Gjesteskribent

«Det er mye mer vold i Bibelen enn i Koranen. Ideen om at Islam utbredte seg ved sverdet er en vestlig myte, oppfunnet i korsfarertiden da det faktisk var kristne fra Vesten som utkjempet brutale hellige kriger mot Islam. » [1]

Dette sier Karen Armstrong, en tidligere nonne og selverklært «frilans monoteist». Sitatet summerer opp det mest betydningsfulle argumentet brukt for å avfeie påstander om at islam er voldelig og intolerant av natur. Motstanderne av argumentet hevder at alle monoteistiske religioner, og ikke bare islam, har sin del av voldelige og intolerante tekster i tillegg til en blodig historie. Slik at når islams hellige tekster blir tatt fram for å demonstrere den innebygde krigerske holdningen i religionen, Koranen først og etterpå historiene om Muhammeds liv (Hadith), er det umiddelbare tilsvaret at også andre tekster, særlig jødiske og kristne, inneholder like mange voldelige deler.

Vanligvis setter dette punktum for enhver debatt om hvorvidt vold og intoleranse er unikt for islam. Istedet er standardsvaret at det ikke er islam i seg selv, men derimot muslimsk lidelse og frustrasjon, forsterket av økonomiske, politiske og sosiale forhold, som fører til volden. At dette synet passer godt med den vestlige materialistiske erkjennelsesteorien, gjør at det blir lite utfordret.

Derfor blir jøder rådet til å huske på de historiske grusomhetene utført av sine hebraiske forfedre, og kristne rådet til å vurdere den brutale syklusen av vold som deres forløpere har utført i troens navn mot både ikke-kristne og trosfeller, før de anklager Koranen og islams profet Muhammeds historiske gjerninger for å oppfordre til vold og intoleranse. Med andre ord, jøder og kristne bør passe på å ikke kaste stein fra glasshus.

Men stemmer nå virkelig dette? Er analogien med de andre tekstene legitim? Kan kristen vold i middelalderen og jødisk vold lenge før det sammenlignes med eller forklare den hyppige muslimske volden i moderne tid?

VOLD I JØDISK OG KRISTEN HISTORIE

Sammen med Armstrong har flere andre prominente skribenter, historikere og teologer stått for dette relativistiske synet. For eksempel John Esposito, leder for Prince Alwaleed bin Talal Center for Muslim-Christian Understanding ved Georgetown-universitetet, som spør seg:

Hvordan har det seg at vi stiller det samme spørsmålet om vold i islam uten å gjøre det med kristendommen og jødedommen? Jøder og kristne har tatt del i voldelige handlinger. Vi har alle sammen en åndelig og en mørk side. […] Vi har vår egen hat-teologi. I mainstream kristendom og jødedom har vi en tendens til intoleranse, vi er følgere av en ekskluderende teologi, der det er oss imot dem. [2]

Philip Jenkins fra Pennsylvania State University utdyper dette standpunktet i en artikkel kalt «dark passages». Den forsøker å demonstrere at Bibelen er mer voldelig enn Koranen:

Når det gjelder å kommandere vold og blodsutgytelser vil det være helt feil å lettvint påstå at Bibelen er bedre enn Koranen. Faktum er at Bibelen flommer over av «terrorvers», for å låne et uttrykk formulert av den amerikanske teologen Phyllis Trible. Bibelen inneholder mange flere vers som hyller eller oppfordrer til blodsutgytelser enn Koranen, og den bibelske volden er ofte mer ekstrem og utmerker seg med en barbarisk tilfeldighet. […] Hvis grunntekstene former hele religionen, da fortjener kristendommen og jødedommen den hardeste fordømmelse for å være barbariske religioner. [3]

Jenkins bruker flere anekdoter fra Bibelen og jødisk-kristen historie for å understreke poenget. Spesielt to av disse – en som angivelig representerer jødedommen, den andre fra kristendommen – nevnes ofte og fortjener en nærmere undersøkelse.

