Kommentar

En kritisk vurdering av Koranen som viser at saracenernes ære/skam-kultur fikk dem som samlet teksten til Koranen til å interpolere vers fra andre kilder, slik at boken kom ut på størrelse med Det Nye Testamente (NT) og derved reddet saracenernes ære.

Spør deg selv, satt på spissen: Vil menn som kan drepe sine egne barn for ære, også være i stand til å redigere en hellig bok – for den samme æren?

Introduksjon

Koranen er Islams hellige bok og er én av tre bøker brukt i islam. De tre er Koranen, Sira (biografi om Muhammeds liv) og Hadith (spredte utsagn og historier om Muhammeds liv). Sammen kalles disse Islams Trilogi.

En besynderlig observasjon ligger i størrelsene til disse tre bøkene, Koranen utgjør bare 14 %, Sira 26 % og Hadith 60 % [1].

I størrelse er Koranen på ca. 6200 vers, sammenlignet med ca. 7900 for NT og ca. 23000 for den jødiske bibel. Koranen selv er vanligvis sortert i Mekka-kapitler og Medina-kapitler – mange nettsteder lister opp disse, samt hvor mange vers hvert kapittel består av. Det er ca. 1500 Medina-vers og ca. 4700 Mekka-vers [2].

Dagens Koran er altså av samme størrelse som NT, noe som skal vise seg å være en svært vesentlig observasjon.

De første kjente tekster som siterer Koranen og Muhammed

De eldste skrifter som inneholder vers fra Koranen, er fra San’a i Yemen og dateres til 671 e.Kr. eller tidligere [3]. I kilder utenfor Arabia finnes det saracenske tekster fra tidlig på 630-tallet e.Kr., men sitater fra Koranen og Muhammed dukker med sikkerhet opp først ca. 691 e.Kr. [4]. Det er interessant, for det viser at Koranen – og Muhammed – først ble sitert mer enn 50 år etter at saracenerne erobret Palestina.

Det er tankevekkende at disse aller tidligste tekstene omkring saracenerne (de første arabiske muslimer ble kalt saracenere i tekster den gang [4]) som vi har, hverken nevner Muhammed eller siterer Koranen. Det viser at begge disse fikk betydning noe senere.  Dette stemmer for så vidt med islamsk historie, som forteller at Koranen eksisterte en periode i muntlig overlevering, for så å bli skrevet ned. Den dagen den ankom Palestina/Syria/Egypt, kunne man begynne å sitere den mer.

Problemer i Koranen og hvordan Islam mangler troverdige svar

Sortering av kapitler

Koranen har noen kjente problemer. Det fremste er at kapitlene (kalt suraer) tilsynelatende ikke står i kronologisk rekkefølge. Koranens kapitler er nummerert fra 1 til 114. Disse er delt i to grupper, Mekka-kapitler og Medina-kapitler. Det er anerkjent at Mekka-kapitlene er eldst og Medina-kapitlene yngst, men de er likefullt stokket. Leser man de seks første kapitlene i Koranen, har man egentlig lest kapitlene 5, 87, 89, 92, 112, og 55. To av disse er fra Mekka, resten er fra Medina.

Det må i tillegg nevnes at det finnes mer enn én kronologisk sekvens – det finnes minst to, Noldeke og Egyptisk kronologi [5].

Denne stokkingen av kapitler blir av muslimer forklart med f.eks. at kapitlene er sortert etter størrelse. Dette stemmer imidlertid ikke for sekvensen som helhet, bare for de få første kapitlene. I tillegg ligger de første Medina-kapitlene i en slags kronologisk rekkefølge (kapittel 2 er anerkjent som det første Medina-kapittel).

Noen kilder antyder at kapittelsekvensen er fastsatt av Gud, og at sekvensen skal rettes opp en gang i fremtiden.

Følgende paragraf fra en Wikipedia-artikkel om sura 100 forteller litt om islams problemer med rekkefølgen av kapitlene i Koranen:

“Whether it is a Makki or a Madani Surah is disputed. Hadrat Abdullah bin Masud, Jabir, Hasan Basri, Ikrimah, and Ata say that it is Makki. Hadrat Anas bin Malik, and Qatadah say that it is Madani; and from Hadrat Ibn Abbas two views have been reported, first that it is a Makki Surah, and second that it is Madani. But the subject matter of the Surah and its style clearly indicate that it is not only Makki but was revealed in the earliest stage of Makkah.”

Ingen av forklaringene holder vann – det finnes ingen rimelig grunn til å stokke om sekvensen av kapitler i en bok. Finnes det noe eksempel på noe lignende fra kjent litteratur av noe slag?

