«Vi kommer att bränna Koranen. Vi kommer att säga: vakna Sverige», sier Salwan Momika under en demonstrasjon mot Koranen utenfor moskeen ved Medborgarplatsen på Södermalm i Stockholm den 28. juni 2023. Foto: Stefan Jerrevång / TT / NTB.

Det svenske regjeringsapparatets gruppe for strategisk samordning (GSS) så seg fredag nødt til å holde et krisemøte for å drøfte hvordan Sverige skal hanskes med den pågående korankrisen, som har skapt sinte reaksjoner mot vårt naboland i den muslimske verden.

Problemet er kinkigere enn at en gruppe høye statstjenestemenn kan gjøre så mye med det. For det vi er vitne til, er hva Samuel P. Huntington kalte et sammenstøt mellom sivilisasjoner, mens sivilisasjonen som er åsted for dette sammenstøtet, ikke vil erkjenne at det finner sted.

Dette sammenstøtet er i bunn og grunn en åndelig krig som islam fører mot et Vesten som gjør så godt det kan for ikke å erkjenne denne åndelige krigens eksistens.

Sverige er da også et av de svakeste leddene i den vestlige kjeden, i den grad Vesten i dag kan anses som noe sammenhengende. Sverige er havnet i en åndelig krig, men mangler ikke bare åndelige våpen: Landet har ikke engang den åndelige beredskapen som er helt nødvendig for å oppnå en adekvat situasjonsforståelse. Sverige forstår ikke at det er i en åndelig krig. De svenskene som måtte ha gjort det, er i indre eller ytre eksil.

Så hvordan kan «gruppen for strategisk samordning» komme opp med noen strategi? Den kan kanskje slukke en brann, men det svekker ikke pyromanenes lyst til å brenne Sverige. Det finnes ingen strategi mot den lysten.

Det er på grensen til komisk når Irans leder ayatolla Khamenei anklager Sverige for å ha gått til krig mot den islamske verden. Sett fra et svensk synspunkt har landet aldri møtt islam med annet enn åpne dører, ærefrykt og en hel masse gratistjenester. Sverige lar seg helt enkelt kolonisere av islam. Man er snille mot muslimer i håp om at muslimene vil gjengjelde kjærligheten i tråd med en gyllen regel som ingen lenger husker opphavet til.

Khamenei driver tilsynelatende en slags gaslighting idet han avviser virkelighetsforståelsen hos den svenske siden. Ayatollaen ser altså ut til å bruke et av redskapene i verktøykassen til psykopater mot Sverige. Landet deltar jo ikke engang på den defensive siden i krigen mot seg selv, og så skal liksom Sverige være den aggressive part?

Men psykopati og islam kommer ofte ut på ett. For sett fra et islamsk synspunkt er det å vanære islam, profeten eller Koranen en grov forbrytelse som bør straffes med døden. I Khameneis øyne er ikke bare Salwan Momika skyldig i blasfemi, det er også de svenske myndighetene som ikke utleverer ham til et islamsk land for å henrettes. Så hvordan våger Sverige å tillate en slik forbrytelse? Hvorfor håndhever ikke Sverige islams lov?

Fordi det fremdeles finnes en og annen tjenesteperson i det svenske maktapparatet som håndhever den ytringsfriheten som formelt, men ikke lenger særlig substansielt, er en del av svensk lov.

Gjennom årenes løp er nemlig ytringsfriheten blitt uthulet på måter som går langt ut over det å forhindre trusler, avsløring av statshemmeligheter og andre rimelige begrensninger av den.

Det er i dag derfor straffbart i Sverige å drive «hets mot folkgrupp», og siden Allahs soldater nå anses som en gruppe med krav på et særskilt vern, er da også Salwan Momika under etterforskning for hatkriminalitet. Han rettsforfølges av Sverige for å forklare landet hvem som er fienden, men Sverige anser fienden som en venn, og idésystemet hans som en verdsatt ingrediens i den flerkulturelle salaten.

Hvis du hater et idésystem som tidsånden idylliserer, er du altså i trøbbel. For om du skulle være så griseheldig ikke å bli straffet, så blir du i alle fall utstøtt fra det gode selskap. Om Momika sier Aftenposten at han har satt fyr på Midtøsten. For oss andre er det Islamposten som setter fyr på Europa.

Det Allahs soldater ønsker for vår verdensdel, er at islam skal få en minst like dominerende rolle i Europa som Den katolske kirken hadde i middelalderen.

Men Europa er, eller var, en verdensdel som også ble formet av et opprør mot autoriteter som Den katolske kirken. Reformasjonen, renessansen, den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstiden bidro til å gjøre Europa til et sted der det er lov å kritisere og forakte hva man vil, kirken inkludert.

Dessverre har historien ført europeerne ut på ville veier. For skilsmissen mellom troen og fornuften som skjedde for et kvart årtusen siden, fikk europeerne til litt etter litt å kaste vrak på sine egne åndelige røtter. Et opprør mot kirken burde aldri ha resultert i en total avvisning av det den står/stod for.

En pussig konsekvens av det er at da islam så smått begynte å trenge seg inn i vår del av verden etter andre verdenskrig, ble denne essensielt voldelige og fiendtlige religionen ikke bare tolerert slik ulike kristne konfesjoner begynte å tolerere hverandre etter trettiårskrigene. Nei da, islam ble nærmest omfavnet som noe flott, eksotisk og berikende som burde fremheves positivt.

Enda pussigere er det at denne forskrudde LSD-oppfatningen av islam fremdeles er gjeldende, selv etter at europeerne har spist så mange av islams bitre frukter.

Det er liten grunn til å tro at svenske toppolitikere vil skjønne tegningen denne gangen heller. Hverken statsministeren eller utenriksministeren ønsket å kommentere fredagens krisemøte i regjeringsapparatet.

For hva i all verden skulle de si? De har jo ingenting å si. For dem er situasjonen en uløselig rebus. De vet ikke hva som skapte Sverige og drar heller ikke kjensel på hva som ødelegger det. Og hvis de gjorde det, måtte de også innse at et høyt antall fiender har kommet seg på innsiden av murene.

Det er ca. tjue år siden EU avviste oppfordringen fra pave Johannes Paul II om å nevne Europas kristne røtter i forordet til det som skulle ha blitt unionens grunnlov (som i stedet ble banket igjennom i form av Lisboa-traktaten da Brussel begynte å ignorere resultatene av folkeavstemningene som avviste hele grunnloven).

Hans etterfølger i embetet, pave Benedikt XVI, forklarte godt hva Europa er, eller var: den delen av den gamle verden som islam ikke erobret etter Romerrikets fall. Islam hører kort og godt ikke hjemme i Europa. Europeerne strever fremdeles med å innse det Ratzinger måtte stå i en skur av dritt for å ha sagt, og den vegringen kan bli deres bane.

Andelen muslimer i Europa er lavere enn i Israel. Likevel er det Israel som er et vitalt samfunn, og ikke Europa. Forskjellen er at Israel både kjenner og omfavner sin egen identitet og historie. Hos oss er det ikke sjelden innvandrere som har rømt fra islam som forstår Europa bedre enn de fleste europeere.

I vårt eget hjørne av verden deltar nå institusjonene som burde ha forsvart Europa i angrepet på det. De protestantiske kirkene mistet den åndelige autoriteten for mange år siden, og under pave Frans har romerkirken gjort det samme.

De som stritter imot, er nå litt å anse som munkene som reddet den antikke arven i klostrene da Romerriket falt. Det er ikke nødvendigvis noe enkelt liv, men den som vil ha et enkelt liv, bør vite at belønningen for det valget er islam.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!