Israelittenes erobring av Kanaan i ca 1200 før Kristus har ofte blitt karakterisert som et «folkemord», og har nesten blitt et symbol på bibelsk vold og intoleranse. Gud sa til Moses:

Men i de byene som tilhører disse folkene, og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke la en eneste skapning få leve. Du skal slå dem alle med bann og utrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg. Ellers kunne de lære dere å ta etter alt det avskyelige som de har gjort for sine guder, slik at dere synder mot Herren deres Gud.[4]

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt. [5]

Siden man ikke finner vers i Det nye testamentet som oppfordrer til vold, må de som holder fast på synet om at kristendommen er like voldelig som islam basere seg på historiske hendelser som korstogene, utført av europeiske kristne mellom det ellevte og trettende århundre. Korstogene var virkelig voldelige og førte til grusomheter, etter dagens målestokk, under den kristne fane og i kristendommens navn. For eksempel ble angivelig nesten alle innbyggerne i Jerusalem regelrett slaktet av korsfarerne i 1099 etter at de slo seg gjennom muren rundt den hellige byen. Ifølge Gesta Danorum, et historisk krønike fra middelalderen, «var slaktingen så voldsom at våre menn vadet til anklene i blod.» [6]

Når alt dette tas i betraktning, som Armstrong, Esposito, Jenkins og andre hevder, hvordan kan jøder og kristne peke på Koranen som bevis for volden i Islam, mens de samtidig ignorerer sine egne skrifter og historie?

BIBELEN KONTRA KORANEN

Svaret på det er at slike observasjoner blander sammen historie og teologi ved å ikke skille folks jordiske handlinger fra det som regnes som Guds uforanderlige ord. Den fundamentale feilen er at jødisk-kristen historie, som er voldelig, blandes sammen med islamsk teologi, som befaler vold. Selvfølgelig har de tre store monoteistiske religionene hver sin del av vold og intoleranse mot «de andre». Det viktigste spørsmålet er derfor om denne volden er påbudt av Gud, eller bare ønsket av militante krigselskende menn.

Sånn sett er volden i Det gamle testamentet et interessant tilfelle. Gud har helt klart befalt israelittene å utslette kanaaneerne og de andre stammene i området. Denne volden er derfor et uttrykk for Guds vilje på godt og vondt. Likevel er alle de historiske voldsutgytelsene begått av israelittene og nedskrevet i Det gamle testamentet nettopp det – historiske. Det skjedde, Gud befalte det. Men det hendte på et spesifikt tid og sted rettet mot en spesiell stamme. Denne volden ble aldri standardisert eller kodifisert som del av jødisk lovgivning. Kort fortalt er de bibelske fortellinger om vold deskriptive – ikke normative.

Her er det som gjør den islamske volden unik. Selv om den ligner på den fra Det gamle testamentet, befalt av Gud og manifestert i historien, har visse aspekter ved islamsk vold og intoleranse blitt standardisert i islamsk lov og gjelder for alle tider. Selv om volden som fins i Koranen har en historisk kontekst, er den endelige betydningen teologisk. Ta for eksempel de følgene versene fra Koranen, bedre kjent som «sverdversene»:

Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. [7]

Bekjemp dem som ikke tror på Gud og dommens dag, som ikke forbyr det Gud og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut med tributt i ydmykhet. [8]

Sverdversene har også en historisk kontekst på samme måte som når Gud i Det gamle testamentet befalte israelittene å angripe og drepe sine naboer. Gud åpenbarte først disse versene etter at muslimene under Muhammeds ledelse hadde blitt sterke nok til å invadere sine kristne og hedenske naboer. Men ulikt de krigerske vers og anekdoter fra Bibelen ble sverdversene fundamentet i Islams videre forhold til både «bokens folk», dvs kristne og jøder, samt «avgudsdyrkerne», dvs hinduer, buddhister og animister. Faktisk var versene startskuddet for de islamske erobringer som endret verdenskartet for alltid. Basert på Koranens 9:5 må for eksempel i henhold til islamsk lov avgudsdyrkere og polyteister enten konvertere til islam, eller bli drept. Samtidig er Koranens 9:29 den primære begrunnelsen for Islams velkjente diskriminering av beseirede kristne og jøder som lever under Islamsk overherredømme.

