Kommentar


Abid Raja taler ved Eidsvollsbygningen den 17. mai 2016. Stillbilde: YouTube.

 

Når Abid Raja vil trenere valget av Nobelkomiteens medlemmer sånn at regelverket kan endres i tide til å legge formelle hindere i veien for Carl I. Hagen, begår han et lavmål som han neppe forstår rekkevidden av selv. En slik manglende forståelse er ingen god attest for det flerkulturelle Norge.

Kampanjen mot Hagens kandidatur dreier seg naturligvis kun om én ting: å unngå at Hagen får noe som kan oppfattes som en anerkjennelse av hans politiske virke, fremfor alt på innvandringsfeltet. Det har utvilsomt å gjøre med frykten for at en slik innrømmelse også vil fungere som en anklage mot Hagens politiske motstandere gjennom mer enn førti år: Han hadde rett, de tok feil. Folk må gjerne tenke det, men de bør helst ikke si det, og det må aldri, aldri, aldri få noen som helst slags offisiell stadfestelse. Carl I. Hagen skal ligge i det politiske hundehuset til han går heden.

Den agendaen er Raja naturligvis ikke alene om. Men han gir agendaen en ekstra avskyelig vri, av to grunner:

For det første begår han en utilslørt overtredelse av prinsippene for fair play som Støre og andre ikke har gjort seg skyldige i. Andre har riktignok gjort seg til latter ved å fekte dobbeltmoralsk med armene, men de har i det minste forsøkt å vinne ved å holde seg noenlunde til det politiske spillets regler.

Det gjør ikke Raja: Han vil endre spillereglene, slik at han selv vinner. Raja er helt enkelt lysår unna å være en gentleman. Dette i seg selv gjør ham til en skam for Stortingets presidentskap. Dette er den mest åpenbare grunnen.

Den andre grunnen er noe dypere, og den er mer delikat og vanskeligere å sette fingeren på, for den berører to ting som sjelden drøftes – den ene fordi den er glemt, den andre fordi den er tabu. Det som er glemt, er reglene for anstendig behandling av en tapende part. Det som er tabu, er at Rajas pakistanske herkomst ikke er uten relevans.

For selv om historien nå har gitt Hagen rett i at masseinnvandringen til Norge fra Asia og Afrika var en ulykke landet hadde gjort klokt i å unngå, er faktum at den fant sted til tross for hans motstand. Politisk har Hagen tapt i førti år, og resultatet er at antall ikke-vestlige i landet nærmer seg en halv million – et antall som ligger an til å øke kraftig utover i århundret.

Blant vinnerne er kolonien som Raja selv utgår fra. Pakistanerne i Norge har på litt over en generasjon økt fra noen hundre personer til titusener, og det samme gjelder flere andre diasporaer. Norge er irreversibelt blitt det etniske lappeteppet Hagen ikke ønsket.

Bruk av prokuratorknep for å holde Hagen ute i kulden i hans livsaften er således en ydmykelse av mannen som ikke bare tapte kampen, men som kjempet en rett kamp. De færreste nordmenn ønsket i 1977 at Norge skulle omgjøres til et etnisk lappeteppe. De som tok til orde for det, f.eks. Jon Michelet, ble regnet som ekstreme. Men fasit er at ekstremistene fikk det som de ville, og at det nå gjøres paniske forsøk på å fremstille det ekstreme som normalt, uunngåelig og det eneste moralsk høyverdige.

Men det er også en ydmykelse av den majoriteten av befolkningen som er enig med Carl I. Hagen i at det som skjedde, var en ulykke for landet.

En utnevnelse av Hagen til Nobelkomiteen vil være en anerkjennelse av at de som mener den fremmedkulturelle masseinnvandringen til Norge ikke er problemfri, også er en del av det norske demokratiet. Det er en gest til den tause majoritet som i vårt representative demokrati ved et eller annet politisk kupp er blitt en politisk minoritet. Det viser en form for finfølelse overfor motstanderen som kjennetegner modne demokratier.

Erkjennelsen av at man skal leve på samme territorium som sine politiske motstandere, tilsier at man ikke skal betrakte dem som fiender, men som lojale konkurrenter – og man skal selv være en sådan.

Det som skjer i stedet, er at motstanderen ikke bare skal beseires; vedkommende skal knuses også. Motsetningene skjerpes i stedet for å mildnes. Slikt avstedkommer bitterhet.

Var det ikke nok at Pakistan fikk erobret en koloni i Norge? Skal man også oppføre seg som et dårlig menneske mot han som fremfor noen advarte mot konsekvensene? Er begrepet «verdig retrett» å anse som ukjent?

Oppførselen bekrefter i grunnen bare Hagens utsyn fra langt tilbake. Vi ser nå at det var en ulykke at Pakistan erobret en bit av Norge. Siden Raja er den han er, bekrefter han det på sin helt særegne måte. Oppførselen hans er liksom bare prikken over i-en. Han kunne vanskelig ha gjort den pakistanske diasporaen i Norge en større bjørnetjeneste.

For det formalistiske spillet han legger opp til, fremkaller uunngåelig den assosiasjonen at pakistanere, og andre mennesker fra klansamfunn, synes at alle triks er tillatt så lenge de tjener ens egen gruppes interesser. Hvordan kan Raja med denne politiske hilsenen unngå at folk i sitt stille sinn gjør regnskap over Pakistans bidrag til Norge det siste halve århundret? Er han innerst inne litt som de mange andre pakistanerne som har skuffet oss?

Nordeuropeere, de være seg briter, dansker eller nordmenn, har ingen sans for personer som endrer spillereglene med sikte på å stikke kjepper i hjulene på motstanderen. Det anses som korrupt. Man er da gentleman. Stakk ikke det norske så dypt i ham likevel?

Raja tror kanskje det skal være sånn, fordi venstreideologiske personer har noe av den samme innstillingen til sine motstandere som islam har: Det skal ikke inngås overenskomster, og motstanderne skal ikke bare kritiseres, de skal fordømmes og drives ut av det gode selskap. Alle midler er tillatt. Men selv redaktøren i Klassekampen ser at det går an å overdrive.

Resultatet er uansett at Raja har gjort en stor tabbe. Nå vet hele Norge at han gir blaffen i fair play, og at han ikke har betenkeligheter med å gni det inn. Han føyer rett og slett skam til skade.

Det er ikke så lurt, for da risikerer man selv å bli gjenstand for det samme idet den politiske vinden snur.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!