Kommentar

IslamNets konferanse i Oslo fikk i år som i fjor nokså lite oppmerksomhet fra massemedia, men i den grad arrangementet på Sentrum Scene sist helg er blitt omtalt, er det påfallende hvor forsiktig, unnvikende og apologetisk man er i det som måtte finnes av kritikk, hvilket er underlig gitt at det er tale om en bevegelse hvis velsminkede ideologi er en fiendtlig, fundamentalistisk og totalitær form for islam som kommer rett fra svarte helvete. Aller verst er kanskje Aftenpostens Liv Berit Tessem, som innleder sin omtale av konferansen på denne måten:

Sentrum Scene fremsto som et alminnelig bedehusmøte fylt av forventningsfulle brødre og søstre hvor som helst i det norske bibelbeltet.

Mon tro om alle disse folkene som sammenligner fundamentalistiske gærninger med bedehuskristne (vi er jo allerede blitt servert at Hamas omtrent er som haugianerne var) klarer å innbille seg selv at sammenligningen holder? I Tessems tilfelle kan det nesten virke sånn, for noen linjer lenger ned avslører hun en virkelighetsoppfatning som er helt identisk med den islamistene lykkes i å pådytte godtroende personer i Vesten som ikke har gjennomskuet deres dobbeltkommunikasjon. Om det aller første innlegget, holdt av Abdur-Raheem Green, har hun følgende å si:

Allerede her ble den første misforståelsen oppklart: Jihad er langt mer enn hellig krig, det er også en kamp mellom det gode og onde som menneskene strever med daglig, på et individuelt plan (kampen mot seg selv for å være lydig mot gud), i familien eller i samfunnet.

Det Tessem muligens ikke tenker over, er at den indre og den ytre kampen er to sider av samme sak: Man fremmer islams sak i sitt eget sinn og ute i verden, og såvel den mentale disiplinen som den ytre volden er legitime hjelpemidler til dette formål. Aftenposten-kollega (hva er det med den avisen??) Inger Anne Olsen er ikke stort bedre. Hun innrømmer riktignok at det er problematisk at IslamNet er antidemokratiske, men også hun drar den sedvanlige, som en sil lekkende, sammenligningen med kristne for å gi det unormale et skinn av normalitet:

Men skal religionsfrihet fungere, er det ikke bare kristne minoriteter som må få lov til å isolerer seg fra samfunnet.

Men det er jo ikke tale om isolering. Saken er den at islams verdier skal prakkes på resten av verden. Man kan gjerne si at amish-folket isolerer seg når de holder til langt fra resten av verden, eller at jøder gjør det samme når de har egne aldershjem med kosherkjøkkenets doble sett av kasseroller. Men IslamNet paraderer i full offentlighet med sine standarder: Det skal være synlig for alle og enhver at det er en kø for hvert kjønn inn i lokalene hvor deres møter finner sted. I et uvanlig subtilt avsnitt går Olsen også langt i å hevde at tilhengerne av IslamNets giftige ideologi er godt integrerte:

Det er også mulig IslamNets virksomhet kan hemme integrering, dersom det vi egentlig ønsker er assimilering. Tilhengerne er for en stor del studenter. De har språket i sin makt. Når de er ferdig utdannet vil de kunne ta høyt kvalifisert arbeid, hvis de slipper til. Med sitt sterke fokus på moral kan vi også forvente at de vil bli lovlydige borgere. Stort flere krav kan vi knapt sette til våre borgere.

Eh jo, det kan vi. Vi kan for eksempel kreve at de slutter opp om menneskerettighetene og de demokratiske grunnverdiene, om friheten og likestillingen, samt at de respekterer hevdvunne norske sedvaner som å ta folk i hånden.

Den norske konvertitten Linda Alzaghari — lederen for Abid Rajas hjertebarn Minotenk — går ikke uventet enda lenger enn Olsen, idet hun sier at IslamNet «består av godt integrerte unge muslimer». Men enhver rimelig person kan jo se at de ikke er det. Og i fravær av godt vett, kan man hos Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets hovedside om integrering på nett lese at det «forutsettes at alle innbyggere slutter opp om lover og samfunnets demokratiske grunnverdier». Det gjør man jo ikke hvis man bekjenner seg til en lære som sier at kvinnen er underordnet familiens menn eller at hun skal arve halvparten av det broren får. Det er så elementært at det burde være unødvendig å si.

I alt dette sivile og åndelige mørke, finnes det imidlertid ett glimt av lys. For mens Aftenpostens skribenter står og måper som noen tosker slik man gjorde under invasjonen den 9. april 1940, har tidligere stortingsrepresentant Saera Khan i alle fall forstått hva det dreier seg om. I en NTB-melding som av en eller annen grunn ikke ser ut til å være offentliggjort på nett av andre enn Rana Blad, sier hun:

Jeg kjenner denne organisasjonen som utsprunget fra et miljø med unge, radikale muslimer. De forfekter et svært konservativt religiøst syn, med et kvinneundertrykkende innhold og meninger om menneskerettigheter som ikke hører hjemme i et demokratisk samfunn.

Et befriende fornuftig utspill som gjenspeiler den sunne og instinktive, negative reaksjonen nordmenn flest vil ha mot disse islamistiske sjarmtrollene, selv om denne som oftest forblir uuttalt. Hvilket forøvrig er en skam. Hvorfor er det ingen andre enn Khan som sier det som det er? Og hvorfor er det ingen flere som lar henne komme til orde?

Men tro ikke at denne tausheten og feigheten og unnvikelsen fra politikeres og medias side betyr noe samtykke fra befolkningen.