Kommentar

Så er vi altså endt opp i en situasjon hvor kampen om Carl I. Hagens kandidatur til Nobelkomiteen er et av de viktigste politiske stridsspørsmålene i Norge. Hvordan kan det ha seg? Utdelingen av Nobels fredspris er tross alt et tomt og betydningsløst ritual som det etter hvert er blitt tidvis nokså pinlig å bivåne.

Som alle vet, er Nobelkomiteen nettopp av den grunn i hovedsak et slags museum over avdankede politikere som det er noenlunde bred enighet om at det er akseptabelt å gjøre litt stas på ved slutten av en politisk karriere. Blant de siste 25 årenes medlemmer finner vi således Gunnar Stålsett, Thorbjørn Jagland, Kaci Kullmann Five, Sissel Rønbeck, Berge Furre, Inger-Marie Ytterhorn, Gunnar Berge, Hanna Kvanmo, Kåre Kristiansen, Odvar Nordli, Mona Røkke og Gidske Anderson.

Flere av disse hadde oppfatninger som var sterkt splittende, og som gjorde dem fortjent til betegnelsen «omstridt», men ikke desto mindre var det ingen skandale forbundet med utnevnelsen av noen av dem. Noen skandale er det heller ikke om Anne Enger blir valgt inn, til tross for at hun med det ekstra etternavnet Lahnstein hadde en fremskutt posisjon i en så splittende strid som EU-kampen i 1994.

Så hva er det som gjør Hagen så spesiell?

Forklaringene som er blitt gitt, er langt over grensen til det pinlige. Jonas Gahr Støre sier han ikke ønsker en kandidat med bindinger til Stortinget, enda det for lengst er brakt på det rene at en av hans forgjengere som Ap-leder, Thorbjørn Jagland, hadde nettopp dét. Med andre ord finnes det en presedens stikk i strid med prinsippet Støre, og for den del Knut Arild Hareide, forfekter. Hvorfor gjør de det, vel vitende om at selv et barn kan ta dem med buksene nede?

Det kan ikke finnes noen annen forklaring enn at Carl I. Hagen fremfor alt er den rikspolitikeren som var først ute med klart å ta stilling mot en fremmedkulturell masseinnvandring som de fleste etter hvert kan se gjør Norge til et dårligere samfunn.

Det er høyst sannsynlig et flertall i den norske befolkningen som nå erkjenner at Hagen hadde rett, og for dette flertallet vil det å utnevne ham til medlem av Nobelkomiteen være et passende uttrykk for denne innrømmelsen.

For venstresiden i norsk politikk, hvori opptatt sentrum og deler av Høyre, er derimot en slik anerkjennelse fullstendig uakseptabel. En sånn person kan ganske enkelt ikke få noen anerkjennelse, for det er ensbetydende med å innrømme at man selv tok eller tar feil i det viktigste politiske stridsspørsmålet i vår tid.

Skulle man innrømme at denne vulgære mannen, som ordla seg på en langt mindre sofistikert måte enn de sobre delene av den politiske klassen, var klokere og mer forutseende enn man selv var?

For vanlige mennesker er det ingen skandale forbundet med at andre innrømmer feil, tvert imot: Vil man ikke heller gifte seg med eller ha som arbeidskollega en person som er i stand til å innrømme feil?

I politikken gjelder dessverre helt andre spilleregler.

Konflikten omkring utnevnelsen er på den ene siden en kamp om historien og om Hagens ettermæle. Men det er også en kamp om den politiske fremtiden.

Saken er nemlig at Hagen i mange år nærmest ble demonisert av sine politiske motstandere. Thorbjørn Berntsen, som fortsatt har muligheten til ikke å dø i synden, gikk langt i å assosiere ham med nazister. Stort nærmere kommer man ikke det å påberope seg å kjempe mot selve Fanden.

