Kommentar

Det flerkulturelle fellesskap har en stilltiende overenskomst om at mennesker tilhører sine grupper og leire. Man er innfødt norsk (gruppe) og tilhører den kristne kulturleir. De andre tilkommer det respekt, som f.eks. muslimer. Rasismebegrepet sørger for hustukt, mens man tillater seg å bruke «hvit» som en rasemarkør – i den gode saks tjeneste og for å pleie den dårlige samvittigheten.

Men hva når grensene krysses og folk forlater sin tro til fordel for en annen, eller simpelthen ikke tror lenger? Er det akseptabelt? Tar den flerkulturelle ideologien høyde for en slik «vandring»? I barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldts foredrag – Å vandre er å forandre – er budskapet at vi hele tiden har vært utsatt for ytre påvirkning fordi mennesker alltid vandrer. Vår kultur er altså ikke «original» i betydningen suget av eget bryst. Men det er rart at hun ikke snubler over den nærliggende tanken om at påvirkningen går begge veier: at nye landsmenn antar nye tanker og verdier. Sogar religion.

Iranskfødte Massoud Fouroozandeh har konvertert fra islam til kristendommen. Han har vært med på å grunnlegge en ny kirke – Mohabat, Kjærlighetens kirke – i Odense, med filialer i Århus og København. Fouroozandeh har et aktivit forhold til både islam og kristendommen. Han ønsker å drive opplysning blant muslimer og mener han er bedre skikket til det fordi han kjenner islam. Sammen med Marianne Søndergaard har han skrevet boken «Islam og Kristendom – Ligheder og forskelle».

Fouroozandeh mener det er lettere å integrere innvandrere med en kristen bakgrunnn enn en muslimsk. Det handler om koder.

– Men vi mener ikke, at kristendom og dansk kultur er det samme. Vi siger ikke, at folk skal assimileres. Vi taler om en sammenfletning af kulturer, hvor danskerne udgør den store motorvej, og udlændinge fletter ind. Det kræver, at danskerne giver plads, men også at indvandrere og flygtninge kører hensynsfuldt ind på motorvejen. Her er det nemmere for kristne at flette ind, fordi de kender nogle af koderne, men det betyder ikke, at muslimer ikke kan. Men jeg har svært ved at tro, at islam gavner integration.

At folk med en kristen bakgrunn lettere ingetegreres, kan avfeies som å fastlå selvfølgeligheter. Men Fouroozandehs stopper ikke der. Han ser på hva det er med islam som gjør integrering vanskelig, og da begynner det å bli ubehagelig.

-Vi taler meget om den kulturelle og sociale integration. Men jeg mener, at der mangler et aspekt, nemlig den åndelige integration. Og for at kunne tackle den udfordring kræver det, at vi kender hinandens holdninger og tro.

Muslimer sier at de ikke opererer med noe skille mellom samfunn og religion. Fouroozandeh tar dem på ordet og analyserer disse holdningene og verdiene ut fra religionen.

Kapitlerne om forskelle og ligheder mellem kristendom og islam kommer næsten til at fungere som en kogebog for kristen mission blandt muslimer. Er det det?

– Det var ikke vores mål. Målet er oplysningen og forståelsen for hinandens ståsted. Men vi lægger ikke skjul på, hvor vi selv står, og hvis man får kendskab til et landskab, man synes om, så går man jo også på opdagelse i det. Og hvis vi på den måde får kristne til at gå i missionsmarken med vores argumenter, er det da kun glædeligt.

– Men jeg synes, vi holder os meget fagligt og neutralt til den oplysning, vi giver. Der er forskelle, og vi kan jo ikke lave om på, hvordan profeten Muhammed og Jesus har levet, og hvad de har sagt.

– Vi kunne have skrevet en bog med en venligere stemning og fejet visse ting ind under gulvtæppet. Men vi har ikke haft som mål at skabe en komfortabel atmosfære for hinanden.