Islam har ikke svar på hvorfor kapitlene er stokket om.

Selvmotsigelser

Et annet problem i Koranen er at den inneholder mange selvmotsigelser. Dette er noe Koranen selv har en slags løsning på – fenomenet abrogering. Fra kapittel 2:106 har vi [6]

“None of Our revelations do We abrogate or cause to be forgotten, but We substitute something better or similar: Knowest thou not that Allah Hath power over all things?”

Koranen innrømmer her selv at nye vers motsier eldre, og spesifiserer at det nyeste verset skal gjelde. Imidlertid spesifiserer Koranen her «bedre» eller «lignende», og det er vitterlig ikke riktig i alle tilfeller. Om en først skriver «Jeg skal gi deg en bil», da er det en forbedring å skrive «Jeg skal gi deg en bil, pluss ti tusen kroner». Om det derimot skrives «Du skal komme til himmelen», og senere «Du skal sendes til helvete», er det ingen forbedring, det er en selvmotsigelse. Et slikt eksempel har vi f.eks. om jøder og kristne, først 5:69:

“Those who believe (in the Qur’an), those who follow the Jewish (scriptures), and the Sabians and the Christians, any who believe in Allah and the Last Day, and work righteousness, on them shall be no fear, nor shall they grieve.”

Og tre vers senere skriver forfatteren det motsatte, 5:72:

“They do blaspheme who say: «(Allah) is Christ the son of Mary.» But said Christ: «O Children of Israel! worship Allah, my Lord and your Lord.» Whoever joins other gods with Allah, Allah will forbid him the garden, and the Fire will be his abode. There will for the wrong-doers be no one to help.”

Her hjelper ikke abrogering; dette er et skarpt motsatt vers, en reell selvmotsigelse.

På dette punktet er det at Sira – biografien om Muhammeds liv – blir en hjelp til å forklare selvmotsigelsen. I praksis koker biografien ned til følgende teologiske utsagn:

«Muhammed var i fare for sitt liv i Mekka».

Ettersom Muhammeds liv var i fare, passet Gud på å gi fra seg bare «fredelige» vers, og slik beskytte Muhammed – vers som senere erstattes med det stikk motsatte. Eller sagt på en annen måte: Den jødiske og kristne Gud er nødt til å nedverdige seg selv med løgn for å beskytte Muhammeds liv i Mekka.

Dette er selvsagt ingen holdbar teologi – Jahve beskyttet Daniel i løvehulen og tre jøder i en flammende ovn. En Gud som kan gjøre dette, samt alle andre mirakler tillagt Jahve, kan umulig ha noe problem med å beskytte en ekte profet i Mekka.

Et annet problem med selvmotsigelser er personen Muhammed selv: Hvorfor skal hans følgesvenner følge ham når de aldri kan stole på hva han sier?

Islam har ikke et rimelig svar på problemet med selvmotsigelsene.

Repeterte vers og historier

Det er velkjent at Koranen repeterer vers og hele historier. Noen kommenterer f.eks. [8]:

“The poets that are repeated on other occasion (for example Surah Rahman the ayat of: which then of the bounties of your Lord will you deny?) is for the purpose to create a psychological effect on the hearers.”

Og en annen kommentar fra samme artikkel:

“Therefore the repetition of this type is itself necessary from the point of view of guidance and it does not in any way mar the eloquence of Qur’an, rather it is counted as the beautiful discourse because it first of all becomes the cause of emphasis and effect.”

Artikkelen selv innrømmer:

“Now so far a repetition is concerned we see that there are two types of repetitions.
1. Repetition of some historical stories.
2. Repetition of those ayats which mention some very special kinds of realities.”

Vi ser en hel teologi skapt for å forklare egenskaper ved Koranen som egentlig er selvinnlysende.

Ubesvarte spørsmål

Så langt jeg kan se, har lærde uten videre akseptert islams forklaringer om Koranen og debattert videre på grunnlag av Koranen (Mekka/Medina), Sira og Hadith.

Imidlertid gjenstår det mange ubesvarte spørsmål ved Koranen og forklaringene til problemene i denne.

Hvorfor ikke endre rekkefølgen tilbake til det som er kronologisk korrekt?

Dersom gamle vers er erstattet av nye, hvorfor ikke ta dem ut av Koranen?

Hvorfor er enkelte vers og hele historier repetert i Koranen? Og hvorfor ikke fjerne disse repetisjonene?

En slik enkel – og ubetydelig – redigering vil gjøre boken langt lettere å lese – om enn kortere.