Det å sørge for at Hagen ikke kommer inn i Nobelkomiteen er derfor ensbetydende med å forhindre en normalisering av den innvandringskritiske delen av FrP-politikken som legitim, og dermed også partiet FrP som legitim politisk motstander dersom den innvandringsrestriktive linjen blir dominerende.

For idet man «hvitvasker» FrPs historie, kan man ikke lenger stikke kjepper i hjulene for partiets fremtidige politiske ambisjoner med det eneste våpenet som er tilgjengelig i det politiske arsenalet: demoniseringen.

Faktum er at det ikke lenger er intellektuelt respektabelt å være tilhenger av masseinnvandring fra Asia og Afrika. Det har ikke vært det siden det ble kjent at migranter derfra jevnt over gifter seg med sine egne og tar ut mye mer i trygd enn de betaler inn i skatt – altså i mer enn ti år.

Det betyr at uten demoniseringen er man ingenting, ikke engang det negative som kamuflerer at man selv ikke står for noenting.

I «Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere», som Document forlag om en dag eller to sender i trykken, forklarer Roger Scruton at demokratiet er

et usentimentalt forbund mellom fremmede og rivaler, som blir enige om å la seg styre av folk som motstanderne spiller en like stor rolle i å velge. Demokratiet oppstår når folk er rede til å oppgi sine politiske lengsler av hensyn til en overenskomst med personer som ikke deler dem.

Venstresiden anerkjenner ganske enkelt ikke at det kan gjøres noen overenskomst med den aktøren som blottstiller deres egne feil i innvandringspolitikken, som har gitt avkall på utopien om den harmoniske flerkulturen. Mot aktøren som viser at man selv ikke er perfekt, er alle triks tillatt. Fortellingen om demoniseringen må derfor opprettholdes for enhver pris.

Den triste konklusjonen er at stortingsflertallet, som har bedt FrP om å finne en annen kandidat til Nobelkomiteen, ikke forstår hva demokratiet er. Det norske demokratiet skal fremfor alt være hyggelig. Det er ikke modent nok til å innse at politikken handler om reell uenighet som ikke kan glattes over med hygge. Det anser skarpe ordvekslinger, som det britiske demokratiet viser hele tiden, som upassende.

Carl I. Hagen skiller seg fra de andre ved at han aldri gjorde noe forsøk på å glatte over motsetningene eller forstille seg for å gjøre seg mer respektabel i den andre sidens øyne, slik mange andre FrP-ere har gjort. Han er uspiselig fordi han ikke er like ufarlig som Inger-Marie Ytterhorn.

Hagen stod kompromissløst på sitt, og det er ekstra smertefullt å innrømme at den mest kompromissløse motstanderen hadde mest rett. Han viste kort sagt ingen underdanighet, ingen underkastelse, og det er utilgivelig i øynene på en venstreside, hvori opptatt sentrum og deler av Høyre, som bringer tankene hen på islam.

For hva annet er vi vitne til enn en slags jihad mot Carl I. Hagen?

For Arbeiderpartiets vedkommende er dette også litt som et ekko av etterkrigstiden, da man gikk til svært ufine skritt for å stoppe munnen på enhver som kunne ha satt krigsinnsatsen i det lyset som partiet fortjente.

Men uansett hva som blir utfallet av farsen med Nobelkomiten, vil det ende med tap for de politikerne som står for den samme linjen som langt på vei har ødelagt Norge. De taper fordi FrP har tiden, historien og retten på sin side, og rolig kan imøtese en fremtid som statsbærende parti.

Til syvende og sist dreier striden om utnevnelsen seg om mer enn politikk. Ved ikke å innrømme Hagen noen som helst kreditt for det han stod for og står for, gir man nemlig avkall på helt elementær menneskelig anstendighet. En slik oppførsel assosieres med dårlige mennesker, og det er åpenbart for det norske folket. Man må spørre seg hva det har gjort for å fortjene slike folkevalgte representanter.