Kommentar

Kan et fellesskap konstrueres? Det er det store spørsmål som henger over europeiske land siden masseinnvandringen begynte. Aslak Nore bruker de beste egenskaper ved norsk historie som forbilde:

Men mest uttrykte vår nasjonale patriotisme en sunn stolthet, over hvordan et karrig territorium langt mot nord – befolket av individualistiske kystfolk, frie bønder, arbeidere, motkulturelle opplysningsfolk og et svakt dannelsesborgerskap – var blitt omformet til et moderne samfunn som skapte velstand og trygghet. Denne stoltheten forsvant ikke med innvandringen. Men den ble utfordret. Målet for det nye Norge må være å få den norske patriotismen til å omfavne enda flere.

Det lyder som Jonas Gahr Støre. Man heiser seg opp etter håret. Den nye nasjonalismen (merk: man sier patriotisme, det er mer spiselig) lyder som et sukkende «evig eies kun det tapte». Man suger på fortiden som et sukkertøy, men får ingen søtsmak i munnen.

Hva er det som får et fellesskap til å tikke?

Det ligger eksplisitt og implisitt i Nores fremstilling at de skoleflinke innvandrerne er en tilvekst til samfunnet. Men hvilket samfunn? Det norske, eller sitt eget? Eller finnes det flere norske samfunn?

Nore vil nok fastholde at det er ett: Det nye Norge. Men er det en illusjon? Blir disse nye landsmenn anerkjent av de gamle? Dette problematiserer ikke Nore.

Spørsmålet er: Representerer disse fremadstormende muslimske unge verdier som er fremmed for eller forenlig med de verdier det norske samfunn bygger på? (Jeg holdt på å skrive «norske verdier», men det er en suspekt term.)

La meg fremsette en hypotese som kan illustrere problemet:

Anti-demokratisk forløper

ML-bevegelsen representerte achievers, det var de mest talentfulle, ofte barn av borgerskapet, som gjorde opprør. Opprøret besto i å omfavne en totalitær ideologi som var mer autoritær enn noe av det man fant i det norske samfunnet. ML-erne var likevel sterkt imot norske autoriteter, det som var igjen av dem, og hjalp til å rive restene.

De sto for verdier som var stikk i strid med det norske demokratiet. De var antidemokrater. Likevel fikk de stor innflytelse, og medlemskap i AKP (m-l) var ingen hindring for karriere i det borgerlige samfunnet.

Det norske overvåkingspolitiet POT overvåket ML-erne. Ikke for å overvåke meninger, men for å sjekke hensiktene. Det er noe helt annet, som den svenske infiltratøren Gunnar Ekberg påpeker. Når en revolusjonær bevegelse snakker om væpna revolusjon, uttrykker de en hensikt. Det er myndighetenes oppgave å sjekke om hensikten omsettes i handling eller forberedelse til handling. Mye av aktiviteten tydet på det: hemmelighold, dekknavn, opprettelsen av frontorganisasjoner i klassisk kommunistisk undergravingsstil, kontakten med Kina og palestinske grupper, sogar ble det drevet våpentrening, og folk ble oppfordret til å gå inn i forsvaret bl.a. for å lære våpenbruk.

Myten om ulovlig politisk overvåking

Likevel stemplet Lund-kommisjonen dette som overvåking av lovlig politisk virksomhet. Venstresiden scoret en stor politisk seier, som dekket over at den hadde stått for antidemokratisk virksomhet. Dette har ikke «gått inn» i den offisielle historien: Å planlegge væpna revolusjon i et demokrati er å undergrave demokratiet.

I sin politiske virksomhet gjorde AKP (m-l) dette i praksis, ved alltid å fraksjonere, ved å drive grov revisjonisme og fremstille noen av verdens verste diktaturer som bedre enn demokratiene; det verste eksemplet er Kambodsja under Pol Pot.

Vold ved stedfortreder

’68 sto for romantikk og svermeri. Det var viktig å ta et oppgjør. Det kom aldri i Norge, og heller ikke i Sverige. Kun i Danmark.

