Kommentar

Regjeringens integreringspolitiske mål er ifølge hovedsiden for integrering på Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets nettsider å «forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig».

For å måle effekten av politikken som føres på området, har regjeringen angitt en rekke indikatorer, hele sytten i antall, som skal vise i hvilken grad man lykkes. De viktigste stikkordene er større total deltagelse i arbeidslivet og samfunnslivet i sin alminnelighet (f.eks. ved økt valgdeltagelse), flere ansettelser i sektorer hvor det tradisjonelt har vært få innvandrere (barnehager, barnevern, politi, rettsvesen, kultur, media), utjevning av lønns- og helseforskjeller, inkludering på boligmarkedet, bedre utdannelse generelt og større norskkunnskaper spesielt.

Alt dette er vel og bra, men er det ikke et eller annet som mangler?

I den grad man lykkes med de ovennevnte målene, er det rimelig å si at man har klart å bryte ned barrierer mellom innvandrerne og den innfødte befolkningen. Hva slags barrierer er det tale om? Ytre sett kan de være økonomiske, språklige, kulturelle, religiøse og etniske. Men er ikke den viktigste barrieren av mental art?

Man skulle tro at den sikreste veien til integrering er at innvandreren selv bestemmer seg for å bli en del av storsamfunnet og gjør anstrengelser i retning av å oppnå dette, hvilket også medfører den anerkjennelsen hos storsamfunnet som gir opphav til en god sirkel (mens fravær av egen anstrengelse og krav om samfunnets gir motsatt resultat). Men det kompetente departementet fremhever ikke på noe punkt at det påhviler innvandrerne selv noe ansvar for å gjøre noen forsakelser for å bli en del av samfunnet de eller deres foreldre kom til. Alt dreier seg om hvilket ansvar de forskjellige departementene og tilhørende offentlige etatene har.

Den politiske tilnærmingen til hele problemkomplekset — uttrykt gjennom de nevnte målene og strategien for oppnåelse av disse — ignorerer fullstendig det beste målet på de nevnte anstrengelsene, hvilket også er den beste indikasjonen på innvandreres integrering: i hvilken grad de gifter seg med personer tilhørende den innfødte befolkningen.

Det er den beste indikatoren fordi den mer enn noen annen forteller om man har lyktes i å overvinne de kulturelle og sosiale stengslene, og fordi den er sterkt korrelert med suksess på arbeidsmarkedet og andre sosio-økonomiske faktorer (sterkere i Europa enn i USA). Nyere sosiologisk forskning antyder at det ikke bare er tale om en korrelasjon, men også et årsaksforhold: Ekteskap med innfødte avstedkommer integrasjon.

Hvis man tenker seg litt om er dette svært plausibelt, for ikke å si opplagt: Den innfødte ektefellen er et formidabelt reservoar av kompetanse om samfunnet innvandreren bor i, ikke bare av språklig art, men også i form av sedvaner, uskrevne regler og i det hele tatt sosial kompetanse som oppnås gjennom ektefellens nettverk, hvilket kan vise seg veldig nyttig for å oppnå suksess i de delene av arbeidsmarkedet som ikke er ghettoisert. Men årsakssammenheng eller ei, som indikator fungerer den aldeles utmerket.

Regjeringen sier også følgende apropos integreringen: «Det forutsettes at alle innbyggere slutter opp om lover og samfunnets demokratiske grunnverdier.» Det forutsettes, som om det ikke var nødvendig å etterstrebe aktivt med politiske virkemidler. Men kanskje er det nettopp her hunden ligger begravet. For hva kan være til større hinder for at innvandrere gifter seg med nordmenn enn fravær av den grunnverdien det er å kunne gifte seg med hvem man vil, også utenfor ens egen gruppe?