Faktisk har Islams lærde gjennom tidene – sheiker, muftier og imamer – vært enige om, forpliktende for det muslimske samfunnet, at islam skal være i evig krig med ikke-muslimene helt til de underkaster seg muslimene. Dette basert på sverdversene, flere andre koranvers, samt muntlige tradisjoner etter Muhammeds liv. Og det er en utbredt oppfatning blant muslimske lærde at siden sverdversene er blant de sist åpenbarte versene i Koranen, abrogerer de alene rundt 200 andre av Koranens tidligere og mer tolerante vers. Slike som «Det er ingen tvang i religionen.» [9] Den kjente muslimske lærde, Ibn Khaldun (1332-1406), beundret i Vesten for sin «progressive» kunnskap, begraver også ideen om at jihad er det samme som defensiv krigføring:

I det muslimske samfunnet er hellig krig [jihad] en religiøs plikt på grunn av det universelle i den muslimske målsetningen, og forpliktelsen til å konvertere alle til islam enten ved overtalelse eller ved makt […] De andre religiøse gruppene har ikke hatt en universell målsetning, og hellig krig har ikke vært plikt for dem, unntatt for selvforsvar. […] De er bare pliktige til å etablere religionen sin blant sine egne. Derfor var israelittene etter Moses ikke opptatt av kongelig autoritet [f.eks. et kalifat]. Deres eneste oppdrag var å etablere religionen sin [ikke spre den til nasjonene] […] Men islam er forpliktet til å skaffe seg makt over andre nasjoner. [10]

De moderne autoritetene er enige. Jihad er i Encyclopaedia of Islam av Emile Tyan beskrevet slik:

«Utbredelsen av Islam ved våpen er en religiøs plikt som tilfaller muslimer generelt […] Jihad må utføres helt til hele verden er underlagt Islam. […] Islam må regjere over hele verden før doktrinen om Jihad [krigføring for utbredelse av Islam] kan elimineres.»

Den irakiske juristen Majid Khaduri (1909-2007) definerer jihad som krigføring, og forsetter:

«jihad […] er ansett av alle jurister, nesten uten unntak, som en kollektiv plikt som tilfaller hele det muslimske samfunn.» [11] Og selvfølgelig er muslimske lovsamlinger på arabisk enda mer frittalende. [12]

KORANENS SPRÅK

Når man sammenligner de voldelige versene i Koranen med de tilsvarende i Det gamle testamentet, utmerker de seg med en språkføring som ligger utenfor tid og rom. Dermed inspireres de troende til å angripe ikke-troende i dag, like gjerne som i går. Gud befalte israelittene å drepe hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene – alle sammen spesifikke stammer på en spesifikk tid og sted. Gud ga aldri en åpen befaling til israelittene og deres etterfølgere om å drepe ikke-israelitter. På den annen side, selv om islams første fiender i likhet med jødenes også var historiske folkeslag (f.eks. kristne bysantinere og zoroastriske persere), nevner Koranen sjelden disse ved deres eget navn. Istedet ble muslimer befalt å bekjempe bokens folk – «til de punger ut med tributt i ydmykhet», [13] og til «drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem.» [14]

De to arabiske ordene «hata» – inntil (engelsk «until»), og «haythu» – overalt, brukt i de originale versene, demonstrerer den evige og utbredde naturen til disse befalingene. Det fins fremdeles «bokens folk» igjen å «ydmyke», spesielt i Nord og Sør-Amerika, Europa og Israel. Og det fins avgudsdyrkere «overalt» man ser, spesielt i Asia og i Afrika sør for Sahara. Faktisk er den slående karakteristikken ved nesten alle de voldelige befalingene i islamske tekster, deres åpne og generelle natur: «Kjemp mot dem [ikke-muslimer] til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud!» [15] Dessuten, i en anerkjent tradisjon fra Hadith-samlingene erklærer Muhammed:

