Kommentar

Etter onsdagens forferdelige massakre mot det franske satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo, vil kanskje Vesten endelig rydde unna hærskarene av unyttige tropper som prøver å benekte sammenhengen mellom vold og radikal islam.

Dette var ikke et angrep begått av en sinnsforvirret, ensom ulv. Dette var ikke et «uislamsk» angrep begått av en gjeng med kjeltringer – man kunne høre gjerningsmennene rope at de skulle hevne profeten Muhammed. Ei heller var det spontant. Det var planlagt i den hensikt å påføre maksimal skade under et redaksjonmøte, med automatvåpen og en fluktplan. Det var beregnet på å spre skrekk, og i så måte har det fungert.

Vesten er som ventet livredd. Men den bør ikke være overrasket.

Hvis det er én lærdom som kan trekkes av en slik uhyggelig episode, så er det at hva vi tror om islam virkelig ikke spiller noen rolle. Denne typen vold, jihad, er hva de andre, islamistene, tror på.

French President Francois Hollande arrives after a shooting at the Paris offices of Charlie Hebdo, a satirical newspaper

Det finnes mange oppfordringer til voldelig jihad i Koranen. Men Koranen er knapt alene om dem. I altfor mye av islam er jihad et fullkomment moderne konsept. Det 20. århundrets jihad-«bibel», og et ansporende verk for mange islamistiske grupper i dag, er «The Quranic Concept of War», en bok skrevet på midten av 1970-tallet av den pakistanske generalen S.K. Malik. Han hevder at fordi Gud, Allah, selv forfattet hvert eneste ord i Koranen, er reglene for krig som finnes i Koranen, av en høyere rang enn de regler som er utviklet av vanlige dødelige.

I Maliks analyse av den koranske strategien er den viktigste slagmarken menneskets sjel – og ikke noe fysisk. Nøkkelen til seier, som Allah har lært bort gjennom profeten Muhammeds felttog, er å ramme fiendens sjel. Og den beste måten å ramme fiendens sjel på, er ved hjelp av terror. Terror, skriver Malik, er «det punktet hvor målet og midlene møtes.» Terror, legger han til, «er ikke et middel for å påtvinge fienden en beslutning; det er selve beslutningen som vi ønsker å påtvinge.»

De ansvarlige for nedslaktingen i Paris prøver å påtvinge terror, akkurat som mannen som drepte den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh i 2004. Og hver gang vi gir etter for deres syn på berettiget religiøs vold, gir vi dem akkurat det de vil ha.

I islam er det en alvorlig synd å skildre visuelt eller på annen måte bakvaske profeten Muhammed. Muslimer står fritt til å tro på dette, men hvorfor skal et slikt forbud påtvinges ikke-troende? I USA gjorde ikke mormonere noe forsøk på å straffe dem som skrev og produserte «The Book of Mormon», en satirisk Broadway-parodi på troen deres, med døden. Med sine 1400 års historie og omlag 1,6 milliarder tilhengere, burde islam være i stand til å tåle noen karikaturer i et fransk satirisk magasin. Men dødelige svar på karikaturtegninger av Muhammad er jo ikke noe nytt i jihadens tidsalder.

hebdo-this-month-p_3156833c

Siste nummer av Charlie Hebdo: Spådommene til vismannen Houellebecq: I 2015 mister jeg tennene, i 2022 overholder jeg ramadan.

Uansett hva Koranen ellers måte foreskrive, kan ikke alle synder anses som ekvivalente. Vesten må insistere på at muslimer, særlig medlemmer av den muslimske diasporaen, svarer på dette spørsmålet: Hva er mest støtende for en troende – drap, tortur, slaveri og krigshandlinger og terrorisme som i dag begås i Muhammeds navn, eller produksjon av tegninger og filmer og bøker som er laget for å harselere med ekstremistene og deres syn på hva Muhammed representerer?

For å svare den hedengangne general Malik, ligger vår sjel i Vesten i troen på samvittighets- og ytringsfriheten. Friheten til å uttrykke våre bekymringer, friheten til å tilbe hvem vi vil, eller ikke å tilbe noen i det hele tatt – slike friheter er vår sivilisasjons sjel. Og det er nettopp der islamistene har angrepet oss. Igjen.

Det er av stor betydning hvordan vi svarer på dette angrepet. Hvis vi inntar den standpunkt at vi har å gjøre med en håndfull morderiske kjeltringer uten noen forbindelser til det de så høylydt påstår at de har, så svarer vi dem ikke. Vi må erkjenne at dagens islamister er drevet av en politisk ideologi, en ideologi som er forankret i islams grunntekster. Vi kan ikke lenger late som om det er mulig å skille handlingene fra de idealene som inspirerer dem.

Noe slikt ville være et farvel til Vesten, som så altfor ofte har reagert med ettergivenhet på jihadistisk vold. Vi gir etter for muslimske statsledere som driver lobbyvirksomhet hos oss for å sensurere pressen vår, universitetene våre, historiebøkene våre og læreplanene i skolene våre. De klager, og vi gjør dem til lags. Vi gir etter for ledere av muslimske organisasjoner i våre samfunn. De ber oss om ikke å knytte voldshandlingene til religionen islam, fordi de forteller oss at deres religion er en fredens religion, og vi gjør dem til lags.

Hva får vi i igjen? Kalashnikover i hjertet av Paris. Jo mer vi gjør dem til lags, jo mer vi selvsensurerer oss, jo mer vi gir etter, desto modigere blir fienden.

Det kan bare finnes ett svar på dette skrekkelige jihadistiske voldshandlingen mot de ansatte i Charlie Hebdo. Det er vestlige mediers og vestlige lederes plikt, religiøse og sekulære plikt, å beskytte den helt grunnleggende retten til ytringsfrihet, hva enten det er i satirens eller enhver annen form. Vesten må ikke gi etter, den må ikke bringes til taushet. Vi må sende et forent budskap til terroristene: Din vold kan ikke ødelegge vår sjel.

 

Opprinnelig i Wall Street Journal.