Gjesteskribent

Vestens vei til sannheten er utrolig langsom. Vi sleper oss smertefullt mot den, tomme for tomme, etter hvert eneste blodige islamistattentat.

I Frankrike, Storbritannia, Tyskland, USA og nesten alle andre land i verden, er den politiske linjen fra regjeringenes side fortsatt å si at ikke et eneste angrep utført i Muhammeds navn «har noenting med islam å gjøre». Det ble sagt av George W. Bush etter den 11. september, av Tony Blair etter den 7. juli og av Tony Abbott etter det som skjedde i Sydney sist måned. Det er det samme som David Cameron sa etter at to britiske ekstremister kuttet hodet av soldaten Lee Rigby i London, da «Jihad-John» kuttet hodet av hjelpearbeideren Alan Henning i «den islamske staten» og da islamske ekstremister angrep et kenyansk kjøpesenter, skilte muslimene fra de kristne og skjøt de sistnevnte i hodet. Og det er selvfølgelig det samme som president François Hollande sa etter massakrene på journalister og jøder i Paris i forleden uke.

Alle disse lederne tar feil. I likhet med sine fremste rådgivere medgir de ofte privat at de lyver. Den mest sympatiske forklaringen er at de forteller en «nobel løgn», fremkalt av frykt for at vi – allmennheten – er en vordende lynsjemobb. «Nobel» eller ei, denne løgnen er et feilgrep. For det første fordi allmennheten ikke har tillit til politikere som informasjonskilde, og utmerket godt kan lese bøker og artikler om islam på egenhånd. For det andre fordi løgnen ikke hjelper noen med å forstå trusselen vi står overfor. For det tredje fordi det forhindrer ethvert muslimsk initiativ til å takle de dårlige tradisjonene i sin egen religion. Og for det fjerde fordi allmennheten en dag kanskje vil overkjøre de toneangivende politikerne i alarmerende grad, med mindre de griper fatt i disse tingene.

An activist of Pakistani Islamic party J

For å imøtegå islamistisk terror må vi erkjenne fakta om islams historie.

Hvis politikerne er så bekymret for dette sekundære problemet med «motreaksjonen», ville det være lurt av dem å minne oss på at våre fredelige landsmenn ikke har skylden for jihadistene, for deretter håndtere det primære problemet – radikal islam – slik at det aldri vil oppstå noe sekundært, reaktivt problem.

Likevel nærer den politiske klassen både årsaken og den gryende virkningen. For sannheten er åpenbar for enhver. Å hevde at folk som straffer andre for blasfemi mot islam ved å drepe dem idet de roper «Allah er den største», «ikke har noenting med islam å gjøre», er vanvidd. Sannheten er at islamistenes vold bare har å gjøre med islam: utvilsomt den verste versjonen av islam, men ikke desto mindre islam.

I forrige uke laget Sajid Javid – det eneste medlemmet av den britiske regjeringen som er født muslim, og et av dens største håp – en liten sprekk i denne veggen av desinformasjon, da han såvidt berørte dette temaet. Etter angrepene i Paris sa han til BBC: «Det komfortable svaret ville være å si at dette overhodet ikke har noenting med islam eller muslimer å gjøre, og ferdig med det. Det ville være komfortabelt, men galt.» Dessverre gikk han over til å si det nest mest komfortable man kan si: «Disse menneskene utnytter islam, de tar en fredelig religion og bruker den som et verktøy for å gjennomføre sine handlinger.»

Da kommer vi til problemets kjerne – en kjerne vi har brukt de siste femten årene på å prøve å unngå: Islam er ikke en fredelig religion. Ingen religion er det, men islam er det i særdeleshet ikke. Islam er absolutt ikke, som noen dårlig informerte personer sier, utelukkende en krigsreligion. Det er mange fredelige vers i Koranen som de fleste muslimer lever etter – heldigvis for oss. Men islam er på ingen måte bare en fredens religion.

Jeg sier ikke dette fordi jeg hater islam, ei heller har jeg noen spesiell motvilje mot muslimer, men rett og slett fordi dette er en sannhet som kan bevises med grunnlag i tekstene. Før vi innser det, kommer vi aldri til å få noen slutt på volden, vi risikerer å anspore hele befolkninger til å fatte motvilje mot hele islams vesen, og overlate til sin skjebne alle de muslimene som desperat prøver å modernisere sin tro, reformere den og gjøre den mindre bokstavelig. Og fremfor alt vil vi oppgi våre egne tradisjoner for ytringsfrihet og historiske undersøkelser, foruten å gi en bestemt religion et utrolig fortrinn på ideenes frie marked.

Det er ikke overraskende at politikere har forsøkt å unngå denne debatten ved å spinne en løgn. Verden ville være et uendelig mye tryggere sted hvis den historiske Muhammed hadde oppført seg mer som Buddha eller Jesus. Men han gjorde ikke det, og et økende antall mennesker – muslimer og ikke-muslimer – har de siste årene klart å finne ut dette på egenhånd. Men det moderne, kritiske undersøkelsens lys som har begynt å rettes mot islam, er en prosess som allerede viser seg å være fantastisk smertefull.

«Karikaturkrigen» som begynte da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde noen tegninger i 2005, er en del av det. Men som Flemming Rose, mannen som bestilte disse tegningene, sa da jeg satte meg ned sammen med ham denne uken, hersker det fortsatt dyp uvitenhet i Vesten om hva personer som Charlie Hebdo-morderne ønsker å oppnå. Og vi fortsetter å vri oss unna. Som Rose sa: «Jeg skulle ønske vi hadde grepet fatt i alt dette for ni år siden.»