Det norske demokratiet våknet aldri og så faren som landets beste sønner og døtre utgjorde da de omfavnet maoismen. Én konsekvens var en lunkenhet overfor dissidentene i Sovjet-blokken. De var noen humanitære sveklinger. Annerledes med militante palestinere. Den norske ML-bevegelsen likte vold, så lenge det var andre som sto for den.

Men selv omfavnelse av vold ved stedfortreder er farlig. Under siste Gaza-krig var identifikasjonen med palestinerne nesten total blant norske journalister. Mads Gilbert og Erik Fosse fikk godt betalt for innsatsen.

ML som organisasjon sank, men dens kadre gjorde karriere i det norske samfunnet og gjorde at det aldri ble vaksinert mot totalitære frigjøringsbevegelser. Det ser vi konsekvensen av idag.

Modell

Oppgjøret som aldri kom, og ML-kadrenes karriere dannet en modell og et mønster som muslimene har kunnet kopiere.

ML brøt ned noe av immunforsvaret mot totalitære tanker. Det er ikke tilfeldig at de har fått en renessanse. Sist vinter kunne Dag Solstad slakte ytringsfrihetens hellige ku på en måte som minnet om nazistenes bokbål i 1933. Solstad skrøt at han foraktet ytringsfrihetsfundamentalismen, med den norske kultureliten som tilhørere. Med Cathrine Sandnes som redaktør og presentatør og hennes ektemann Aslak Sira Myhre som vert i Litteraturhuset.

En slik manifestasjon i sentrum av hovedstadens kulturliv sier noe. Det markerte en kontinuitet. Solstad kunne levere stafettpinnen videre. Han latterliggjorde Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold, Magazinets Vebjørn Selbekk og Lars Gule for måten de la hodet bakover på når de argumenterte om tegningene i studio. Selv i dag synes Alf van der «Lillelord» Hagen av Morgenbladet at dette er uovertruffen satire.

De beste er de verste

ML-erne var blant de beste, det er også en grunn til at de har dominert kulturlivet. Men talent betyr ikke nødvendigvis kvalitet. De intellektuelles forræderi er kjent fra kommunismens historie, og ML-erne er intet unntak.

Det er for øvrig ikke bare kommunismen. Serbiske intellektuelle formulerte ideologien bak folkemordet i Bosnia og senere Kosovo. De varslet at forskjellene på ytre høyre og venstre viskes ut i vår tid. Venstresiden i Norge brydde seg mer om å være mot USA enn for muslimene. NATOs bombing var aggresjonskrig.

ML-erne var militante. De likte våpen. Den samme militans oppviser dagens islamister. De har en aggressiv innstilling til myndighetene, staten og samfunnet. Motstandere blir alltid malt i de verste farver.

Denne militans kom også til uttrykk verbalt: ML-erne skulle alltid vinne debatter. De gjorde det ved å insistere på premisser som var helt annerledes enn det andre la til grunn. De trettet ut motstanderen, som enten gikk eller ga seg.

Noe av det samme gjør islamistene.

Dialog

Men mens ML-erne på 70- og 80-tallet kun erobret parnasset, dvs. kulturen, har islamistene i dag et helt annet gjennomslag. Årsaken heter dialog.

Nå er det ikke 70-årenes paternalistiske «døren er åpen»-politikk. Nå er det dialog mellom likeverdige parter, og de er likeverdige på mange måter; i makt, i gyldighet, i respekt. En stor seier for en motpart som ønsker å dominere og overvinne partneren, simpelthen fordi premissene ikke er forenlige. Dialogen er et forspill til kapitulasjonsforhandlinger, til nød våpenhvile.

I 70-årene var kulturlivet, skoleverket, politikken og pressen dominert av mennesker som ble mektig provosert av de selvsikre ungdommene. De voksne gjentok til kjedsommelighet: Man må følge spillereglene. Idag anerkjenner det borgerlige samfunn at andre har sine egne spilleregler og det ene settet kan være like godt som det andre.

Relativisme og selvfornedring

Det er skjedd et stort gjennomslag for verdirelativismen. Aslak Nore gir selv et godt eksempel: Han besøker konvertitten Birgit, som gir et interessant og forferdelig vitnemål om hva det vil si å bli muslim for en kvinne.