Jeg har blitt befalt å bekjempe folk til de vitner om at det er ingen gud utenom Gud og at Muhammed er hans sendebud, og utføre bønnen, og betale almisser [dvs konvertere til Islam]. Hvis de gjør det, er deres blod og eiendom beskyttet. [16]

Dette språklige aspektet er viktig for å forstå fortolkningen av teksten når det gjelder vold. Og det er på sin plass å gjenta at hverken jødiske eller kristne tekster, henholdsvis Det gamle og Det nye testamentet, inneholder slike evigvarende åpne befalinger. Til tross for dette klager Jenkins på at:

Befalinger til drap, etnisk rensing, institusjonalisering av segregering, hat og frykt for andre raser og religioner […] alt det fins i Bibelen, og forekommer hyppigere enn i Koranen. Vi kan diskutere hva disse tekstene betyr, og definitivt om de skal ha relevans for senere tider. Men faktum er at ordene fins der, og at de er inkludert i tekstene betyr at de bokstavelig talt er kanonisert. Ikke mindre enn i muslimske tekster. [17]

Så kan en lure på hva Jenkins mener med «kanonisert». Hvis han mener at slike vers er ansett som del av den jødisk-kristne kanon, så har han selvfølgelig rett. Men hvis han med kanonisert mener eller prøver å antyde at disse versene har blitt tatt opp i det jødisk-kristne verdenssynet, tar han helt feil.

Men man trenger ikke støtte seg kun på fortolknings og filosofiske argumenter. Både historiske og samtidige hendelser påviser løgnen i Jenkins’ relativisme. Mens kristendommen i de første hundre årene utbredte seg ved martyrenes blod, utbredte islam seg ved voldelige erobringer og blodsutgytelser. Faktisk har islam fra første dag og frem til nåtiden utbredt seg ved erobring der det var mulig. Mesteparten av det som i dag er kjent som den islamske verden, dar al-Islam, ble erobret ved islams sverd. Dette er et historisk faktum, anerkjent av de islamske historikere med høyest autoritet. Selv Den arabiske halvøy, islams «hjem», ble erobret med stor makt og blodsutgytelser gjennom Ridda-krigene som etterfulgte Muhammeds død. Her ble titusener av arabere ofre for sverdet under den første kalifen Abu Bakr fordi de hadde forlatt islam.

MUHAMMEDS ROLLE

Når det gjelder standardholdningen som sier at islamsk vold er et produkt av muslimsk frustrasjon over politisk og økonomisk undertrykkelse, må man spørre: Hva med alle verdens undertrykte kristne og jøder, for ikke å snakke om hinduer og buddhister? Hvor er deres religiøst inspirerte vold? Faktum er at selv om den islamske verden får mesteparten av de dramatiske overskriftene – vold, terrorisme, selvmordsangrep, halshugginger – er den såvisst ikke den eneste delen av verden som lider under både internt og eksternt press.

For eksempel sliter praktisk talt hele Afrika sør for Sahara med politisk korrupsjon, undertrykking og fattigdom. Men når det kommer til vold, terrorisme og totalt kaos er det Somalia som leder an – tilfeldigvis også det eneste landet sør for Sahara som er fullstendig muslimsk. Og den gruppen som har mest ansvar for den somaliske volden og implementasjonen av intolerante, barbariske lovregler, medlemmene av jihad-gruppa Al-Shabab (ungdommen), argumenterer og rettferdiggjør sine handlinger med islam.

Også i Sudan er et jihad-folkemord mot de kristne og polyteistiske folkegruppene i gang fra den islamske regjeringen i Khartoum, og har etterlatt nesten en million døde «vantro» og «frafalne». Sudans president Hassan Ahmad al-Bashir, etterlyst av den internasjonale straffedomstolen, har blitt tatt i forsvar av OIC, Organization of the Islamic Conference, en samarbeidsorganisasjon for de muslimske nasjoner. Det sier noe om islams aksept for vold mot både ikke-muslimer og de som er bedømt som ikke gode nok muslimer.

