Gjesteskribent

av Robert Redeker

Reaksjonene etter Benedikt XVIs analyse av islam og vold, viser klart hvilken fordekt manøver islam benytter for å kvele det Vesten setter høyere enn alt annet, og som ikke finnes i noe muslimsk land: tanke- og ytringsfrihet.

Islam prøver å påtvinge Europa sine regler: Reservering av bestemte tider på døgnet for kvinner i offentlige svømmebassenger, forbud mot karikering av islam, krav om spesialmeny for muslimske barn i skolenes kantiner, kampen for å beholde sløret i skolen, anklager om islamofobi mot frie sjeler.

Hvordan kan man forklare forbudet mot å gå i G-streng på stranden i Paris i sommer? Den fremsatte begrunnelsen var at kvinner iført G-streng ville risikere å «forstyrre den offentlige ro og orden». Betydde dette at gjenger av frustrerte ungdommer ville bli voldelige etter å ha blitt krenket ved fremvisningen av skjønnhet? Eller var myndighetene redde for islamistiske demonstrasjoner med dydighetspatruljer på stranden i Paris?

Å tillate sløret på gaten er uansett mer forstyrrende for den offentlige ro og orden enn å gå med G-streng, fordi det inviterer til klager mot opprettholdelsen av kvinneundertrykkelse. Dette forbudet er en islamisering av den sjelelige følsomheten i Frankrike, en mer eller mindre bevisst underkastelse stilt ovenfor islams diktat. Og det er i alle fall et resultat av det lumske muslimske presset på sjelen: Selv de som protesterte mot å kalle opp en plass i Paris etter Johannes Paul II, ville ikke gå imot bygging av moskeer. Islam prøver å tvinge Europa til å gi etter for sitt menneskesyn.

Vesten befinner seg under ideologisk bevoktning, akkurat som med kommunismen en gang i tiden. I likhet med den nå avdøde kommunismen presenterer islam seg selv som et alternativ til den vestlige verden. Islam spiller på en følsom streng for å erobre sjeler, akkurat som kommunismen gjorde før. Islam er stolt av en form for legitimitet som plager den vestlige samvittigheten som er imøtekommende mot andre: Den hevder å være de undertryktes stemme i verden. I går lød de fattiges stemme angivelig fra Moskva, i dag lyder den fra Mekka! I dag inkarnerer vestlige intellektuelle Koranens øye, slik de tidligere inkarnerte Moskvas. Nå bannlyser de folk på grunn av islamofobi slik de før gjorde på grunn av antikommunisme.

Denne særegent vestlige åpenheten mot andre er en sekularisering av kristendommen som kan oppsummeres på denne måten: Den andre personen må komme før meg selv. Den vestlige arvingen etter kristendommen er den som legger sin sjel åpen. Han risikerer å bli sett på som svak. Med samme nidkjærhet som kommunismen behandler islam sjenerøsitet, toleranse, vidsynthet, mildhet, kvinnefrigjøring, uformelle manerer og demokratiske verdier som tegn på dekadanse. De er svakheter som islam forsøker å utnytte ved hjelp av nyttige idioter og selvrettferdige sjeler som drukner i fine følelser, for å pålegge den vestlige verden en koransk orden.

Koranen er en makeløst voldelig bok. I Encyclopedia Universalis legger Maxime Rodinson frem noen sannheter som i Frankrike er like viktige som de er tabu. På den ene siden: «Muhammed viste i Medina uventede kvaliteter som politisk leder og militær kommandant […] Han tydde til privat krig, dengang en utbredt skikk i Arabia […] Muhammed sendte snart små grupper av partisaner for å angripe karavaner fra Mekka, for slik å straffe sine vantro landsmenn og samtidig gjøre seg til en velstående mann.»

Videre: «Muhammed utnyttet denne suksessen til å utrydde jødene som bodde i Medina, Quarayza-stammen, som han anklaget for suspekt atferd.» Og: «Etter at Khadija døde giftet han seg med en enke, en god husmor ved navn Sawda, foruten lille Aisha, som knapt var ti år gammel. Hans erotiske tilbøyeligheter, som var blitt holdt i sjakk i lang tid, førte til ti samtidige ekteskap.»

En nådeløs krigsherre, røver, slakter av jøder og polygamist, slik er mannen åpenbart gjennom Koranen.

Selvfølgelig er ikke den katolske kirken uten skampletter. Dens historie er full av mørke sider som den offisielt har angret på. Inkvisisjonen, forfølgelsen av hekser, henrettelsen av filosofene Giordano Bruno og Vanini, disse kjetterske livsnyterne, eller henrettelsen i det 18. århundre av ridderen av La Barre for umoral, ikke noe av dette teller i kirkens favør. Men det som skiller kristendommen fra islam er åpenbart: Det er alltid mulig å vende tilbake til sanne evangeliske verdier og Jesu fredelige natur, i motsetning til kirkens avvik fra disse.

Ingen av kirkens feil har sine røtter i evangeliet. Jesus er ikkevoldelig. Det å vende tilbake til Jesus er som å avsverge kirkens overgrep. Ved å vende tilbake til Muhammed forsterkes derimot hatet og volden. Jesus er en kjærlighetens mester, Muhammed en hatets mester.

Steiningen av Satan hvert år i Mekka er ikke bare gammel overtro. Den setter ikke bare scenen for en hysterisk folkemengde som flørter med barbariet. Dens betydning er antropologisk. Det er et ritual enhver muslim inviteres med på som fremhever volden som en hellig plikt i den troendes hjerte.

Denne steiningen, som hvert år ledsages av at noen av de troende tråkkes ihjel ved et uhell, av og til flere hundre, er et ritual som nærer den arkaiske volden.

Istedenfor å kvitte seg med denne arkaiske volden, og dermed imitere jødedommen og kristendommen (jødedommen begynner når den går bort fra menneskeofringer og inn i sivilisasjonen, kristendommen forvandler offeret gjennom nattverden), bygger islam et rede hvor denne volden kan ruge. Mens jødedommen og kristendommen er religioner hvis ritualer foraktelig avviser volden ved å delegitimere den, er islam en religion som opphøyer vold og hat i sine daglige ritualer og i sin hellige bok.

Hatet og volden er iboende i Koranen, boken som alle muslimer er oppdratt i. Akkurat som under den kalde krigen, da vold og trusler var de foretrukne metodene benyttet av en ideologi som var oppsatt på hegemoni, forsøker islam i dag å sette sine blytunge lodd på hele verden. Benedikt XVIs skrekkelige erfaring er et vitnesbyrd om dette. Den vestlige verden må i dag kalles en «fri verden» sammenlignet med den muslimske. Og den frie verdens fiender, de ivrige byråkratene i den koranske visjonens tjeneste, svermer i den frie verdens sentrum.

Oversatt av Christian Skaug