Sakset/Fra hofta

Benken tilegnet Carl von Linné i Botanisk hage i Oslo. Foto: Privat.

Den så langt vellykkede kampen som Hasti Hamidi, SV og Rødt førte i Gamle Oslo bydelsutvalg mot en benk i Botanisk hage sist uke, handler om langt mer enn et nevrotisk ubehag ved navnet på en vitenskapsmann som angivelig er den moderne rasismens far.

Angivelig, for Carl von Linné (1707–1778) hadde knappest noen politiske oppfatninger om menneskeraser som han ikke hadde arvet av sin samtid. Faktum er uansett at den svenske botanikeren er en av vitenskapens ruvende skikkelser. Sigrid Undset hadde et bilde av ham i glass og ramme i soveværelset sitt på Bjerkebæk.

Linné gjorde en uvurderlig pionerinnsats for å skape orden og oversikt over planteriket med sitt universelle klassifikasjonssystem. Systemet er uunngåelig hierarkisk, gitt at forskjellige arter anses som varianter innenfor samme slekt.

Overført på dagens ideologiske og politiske virkelighet er det en tankeforbrytelse hvis mennesker med forskjellig opphav anses som mer eller mindre distinkte varianter med forskjellige egenskaper. Det er ikke engang lenger nødvendig å hevde at en variant står over en annen for å havne i klisteret.

Og siden Linné gis et slags historisk ansvar for det som visstnok er intellektuell kriminalitet, er han fritt vilt for dagens klin hakke sprø ikonoklaster. Kravene til renhet går til de grader over i det antiseptiske at hans navn ikke kan figurere i en park tilegnet vitenskapen han i praksis grunnla.

Identitetspolitikken er ganske mange lysår fra å hedre forfedrene. I dette syke ideologiske universet handler historien mest om urett, og samtiden mest om å hevne den.

Innstillingen er sivilisasjonsfiendtlig. I Vesten har vi et balansert forhold til vår fortid: Vi lærer både av dens feil og dens suksesser, og vi støter ikke personer som måtte ha begått feil, ut i det ytterste mørke. Det handler naturligvis om kristendommen: Tilgivelse er hverken et islamsk, et marxistisk eller for den del et såkalt humanetisk påfunn, men en lærdom som er gitt oss av den utmerkede mannen fra Nasaret.

Vitenskapen Linné representerer, er en essensiell del av vestlig sivilisasjon, hvor det råder en tankefrihet som identitetspolitikken og islam i uskjønn forening møter med fiendskap. Historien er ikke perfekt, men sivilisasjonen lar seg ikke skille fra sin historie.

Kampen mot historien er derfor en krig mot sivilisasjonen. Krigen er riktignok åndelig krig, men det er uansett en krig.

Moralistiske standarder av den typen som Hasti Hamidi og bøtteballetten hennes vil håndheve, går nemlig alltid i den vestlige sivilisasjonens disfavør. At standardene skulle anvenes på sivilisasjonens fiender, er bortimot utenkelig.

Men la oss gjøre den mentale anstrengelsen. For hvis en benk på et offentlig sted ikke kan kalles opp etter Carl von Linné, hvordan er det mulig å tolerere nærværet av moskeer? Islams ideer er klart farligere enn botanikkens. I botanikken, og i vestlig sivilisasjon generelt, kan ideer brytes fritt mot hverandre. Islam har et budskap som du må adlyde. Takk, men nei takk.

I Vesten river vi ikke ned moskeer av den grunn, og de færreste brenner koraner. De fleste av oss tenker på moskeer og koraner som eksempler til skrekk og advarsel, og vi vil helst ikke ha for mange av dem. Men tanken på å rense vår verden for dem, får oss til å grøsse.

Vi vil heller sette oss inn i islams tankegods for å holde det på trygg avstand, eller i det minste under kontroll. Et møblert hjem kan godt ha en skrekkens bokhylle hvor Koranen, Det kommunistiske manifest, Maos lille røde og Mein Kampf figurerer side om side.

Prøv alt og hold fast ved det gode, sier Paulus. De tingene som ikke er av det gode, må fra tid til annen bekjempes. Identitetspolitikken har definitivt tatt steget inn blant dem.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!