I Latin-Amerika og ikke-muslimske asiatiske land fins det også en god del undertrykkende, autoritære regimer, fattigdom og alt det andre som den muslimske verden lider under. Men til forskjell fra de daglige overskriftene som kommer fra den islamske verden, er det ingen rapporter om praktiserende kristne, buddhister eller hinduer som kjører lastebiler med eksplosiver inn i bygningene til de undertrykkende regimene, f.eks. de kubanske og kinesiske, mens de vifter med skriftene sine og skriker «Jesus (eller Buddha eller Vishnu) er stor!» Hvorfor?

Det fins ennå et aspekt som ofte oversees, enten av uvitenhet eller naivitet, av de som insisterer på at vold og intoleranse er likt fordelt mellom religionene. Bortsett fra de guddommelige ordene i Koranen er Muhammeds gjerninger, hans sunna eller «eksempel», en viktig kilde for lovgivning i islam. Muslimer oppfordres til å etterligne Muhammed i alle livets gjerninger: «I Guds sendebud har dere hatt et godt eksempel.» [18] Og Muhammeds mønster for hvordan omgås ikke-muslimer er ganske direkte.

For eksempel argumenterer Osama bin Laden – som har oppslutning fra halve den arabisk-islamske verden ifølge en meningsmåling fra Al-Jazeera [19] – mot konseptet moderat islam på denne sarkastiske måten:

«Moderasjon» ble demonstrert av vår profet som ikke oppholdt seg lenger enn tre måneder i Medina uten å plyndre eller sende et plyndringstokt inn i de vantros land for å slå ned deres festninger og ta kontroll over deres eiendommer, deres liv og deres kvinner. [20]

Plyndring av vantro, ta barna som slaver og kvinnene til konkubiner, er faktisk godt fundamentert basert både på Koranen og Muhammeds sunna. [21] Og konseptet sunna, som er det som 90 prosent av de over 1 milliard muslimene er oppkalt etter – sunni – i bunn og grunn betyr at alt som ble gjort eller godkjent av Muhammed, menneskehetens mest perfekte eksempel, gjelder for muslimer i dag like mye som i går. Dette betyr selvfølgelig ikke at mengder av muslimer lever og ånder for plyndring og voldtekt.

Men det betyr at de som naturlig er tilbøyelig til å begå slike aktiviteter og samtidig er muslimer, kan rettferdiggjøre, og faktisk rettferdiggjør sine handlinger ved å referere til «profetens sunna». Slik som for eksempel Al-Qaida rettferdiggjorde 9/11-angrepene der uskyldige inkludert kvinner og barn ble drept: Muhammed autoriserte sine følgere til å bruke katapulter under beleiringen av Ta’if i 630 e.kr, selv om han var klar over at kvinner og barn var beskyttet der. Befolkningen hadde nektet å kapitulere, og når han ble spurt om det var tillatt med nattlige angrepstokt, eller å sette fyr på de vantros befestninger selv om kvinner og barn var blant dem, skal profeten ha svart: «De [kvinnene og barna] er fra dem.» [22]

JØDISK OG KRISTEN METODE

Selv om jødedommen er en lovreligion har den ingen ekvivalent til sunna. Ordene og gjerningene til patriarkene som beskrevet i Det gamle testamentet ble aldri en del av jødisk lov. Hverken Abrahams hvite løgner, Jakobs svik, Moses temperament, Davids utroskap eller Salomons promiskuitet ble aldri brukt som instrukser til jøder og kristne. De ble forstått som historiske gjerninger utført av feilbarlige menn som ofte ble straffet av Gud for deres langt fra ideelle oppførsel.