Hvorfor ble rekkefølgen på kapitlene endret i det hele tatt? Dette må ha hatt en hensikt.

Hva oppnådde man ved å endre rekkefølgen på kapitlene?

Hva tvang dem til å gjøre endringen i kapitlene?

Hva var metoden man brukte til å endre kapittelrekkefølgen? De første kapitlene kan være sortert etter lengde, men dette gjelder langt fra alle – hva er den generelle regelen?

Hvorfor gir starten av Medina-Koranen inntrykk av å være første kapittel i en bok, istedenfor en fortsettelse av Mekka-Koranen?

“1. A.L.M. 2. This is the Book; in it is guidance sure, without doubt, to those who fear Allah.”

Koranen foreligger i dag – og den er et ønsket resultat. Men hvilket resultat ønsket man å oppnå?

Svaret er lengde. Saracenernes ære krevde at Koranen var i samme størrelsesorden som de kristnes NT.

En ære/skam-kultur

Vi kjenner dessverre alle til æreskulturer. Til og med i nordiske land er kvinner blitt myrdet av fedre eller brødre for «ære».

I en del land er dette et ødeleggende fenomen – ære/skam. I boken The Closed Circle skriver forfatteren [7, side 34]:

“Acquisition of honor, pride, dignity, respect and the converse avoidance of shame, disgrace, and humiliation are keys to Arab motivation, clarifying and illuminating behaviour in past as well as in the present.”

Et annet og talende utsagn finner vi på neste side:

“What otherwise seems capricious and self-destructive in Arab society is explained by the anxiety to be honored and respected at all costs, and by whatever means.”

Her står vi ved problemets kjerne: ære trumfer absolutt alt annet.

Hypotese: Hvordan ble Koranen satt sammen?

Det virker nå klart at det er en enkel forklaring på hvordan Koranen ble satt sammen.

I møtet med kristne og jødiske lærde ble de første saracenerne for første gang konfrontert med nedskrevne religiøse bøker, organisert religion, kirker og synagoger. De ble vitne til prekener fra, og debatter om, disse skrevne kildene. Det er lett å tenke seg at saracenerne etter hvert følte en viss skam over at deres egne tekster ikke var nedskrevet og samlet på samme måte. Et behov oppstod for å samle skriftene til deres egen profet til en tilsvarende lovsamling – Koranen. På dette tidspunkt hadde ingen saracener sett hele Koranen samlet i skrift, så de hadde intet begrep om hvor stor den ville bli sammenlignet med Bibelen og NT.

Vi kan også levende forestille oss at saracenerne lenge har fortalt kristne og jøder om hvor fortreffelig deres egen Koran var, akkurat som mange muslimer gjør i dag.

Noen ble sendt til Arabia for å samle det som var av Profetens skrifter og bringe dem vestover (til Palestina/Egypt).

Da de fikk samlet det som var av Koranen, fikk de sjokk! Den ærverdige Koranen var bare på ynkelige 1500 skrevne vers (Medina-Koranen), mens jøder og kristne hadde opp mot 31.000 vers totalt.

Disse saracenerne var ydmyket, skamfulle innså de at dette ikke kunne presenteres for jøder og kristne. Hvordan skal usle 1500 vers konkurrere med et NT på 7900 vers? Deres hellige bok var bare en brøkdel i forhold til de andre: en femtedel av NT og mindre enn en tiendedel av Bibelen.

Her spiller flere forhold inn. Ett er æren, som er det viktigste. Det neste er at saracenerne risikerte livet om de vendte tilbake med noe så stusslig. Det siste, og i denne sammenheng svært viktige, var at lederne med stor sannsynlighet var analfabeter. Alt dette til sammen forklarer hvordan de kom fram til en løsning.

De fant det de kunne av andre skrifter – av andre forfattere – det vi kaller Mekka-Koranen, og de flettet dette materialet inn i Medina-Koranen, slik at den totale lengden ble mangedoblet, fra 1500 vers til 6200 vers.

Problemet med motsetningene ble (senere?) løst ved å sette inn verset om abrogering i Medina-Koranens første kapittel (2:106).

Nå kunne de bevare sin ære og presentere en Koran som var sammenlignbar (i størrelse) med NT.

Hva forklarer dette?

Denne hypotesen besvarer alle spørsmål om dagens Koran, og om utviklingen av Islams teologi (Sira, Hadith).

Det forklarer motivasjonen for å sette inn nye vers – Medina-Koranen var ydmykende kort (1500 vers) sammenlignet med NT (7900 vers). Saracenernes ære stod på spill. Boken måtte bli lang nok til å imponere jøder og kristne.