I motsetning til det de politiske lederne sier, var ikke Charlie Hebdo-morderne galninger uten motiv, men svært motiverte ekstremister som var innstilt på å håndheve islamske blasfemilover i det 21. århundrets Europa. Hvis man ikke kjenner ideologien – hvor pervertert eller bedragersk den enn er – kan man heller ikke forstå eller forebygge slike angrep. Uten å kjenne litt til islamsk historie, kan man heller ikke forstå hvorfor islamistene alltid utpeker jødene som mål – hva enten det skjer i Mumbai eller Paris.

Det er selvfølgelig noen som er villige til å oppgi enkelte av våre rettigheter. Som Rose sier i boken sin om den danske karikatursaken, «The Tyranny of Silence», antas det tilsynelatende at et mangfoldig samfunn krever større innskrenkninger i ytringene, mens det derimot selvfølgelig er sånn at jo mer mangfoldig samfunnet er, desto mer variert er du nødt til å oppleve at ytringene blir. Det er ikke bare karikaturer, men et helt system av undersøkelser som blir avviklet i Vesten som følge av harde trusler og mindre harde påberopelser av opplevd krenkelse. Resultatet er at islam i dagens Europa ikke er gjenstand for overdreven kritikk, men derimot får en gratistur som er urettferdig mot alle andre religioner. Kvelden etter grusomhetene mot Charlie Hebdo, gjorde jeg forhåndsopptak av et Radio 4-program. Min meddebattant var en veldig hyggelig muslimsk mann som jobber med å «avradikalisere» ekstremister. Vi var enige i nesten alt. Men på et tidspunkt sa han at en av grunnene til at muslimer ikke bør reagere på slike karikaturer, er at Muhammed aldri motsatte seg kritikk.

Det kan finnes positive ting å si om Muhammed, men jeg trodde virkelig dette var å trekke det litt for langt, og nevnte bare én anledning da Muhammed ikke hadde ønsket kritikk velkommen. Asma bint Marwan var en kvinnelig dikter som drev gjøn med «profeten», og som Muhammed derfor fikk drept. Det står i tekstene. Det er ikke noe problem for meg. Men jeg kan forstå hvorfor det er et problem for anstendige muslimer. I samme øyeblikk som jeg sa dette, gikk min muslimske makker berserk. Hvordan våget jeg å si noe slikt? Jeg svarte at det stod i Hadith og hadde avstedkommet en anselig tradisjon over tid (en viktig debatt). Han sa at det var oppspinn og at han ikke ville la det stå ved lag. Resultatet ble at han nektet å fortsette med mindre enhver omtale av disse tingene ble slettet fra opptaket. BBC-teamet samtykket, og jeg ble nødt til å prøve å finne en annen måte å uttrykke det samme poenget på. Denne «støtende» kjensgjerningen ble utelatt av kringkastingsselskapet.

Jeg kan ikke tenke meg noen annen religionsdiskusjon hvor dette ville skje, men det er helt normalt når man diskuterer islam. Ved den anledningen valgte jeg en bestemt sak, men jeg kunne ha valgt mange andre, for eksempel de flere hundre jødene som Muhammed kuttet hodet av med sine egne hender. Også dette er å finne i tradisjonelle islamske kilder. Det er ikke noe jeg har funnet på. Det pleide å være muslimer som hadde problemer med å rasjonalisere, men nå som noen prøver å etterligne denslags adferd i våre samfunn, er det blitt et problem for oss alle. Jeg forstår ikke hvorfor folk i den frie verden skal være nødt til å lyve om det vi leser i historiske tekster.

Kanskje skulle vi alle ønske at disse tradisjonene ikke fantes, men de gjør de, og det virker som om de vil få alvorlige konsekvenser for oss alle. Vi kan alle være enige om at kristendommens historie knapt har vært ublodig. Men er det ikke verdt å spørre seg om kristendommens historie ville ha vært mer eller mindre blodig hvis Jesus (om så bare én gang) hadde oppfordret sine disipler til å «slå ihjel» ikke-troende og kutte hodet av dem, heller enn å be dem «vende det andre kinnet til»?

Dette er et problem med islam som muslimer er nødt til å jobbe seg gjennom. De kunne gjøre det med en prosess som tvinger dem til å ta grunntekstene mindre bokstavelig, eller med en intellektuelt akseptabel prosess for utvalg av koranversenes godbiter. Eller fremtredende geistlige kunne gå samme om å erklære at ekstremistene ikke er muslimer. Men det er ikke mye håp om at det vil skje. Sist måned erklærte al-Azhar-universitetet i Kairo at selv om ISIS-medlemmene er terrorister, kan de ikke kalles kjettere.

Vi har brukt femten år på å innbille oss ting om islam, en kompleks religion med konkurrerende tolkninger. Det er sant at de fleste muslimer lever sine liv i fred. Men en betydelig andel (rundt 15 % eller mer i de fleste undersøkelser) er tilhenger av en langt mer radikal versjon. Resten sitter på en religion som i mange av sine nåværende former er et høyst ustabilt element. Det har alltid vært et problem for reformvennlige muslimer. Men resultatene av at den pågående masseinnvandringen til Vesten finner sted mens verden rundt vender tilbake til bokstavtro islam, innebærer at det nå er et problem for oss alle. Hvis vi skal ha den minste sjanse til å håndtere det, er vi nødt til å våkne opp og erkjenne det for hva det er.

 

Opprinnelig i The Spectator den 17. januar 2015.