Når det gjelder kristendommen ble mye av Det gamle testamentet abrogert eller fullført, avhengig av hvordan en ser det, av Jesus. «Et øye for et øye» ble erstattet av «vend det andre kinnet til». Fullstendig kjærlighet til Gud og ens neste ble den høyeste loven. [23] Videre er Jesus’ sunna – som i «Hva ville Jesus ha gjort? – karakterisert av passivitet og altruisme. Det nye testamentet inneholder absolutt ingen oppfordringer til vold.

Det er fremdeles noen som forsøker å fremstille Jesus’ grunnleggende karakter som like militant som Muhammed ved å sitere verset der førstnevnte – som «Alt dette talte Jesus i lignelser til folket, og uten lignelser sa han ikke noe til dem.» [24] – sa, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» [25] Basert på sammenhengen dette verset falt i, er det klart at Jesus ikke befalte vold mot ikke-kristne, men derimot forutså konflikt mellom kristne og omgivelsene. En treffende spådom ettersom de første kristne så langt fra tok opp sverdet, men derimot døde passivt av sverdet i martyrdom slik som så altfor ofte fortsatt skjer i den muslimske verden. [26]

Andre peker på volden som blir forutsett i Johannes’ Åpenbaring, og oppfatter nok en gang ikke at hele beskrivelsen er deskriptiv – for ikke å si fullstendig symbolsk – og på ingen måte normativ for kristne. Uansett, hvordan kan noen med god samvittighet sammenligne en håndfull vers fra Det nye testamentet som bruker «sverd» som metafor, med de bokstavelig talt hundrevis av instruksene i Koranen og utsagn fra Muhammed som helt klart befaler muslimer å bruke et veldig bokstavelig sverd mot ikke-muslimer?

Upåvirket av dette beklager Jenkins seg over det faktum at jøder i det nye testamentet «planlegger å steine Jesus, de konspirerer for å drepe han, som svar kaller Jesus dem løgnere, djevelens barn.» [27] Det gjenstår å se om å det bli kalt «djevelens barn» er en større fornærmelse enn å beskrives som etterkommerne til aper og svin – Koranens benevning av jøder. [28] Når man ser bort fra merkelappene, er det som er av betydning her at Det nye testamentet ikke befaler kristne å behandle jøder som «djevelens barn», mens basert på Koranen, primært 9:29, er det i henhold til islamsk lov obligatorisk for muslimer å diskriminere jøder, ja faktisk alle ikke-muslimer.

Betyr dette at ingen selverklært kristen kan være antisemitt? Selvfølgelig ikke. Men det betyr at kristne antisemitter er levende selvmotsigelser av den enkle grunn at kristendommen, både tekstlig og teologisk, så absolutt ikke lærer bort hat eller fiendskap, men utvetydig legger vekt på kjærlighet og tilgivelse. Om alle kristne holder forpliktelsen er egentlig ikke poenget, akkurat som om alle muslimer utfører den obligatoriske jihad heller ikke er det. Det eneste spørsmålet er: Hva befaler religionene?

John Esposito har derfor rett når han erklærer at «Jøder og kristne har utført voldelige handlinger.» Men han tar feil når han legger til: «Vi [kristne] har vår egen hat-teologi.» Ingenting i det nye testamentet lærer bort hat – og såvisst ikke noe lignende som de Koranske påbud som:

«Vi [muslimer] er ferdige med dere [ikke-muslimer] og det dere tilber utenom Gud! Vi tar avstand fra dere, og mellom dere og oss er oppstått fiendskap og hat for alltid, inntil dere måtte tro på Gud alene.» [29]