De første åtte årene etter konverteringen hadde hun ingen – absolutt ingen – blikkontakt med fremmede menn.

Det later til at Nore står for en type moderne livsstil der man ikke skal lee på øyelokket over slikt. Det hører med, er en del av livet. Jeg er ikke enig. Dette er helt forferdelig. Det har ikke noe med religion å gjøre i vanlig forstand. Det handler mer om patologi.

Nore ikke bare aksepterer, han gir seg også til å forklare, både hvorfor vestlige kvinner føler seg tiltrukket av islam og hva det er ved islam som får folk til å begå uhyrligheter som æresdrap.

Islam har liten appell i Europa

Nore sier at «hundretusener av europeere omvender seg». Det er helt feil. Hvis det er en ting som er slående, så er det det lave antall konvertitter. Han oppgir selv tallet 1.000 i Norge. I Danmark har jeg sett tallet 3.000, i Tyskland 18.000. Det er ikke veldig mange. Islam har liten appell for europeere, stikk motsatt av hva Nore sier.

Hvorfor ønsker han å skape et slikt inntrykk? Er det for å bygge opp de amerikansklånte forklaringene på æreskultur? De virker mildt sagt malplassert. Å ta utgangspunkt i beduiners ressursmangel for å forklare æresdrap i den muslimske verden, inklusive Europa, lyder og er søkt.

Fellesnevner for Nores antropologiske forklaringer er at de er «vitenskapelige», dermed kaster de også et vitenskapelig skjær over morbide praksiser som det å ikke se en mann i øynene på åtte år.

Massevanvidd

Jeg mener dette ikke har noe med æreskultur å gjøre. Det har med sekt og patologi å gjøre. Det har mer til felles med Jim Jones og masseselvmord i Guyana-jungelen.

Lyder det overdrevet?

Det første Birgit sa til sine konvertittvenniner etter angrepene 11. september, var: «Dere vet det var jødene som sto bak? Det var ingen jøder i World Trade Center.» Alle nikket. I tiden etterpå gikk Birgit med et bilde av Osama bin Laden i lommeboken. Jødene fikk skylden for alt. I tillegg til de vanlige storpolitiske konspirasjonene var det også jdøene som styrte lokalpolitikken i Oslo. Dessuten var rektoren ved barneskolen til Birgits barn jøde, mente Birgit. Han hadde nektet å forby blokkfløytespilling.

Den siste setningen er ubetalelig: Blokkfløytespilling! Det endelige bevis: Han måtte være jøde. Selvsagt.

Nore bidrar til å normalisere denne galskapen. Ikke bare ved å gi den et skinn av pseudovitenskap. Men også ved aktivt å gå inn for at vi skal leve med den.

Hvorfor river man ikke kvinneundertrykkingen, antisemittismen og kunnskapsløsheten opp med roten? Frykt er én åpenbar grunn. Islamske lover ser ikke mildt på verken radikale nytolkninger eller apostater. Men frykt er ikke det eneste. Tross alt må sekulære mennesker i Vesten minne oss selv på at i verden er det vi og våre verdier som utgjør minoriteten.

(red.s. utheving).

En fantastisk setning. Et flertall av verden abonnerer slett ikke på de verdier Birgit forteller om. Tvertom. Ellers ville ikke verden gå rundt. Det er jo hele poenget: Den arabiske og store deler av den muslimske verden er ikke del av verdenssamfunnet. De lever i en verden for seg. Som en økonom sa om Egypt på CNN nylig: De er ikke en del av verdensøkonomien, så det spiller ikke så stor rolle hva som skjer der. Det er nettopp araberverdenens tragedie,og muslimene i Europa forsøker nå å overføre samme syke dynamikk hit.

La oss kaste et blikk over skulderen. Var det dette Nore mente med at samfunnet blir mer spennende og farlig?

Disse verdiene betyr krig, og jo flere som bekjenner seg til dem, jo større blir konflikten. Vi skal ikke akseptere disse verdiene, men bekjempe dem. Også for muslimenes skyld. Ellers kan de ikke bo blant oss. Islamisme betyr krig.