Undervisningen i kristendom er gjennomsyret av religionskritikk. Vil det være rom for overløpere og dissentere av Fouroozadehs støpning i norsk offentlighet, eller vil de bli marginalisert? Vil lærebøkene f.eks. integrere slike perspektiver på en religion som islam?

Vesterlendinger har i offentlige sammenhenger allerede innarbeidet en hemning mot å snakke fritt om islam. Religionen defineres som deres eget domene. Men hvordan vil vi stille oss når nye landsmenn omsetter de verdiene vi påberoper oss i praksis – ut fra sin egen bakgrunn?

Det ser ud, som om I mener, at muslimer, der er konverteret til kristendom, er de bedste til at missionere blandt muslimer. Er det rigtigt?

– Præcis. De mennesker, som har levet i islams kultur, sprog og kropssprog og eventuelle kulturelle minefelter har ti gange større mulighed for at komme i dialog med mennesker, som stadig lever i det. Du ville jo også nemmere komme i dialog med danskere end en udlænding ville.

Det forekommer meg at personer som Fouroozadeh representerer utfordringer vi knapt har forestilt oss. Det kan se ut som om det er dissentere fra de nye kulturene som blir den vanskeligste prøven. Foreløpig ligger hovedsporet i at vi tilpasser oss, finner en modus vivendi med islam, med anerkjennelse av demarkasjonslinjer. Det kalles dialog.

Det var akkurat det samme Bresjnev og Sovjetunionen forsøkte da de gikk med på Helsingfors-erklæringen på begynnelsen av 70-tallet. Det var tre «kurver» i denne prosessen. Sovjet gikk med på å anerkjenne menneskerettighetene mot at Vesten anerkjente grensene og myndighetenes suverenitet. Erklæringen om anerkjennelse av menneskerettighetene ble trykket på førstesiden av Pravda, og fikk betydning på lang sikt. Dissidentene visste de hadde noe i ryggen.

Men også den gangen var det mange som var opptatt av å se saken med Moskvas øyne. De tolket dialog som respekt for den andres makt.

Det er denne ånden som hviler over Saudi-Arabias fremstøt for dialog mellom sivilisasjonene. En stor konferanse har nettopp funnet sted i Madrid. Kong Abdullah vil ha et senter oppkalt etter seg.

Konferencen følger efter en islamisk konference om islams dialog med andre religioner, som blev holdt i Mekka den 4. til 6. juni i år. Denne konference anbefalede, at der blev etableret et «Kong Abdullah bin Abdul Aziz Center for Interaktion mellem Civilisationer», som skal fremme dialog mellem religioner. Endvidere bliver der oprettet en pris for dialog mellem civilisationer og afholdt konferencer og symposier, hvilket nu sker i Madrid.

Dette er samme svulstige retorikk som Sovjetunionen benyttet under den kalde krigen: man snakket uopphørlig om «mir» – fred – og skapte en sky av velvillighet rundt begrepet «fredelig sameksistens» for at sovjetiske krav skulle bli spiselige. Mange kastet seg på den pompøse stilen og den fikk sin egen dynamikk. Noe av det samme ser ut til å ligge bak dagens dialog-kultur.

Mere kritisk er post.doc. Tina Magaard fra Aarhus Universitet. Hun mener, at dialog er et af tidens modeord trods tvivl om, hvad det egentlig betyder.

– Betyder dialog gensidig forståelse? Eller mission? Eller imagepleje? Eller betyder det, at man har en stiltiende aftale om kun at sige noget pænt om hinanden og derfor ikke berører mere pinagtige emner, såsom Saudi-Arabiens krænkelser af religionsfriheden og brud på menneskerettighederne? spørger hun.

Man må konstatere at viljen er svakere i Vesten idag enn under den kalde krigen. Man har vanskeligere for å skjære gjennom og gjennomskue strategiene. Det er ikke hyggelig å trå folk på tærne. Folk som har kjent undertrykkelsen på kroppen gjør det, fordi det er en del av deres frigjøring. Hvordan reagerer vi?

Islam gavner ikke integration

Kampagne for islam virker