REVURDERING AV KORSTOGENE

På denne bakgrunnen kan vi bedre forstå de historiske korstogene – hendelser som har blitt grundig forvrengt av islams mange innflytelsesrike apologeter. For eksempel har Karen Armstrong praktisk talt gjort en karriere av å framstille et forvrengt bilde av korstogene ved for eksempel å skrive at «Ideen om at islam utbredte seg ved sverdet er en vestlig myte, oppfunnet i korsfarertiden da det faktisk var de kristne fra vesten som utkjempet brutale hellige kriger mot Islam.» [30] At en tidligere nonne er så fanatisk i sin fordømmelse av korstogene opp mot hva som helst utført av Islam, gjør bare hennes kritikk enda mer salgbar. Men slike utsagn ser helt bort fra det faktum at fra islams begynnelse mer enn 400 år før korstogene, har kristne fått føle at islam ble utbredt ved sverdet. [31] Faktisk har anerkjente muslimske historikere som Ahmad Ibn Yahya al-Baladhuri (d. 892) og Muhammad ibn Jarir at-Tabari (838-923) århundrer før korstogene gjort det klart at islam ble spredt ved sverdet.

Faktum er at korstogene var et motangrep mot islam – ikke et uprovosert overfall som Armstrong og andre revisjonistiske historikere framstiller det som. Den eminente historikeren Bernard Lewis formulerer det godt:

Til og med de kristne korstogene som ofte sammenlignes med muslimenes jihad, var i seg selv et forsinket og begrenset svar på jihad, og delvis også en etterligning. Men i motsetning til jihad, var de i hovedsak opptatt av forsvar eller gjenerobring av tapte kristne områder. Med få unntak, begrenset de seg til den vellykkede gjenerobringen av sørvest-Europa, og den ikke vellykkede krigen for å gjenerobre det hellige land og stanse ottomansk fremrykking på Balkan. Den muslimske jihad derimot, ble oppfattet som ubegrenset, som en religiøs plikt som ikke endte før hele verden enten hadde gått over til islam eller var underlagt muslimsk styre. […] Formålet med jihad er å bringe hele verden under islamsk lov. [32]

I tillegg var muslimske invasjoner og overgrep mot kristne økende i tiårene før korstogene startet i 1096. Fatimid-kalifaten Abu ‘Ali Mansur Tariqu’l-Hakim (996-1021), vandaliserte og ødela flere viktige kirker som Markuskirken i Egypt og Den Hellige Gravs Kirke i Jerusalem, og utstedte mer enn vanlig undertrykkende dekreter mot kristne og jøder. I 1071 knuste så seldsjukkene øst-romerne i det viktige slaget ved Manzikert, og erobret ved det en stor del av det bysantinske Anatolia, et forvarsel om erobringen av Konstantinopel århundrer senere.

På bakgrunn av dette oppfordret Pave Urban II (1088-1099) til korstogene:

En grusom historie har kommet ut fra Jerusalem og Konstantinopel og blitt oss fortalt flere ganger, nemlig at en rase fra det persiske kongedømmet [Dvs muslimske tyrkere] […] har invadert landet til de kristne og redusert befolkningen ved sverdet, ran og brann. De har ført vekk en del av fangene til sitt eget land, og noen har blitt torturert til døde. Guds kirker har enten blitt fullstendig ødelagt eller konvertert til bruk for deres egen religion. [33]

Selv om beskrivelsen til Urban II er historisk korrekt, står vi igjen med at uansett hvordan man tolker disse krigene – som offensive eller defensive, rettferdige eller urettferdige – er det klart at de ikke er basert på Jesus’ eksempel. Han som oppfordret sine følgere til: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.» [34] Faktisk tok det århundrer med teologisk debatt, fra St. Augustin til Aquinas, for å rasjonalisere defensiv krigføring, artikulert som «Rettferdig krig». Hvis det er noen som ser ut til å ikke ha fulgt skriftene sine er det korsfarerne, ikke jihadistene. Eller for å snu det rundt, er det jihadistene, ikke korsfarerne, som har vært mest bokstavtro mot sine skrifter. I tillegg er korstogene på samme måte som de voldelige beretningene i Det gamle testamentet, av historisk natur og ikke manifesteringer av dypere sannheter fra skriftene.

