Koranen ble trolig samlet til ett dokument seinere enn disse inskripsjonene. Det er fremdeles uklart hvordan den har blitt til, men den har eksistert i én eller flere utgaver inntil 200 år før fortellingene om Muhammed ble nedskrevet. Noen antar at den består av tekster som de nye troende brukte til undervisning på allerede etablerte læresteder, og at deres ledere underviste predikanter i den nye engudstroen inspirert av kristne, jødiske, buddhistiske og persiske tekster. Manikeerne kan òg ha vært inspirasjon for og brøyta geografisk terreng for denne nye retningen 400 år tidligere. Moses er nevnt 140 ganger, Abraham 64 ganger, Maria 29, Jesus 25 – og Muhammed er nevnt 4 ganger.

I korrespondanse mellom keiser Leo III og Umar III (717–741) kan vi lese tekster som kanskje handler om Koranens opprinnelse. I korrespondansen står bl.a. dette: «Hajjaj, guvernør i Persia, hadde menn som samlet eldre bøker som han erstattet med andre som han komponerte selv ut fra egen smak, og som han spredte overalt i din nasjon. Til tross for denne ødeleggelsen ble noen av Abu Turabs/Ibn Ali Talib arbeider berget, fordi Hajjaj ikke kunne få dem til å forsvinne helt.»

Dette kan være den første kilden vi har om Koranens opphav, og at Hajjaj (–714) har hatt sin hånd på den. I Kalifprotokollene fra 690-årene ble Hajjaj sin bok kalt «Allahs bok», ikke Koranen.

Hajjaj var upopulær guvernør. Han ødela en ka’aba, og han drakk alkohol oppå ruinene. Samtidig innførte han en streng islam med krav om underkastelse.

Det finnes dokumenter som sier at Abd al-Malik (646–705) samlet Koranen under ramadan. Sitat: «Jeg er redd for å dø under ramadan. Det er den måneden jeg ble født, det er måneden jeg ble avvent, det er måneden jeg samlet Koranen, og det er i måneden jeg sverget troskap (som kalif). At Koranen ble til under ramadan, står i sure 2:185.

Teori: Abd al-Malik har gitt Hajjaj oppgaven å samle eksisterende manuskript til en koran.

De første kjente fragmentene til en koran er fra slutten av 600-tallet. Språk: Syrisk-arameisk. Den endelige kanoniseringen av den arabiske Koranen skjedde på Al Azar-universitet i Kairo i 1924.

Bønneretningene endrer seg med makten. De første bønnenisjene hadde retning Petra. Noen mener at den svarte steinen, som muslimer kysser når de er på pilegrimsreise til Mekka, ble tatt fra Petra under et slag mellom al-Malik og al-Zubayr. Sistnevnte ville skjule den for umayyadene og tok den derfor til det øde stedet Mekka. En gammel tro sier at Gud er der den svarte steinen er. Dette kan være opphavet til Mekka som nytt religiøst sentrum og pålagt bønneretning fra år 824.

Abbasidene vant over umayyadene i 750, og med det kom nytt tankegods. De ville styrke den arabiske identiteten, men bygde på allerede eksisterende trosretninger og tradisjoner for å etablere sin makt, og de hadde politisk sentrum i Bagdad. Trolig var det de som innførte skattesystemet jizzya, som de ikketroende måtte betale for å beholde livet. Med det kunne de abbasidiske nomadene utnytte kompetansen til fastboende persere, jøder og kristne.

Kjøtt på beina til den påstått siste profeten kom først 200 år etter at den nye retningen var etablert på mynter. Muhammed-karakteren kan ha blitt konstruert etter eldre modeller som Jesus, Mani (fra 200-tallet) og Abd al-Malik. Mani mente han var den nye Zoroaster, og at han fikk sin bok fra himmelen. Al-Malik tok på seg rollen som Allahs ansvarlige på jord. Men hvorfor ble Muhammed–karakteren så voldelig? Var det fordi abbasidene hadde behov for å rettferdiggjøre kalifens atferd?

Abbasidene utsletta mest mulig av umayyadenes arv. Alle deres ulike tolkningene er feil; de er arabifiserte, korrupte versjoner av babylonsk-arameiske tekster, hevder araberen Murad, en av dem som engasjerer seg i denne debatten.

Standard Islamsk Narrativ (SIN) sine forfattere 

Ibn Ishaq skal være den første islamske historiefortelleren, men det finnes ikke dokumenter etter ham. Den neste sira-forfatteren er ibn-Hicham (833). Han forkasta 98 % av enorme mengder tidligere dokumenter, hevdes det. Den første hadith–forfatteren skal være al-Bukhari (870). Han og de andre hadith-forfatterne levde i abbasidenes områder, langt nord for Mekka.

Konklusjon

Innholdet i de islamske skriftene, SIN, avviker fra annen historieskrivning når det f.eks. gjelder nevnte personer, stedsnavn, flora, geografi, bønneretning, myntinskripsjoner m.m. Mekka kan derfor avskrives som islams opprinnelsessted. Det er høyst usikkert om det har eksistert noen profet med navnet Muhammed fra Mekka.

Koranen er en samling av lånte tekster, og den er kommentarer til eksistensen slik umayyadene, abbasidene og deres religiøse ledere så den.

Islams opprinnelse var en lang politisk prosess. Med all denne nye informasjonen kan vi lese skriftene med mer realistisk og undrende blikk. Mitt håp er at dette kan hjelpe menneskeheten fri fra islams voldelige og undertrykkende åk.

Historien forteller hvorfor Jerusalem er så sentral i kampen om islams herredømme på jorden, en kamp som fremdeles pågår.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.