Det forklarer hvorfor det ser ut som om kapitlene ikke er kronologiske – Medina-Koranen er splittet opp med en mengde fremmed stoff av andre forfattere.

Det forklarer hvorfor det er selvmotsigelser i teksten – det er minst to forskjellige forfattere – og hvorfor selvmotsigelsene ikke kan fjernes. Det er lengden på teksten, og ikke kvaliteten, som teller.

Det begrunner repetisjonene i Koranen – de forskjellige forfatterne kan selvsagt sitere de samme kildene, og diskutere samme tema. Det blir sammenlignbart med fire evangelier i NT, der mange historier er gjenfortalt av forskjellige forfattere.

Den erkjente enorme forandringen Muhammed går igjennom fra Mekka-perioden til Medina- perioden er borte. Nå vet vi at Mekka-kapitlene er av minst én annen forfatter enn Muhammed, og denne ukjente personen kan selvsagt ha helt andre meninger enn Muhammed.

Det gjør Muhammed selv til en mer solid figur, han motsier seg ikke lenger, og er langt mer stabil gjennom sine egne skrifter, Medina-Koranen. Han er ikke lenger en som sier én ting en dag og det motsatte den neste dagen. Han er blitt en troverdig person – krigsherre, ja, men konsistent i sine meninger og handlinger.

Det forklarer også hvorfor Sira og Hadith og alle kommentarene til Koranen er mangfoldige ganger større enn Koranens egen tekst. For en Yusuf Ali-versjon av Koranen, der teksten er både engelsk og arabisk – der er kommentarene mangfoldige ganger lengre enn koranteksten selv. Når vi vet at teksten er uenig med seg selv, da kan de som følger denne teksten aldri bli enige med hverandre. Enorme mengder tekster med forklaringer måtte lages for at muslimene skulle komme ut av den hengemyren saracenerne rotet dem inn i.

Hvordan kunne dette skje?

Hovedårsakene til at bedraget kunne gjennomføres, var:

Kulturkollisjon: For kristne og jøder ligger æren i å fortelle sannheten; i en æreskultur ligger æren i å unngå skam og ydmykelse – blant sarcenerne var løgn et sosialt akseptabelt middel for å beholde æren [7].

I tillegg var sarcenerne tyranniske herskere; det var neppe godt for helsen å motsi dem for mye.

Terror er også en effektiv måte å kvele debatt på – hvor mange tør i dag å publisere tegninger(!) av Muhammed?

Hvordan kan hypotesen videre testes?

Greit nok at hypotesen over forklarer alt som er kjent med Koranen, den forutsier også mer. Ettersom Mekka-Koranen er av minst én annen forfatter enn Medina-Koranen, bør en inngående tekstanalyse mellom de to vise f.eks. forskjeller i valg av ord, setningsbygning osv. Dette blir tilsvarende analyser som er mye gjort av Bibelens bøker – det er f.eks. akademisk akseptert at minst to forfattere står bak Daniels bok.

Oppsummering

En hypotese er presentert som forklarer hvordan Koranen ble samlet til én bok. Hypotesen besvarer effektivt omtrent alle vanskelige spørsmål rundt Koranens form slik vi har den i dag, samt forenkler Muhammeds karakter og gjør ham mer troverdig og forutsigbar.

Vi startet med et spørsmål. La oss nå avslutte med et annet:

Dersom hypotesen er gal, hvorfor besvarer den da alle spørsmålene om Koranen, mens 1400 år med Islamsk teologi ikke besvarer noen?

 

 

Referanser
[1] http://www.cspipublishing.com/statistical/pdf/Statistical_Islam.pdf

[2] http://www.jespk.net/publications/4.pdf

[3] http://en.wikipedia.org/wiki/Sana’a_manuscript

[4] Seing Islam as Others Saw It – A Survery and Evaluation of Christian, Jewish, and Zoroastrian Writings on Early Islam, Robert G. Hoyland, 2001

[5] http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Quranic_suras

[6] http://www.islam101.com/quran/yusufAli/ (Yusufali versjon av Koranen)

[7] The Closed Circle – An Interpretation of the Arabs, David Pryce-Jones, 1989

[8] http://www.al-islam.org/philosophy-islamic-laws-ayatullah-al-uzma-shaykh-nasir-makarim-shirazi-ayatullah-jafar-subhani-56

 

 

Initialene SK er forfatterens rette navn. Av ulike årsaker ønsker han å forbli anonym.