Istedet for å forklare noe om kristendommens natur, er korstogene ironisk nok bedre egnet til å forklare islam. For korstogene demonstrerte en gang for alle at mennesker er disponert for vold uansett religiøs overbevisning – faktisk til tross for, i tilfellet med de såkalte kristne korstogene. Og dette tvinger fram spørsmålet: Hvis dette er hvordan kristne oppførte seg, som ble befalt å elske, velsigne og gjøre gode gjerninger mot sine fiender som hatet, forbannet og forfulgte dem. Hvor mye mer kan man forvente av muslimer, som mens de deler de samme voldelige tendensene, også blir befalt av sin Gud å angripe, drepe og plyndre ikke-troende?

[1] Andrea Bistrich, «Discovering the common grounds of world religions,» interview with Karen Armstrong, Share International, Sept. 2007, pp. 19-22.
[2] C-SPAN2, June 5, 2004.
[3] Philip Jenkins, «Dark Passages,» The Boston Globe, Mar. 8, 2009.
[4] 5. Mosebok 20:16-18.
[5] Josva 10:40.
[6] «The Fall of Jerusalem,» Gesta Danorum, accessed Apr. 2, 2009.
[7] Koranen 9:5. Alle norske oversettelser av koranvers er fra Einar Bergs utgave.
[8] Koranen 9:29.
[9] Koranen 2:256.
[10] Ibn Khaldun, The Muqudimmah: An Introduction to History, Franz Rosenthal, trans. (New York: Pantheon, 1958,) vol. 1, p. 473.
[11] Majid Khadduri, War and Peace in the Law of Islam (London: Oxford University Press, 1955), p. 60.
[12] See, for instance, Ahmed Mahmud Karima, Al-Jihad fi’l-Islam: Dirasa Fiqhiya Muqarina (Cairo: Al-Azhar University, 2003).
[13] Koranen 9:29.
[14] Koranen 9:5.
[15] Koranen 8:39.
[16] Ibn al-Hajjaj Muslim, Sahih Muslim, C9B1N31; Muhammad Ibn Isma’il al-Bukhari, Sahih al-Bukhari (Lahore: Kazi, 1979), B2N24.
[17] Jenkins, «Dark_Passages.»
[18] Koranen 33:21.
[19] «Al-Jazeera-Poll: 49% of Muslims Support Osama bin Laden,» Sept. 7-10, 2006, accessed Apr. 2, 2009.
[20] ‘Abd al-Rahim ‘Ali, Hilf al Irhab (Cairo: Markaz al-Mahrusa li ‘n-Nashr wa ‘l-Khidamat as-Sahafiya wa ‘l-Ma’lumat, 2004).
[21] For eksempel, Koranen 4:24, 4:92, 8:69, 24:33, 33:50.
[22] Sahih Muslim, B19N4321; for English translation, see Raymond Ibrahim, The Al Qaeda Reader (New York: Doubleday, 2007), p. 140.
[23] Matteus 22:38-40.
[24] Matteus 13:34.
[25] Matteus 10:34.
[26] See, for instance, «Christian Persecution Info,» Christian Persecution Magazine, accessed Apr. 2, 2009.
[27] Jenkins, «Dark_Passages.»
[28] Koranen 2:62-65, 5:59-60, 7:166.
[29] Koranen 60:4.
[30] Bistrich, «Discovering the common grounds of world religions,» pp. 19-22; For a critique of Karen Armstrong’s work, see «Karen Armstrong,» in Andrew Holt, ed. Crusades-Encyclopedia, Apr. 2005, accessed Apr. 6, 2009.
[31] See, for example, the writings of Sophrinius, Jerusalem’s patriarch during the Muslim conquest of the Holy City, just years after the death of Muhammad, or the chronicles of Theophane the Confessor.
[32] Bernard Lewis, The Middle East: A Brief History of the Last 2000 Years (New York: Scribner, 1995), p. 233-4.
[33] «Speech of Urban—Robert of Rheims,» in Edward Peters, ed., The First Crusade: The Chronicle of Fulcher of Chartres and Other Source Materials (Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1998), p. 27.
[34] Matteus 5:44.