen slags natur­konstant?

Det vedkommende advokat kanskje burde ha tenkt over, er at det befant seg antikk arv på begge sider av Middel­havet, som var omgitt av Romer­riket. Da det vest­romerske riket falt, tok islam over på Middel­havets sydlige bredd etter noen hundre år. Hvordan gikk det egentlig med den antikke arven der Muhammeds soldater tok over? Ikke så bra. Til sammen­ligning ble den antikke arven forvaltet på nordsiden av Middel­havet, ikke minst av paven og i klostrene. Kapitol­museet var det første offentlige museet i Europa. Det ble åpnet av paven, og ble fylt med kunst fra antikken. I klostrene ble de greske filosofenes tekster kopiert for hånd. Thomas av Aquinas tok natur­retten inn i den kristne etikken. Maleriet av skolen i Athen med Platon og Aristoteles henger i Vatikanet. Hvordan er det mulig ikke å aner­kjenne at kristen­heten bevarte mye av den antikke arven? Renessansen ville ikke ha vært mulig uten dette arbeidet, ei heller den viten­skapelige revolusjonen. Man dømmer altså treet, men ikke etter fruktene.

Årsaken til kristen­dommens sterkt svekkede rykte i våre dager er å finne i den litt nyere historien, fremfor alt i den franske revolusjon. Opp­lysnings­tidens prosjekt kom til å bli erstatningen av en religion man mente var blitt akter­utseilt av den viten­skapelige revolusjonen, med en slags ren fornuft. Skils­missen mellom troen og fornuften som skjedde for et kvart årtusen siden, har preget Europa helt siden den gangen. Begge parter ble kraftig redusert da de forlot hverandre. En av de verste konsekvensene i våre dager er at folk ikke lenger er i stand til å forholde seg fornuftig til spørsmål som vedrører tro, men snarere inntar en full­stendig avvisende holdning, eller en god­fjottet økumenisk holdning. Eksemplene er tallrike.

I denne tilstanden er det ikke til å undres over at noen ser på islam som andre episode i historien om det religiøse mørkets angrep på fornuftens Europa, mens andre synes det er kjempe­fint med et større religiøst mangfold. Flere retter på den åndelige menyen.

Uten en større allmenn forståelse for kristen­dommens siviliserende rolle, for dens plass i tenkningens historie, og for komplekset av samspill og strid mellom tro og fornuft fra Galileo – som døde i 1642 – og frem til idag, vil vi stå dårlig rustet til å vinne åndskampen. Utgangs­punktet er ikke det beste. Det er mindre enn ti år siden Galileos «Dialog over de to store verdens­systemer» kom ut i norsk over­settelse. Det er ikke bare allmenn­heten som ikke har lest den. Lærere har heller ikke lest den, og det de har lest om den, er sterkt ideologisert. Det er også omtrent ti år siden pave Ratzinger holdt sin Regensburg-forelesning over beslektede temaer, en forelesning som aldri ble forstått.

Jonas Haugsvolds foredrag om Søren Krarup ved den samme begiven­heten sist lørdag, gav en av flere indikasjoner på at danskene har et noe mer bevisst forhold til sin historie. Men selv om medlemmene av Tidehverv-bevegelsen har greid å sette et visst preg på Danmarks offentlighet, utgjør den likevel et slags moderne – på samme tid kristent og sekulært – svar på kloster­bevegelsen i middel­alderen, hvis kontakt med omverdenen var begrenset.

I den grad de under hundre sjelene som var samlet til første møte i «Tanke, tvil og tro», også er å oppfatte som anstrøk av en slags kloster­bevegelse, må den også til en viss grad forsøke å nå ut til allmenn­heten. Anders Ulsteins forestående essay kan kanskje vise vei. Det er hverken mulig eller ønskelig å tvinge folk inn i kirkene, men det er mulig å forklare at de kristne røttene bør pleies snarere enn å fornektes.

Som ateisten Sigurd Hoel fastlo etter krigen, tåler ikke Europa å bli avkristnet. Aktørene har endret seg i mellom­tiden, men det paradokset er med oss fortsatt.