Når inngåelse av ekteskap ikke blir noen arena for iverksettelse av politiske virkemidler, henger det naturligvis sammen med at staten ikke blander seg opp i hvem som gifter seg med hvem, det tilhører individets privatsfære og kan ikke gjøres til gjenstand for politikk. Men i den grad ekteskapsstatistikken er en indikasjon på manglende integrering, er det interessant å se på den likevel. Observasjonene kan bære bud om samfunnsproblemer, og i så fall er det fullt legitimt å ta dem opp politisk.

Da er det relevant å spørre seg hvor mange prosent av personene med utenlandsk landbakgrunn bosatt i Norge som gifter seg med nordmenn. Pr. 1. januar 2002 var SSBs tall for utenlandske kvinner bosatt i Norge følgende:

Thailand 93
USA 84
Sverige 83
Danmark 81
Russland 79
Filippinene 78
Storbritannia 77
Tyskland 74
Frankrike 71
Finland 70
Romania 70
Polen 66
Nederland 60
Ungarn 56
Island 46
Kina 24
Chile 22
Kroatia 10
India 9
Marokko 9
Etiopia 8
Jugoslavia 7
Vietnam 6
Iran 5
Tyrkia 4
Sri Lanka 3
Bosnia-H 2
Pakistan 1
Somalia 1
Irak 0

Tallene for Thailand, Russland og Filippinene bærer mest vitnesbyrd om feminismens bittersøte frukter, men stort sett er tendensen nokså klar: Kvinner fra Vesten gifter seg overveiende med nordmenn, mens kvinner fra muslimske land nesten ikke gifter seg med nordmenn. Kvinner fra enkelte ikke-vestlige land med få muslimer, som Sri Lanka og Vietnam, har samme tilbøyelighet. Andre tall fra samme kilde viser ellers at de utenlandske kvinnene som i minst grad gifter seg med nordmenn, i størst grad gifter seg med menn med samme landbakgrunn.

Prosentverdiene for utenlandske menns ekteskap med norske kvinner skiller seg kvalitativt lite fra de ovenstående, med noen opplagte unntak. Her er SSBs tall:

Spania 80
USA 79
Danmark 77
Italia 77
Sverige 75
Storbritannia 75
Tyskland 67
Frankrike 67
Nederland 62
Ungarn 59
Finland 51
Island 37
Marokko 27
Polen 27
Chile 22
Tyrkia 20
Kroatia 15
Jugoslavia 13
India 13
Russland 13
Iran 12
Filippinene 12
Kina 9
Etiopia 7
Sri Lanka 4
Pakistan 3
Irak 3
Bosnia-H 2
Vietnam 2
Somalia 1
Afghanistan 1

Hovedtendensen er den samme: Vestlige menn gifter seg overveiende med norske kvinner, og muslimske og andre ikke-vestlige menn i meget liten grad med norske kvinner (for muslimenes vedkommende dog noe mer enn i motsatt retning, hvilket ganske sikkert henger sammen med at det er tillatt for muslimske menn å gifte seg med ikke-muslimske kvinner).

Den ubehagelige erkjennelsen er uansett at de dårligst integrerte personene med utenlandsk bakgrunn er muslimer, samt at alle muslimske grupper tilhører de dårligst eller nest dårligst integrerte.

Og det sier seg selv at intet program for større sysselsetting eller bedre norskkunnskaper hos muslimer vil løse det fundamentale problemet: at de har verdier som vanskelig går overens med nordmenns sådanne, og dermed i liten grad gifter seg med de samme. De vil derfor i uoverskuelig fremtid forbli i lukkede grupper, og lukketheten av mental art vil vedvare selv om norskkunnskapene eller suksessen i arbeidslivet blir større.

Den brutale sannheten er at stengslene som forhindrer ekteskap mellom muslimer og ikke-muslimer, er å sammenligne med Berlinmuren, og i likhet med den forhenværende konstruksjonen i Tysklands hovedstad risikerer enhver som prøver å krysse den uten lov, bokstavelig talt å bli skutt.

Vi vil således måtte leve med det klassedelte samfunnet regjeringen ikke ønsker. Selv om klassedelingen skulle opphøre på det språklige og økonomiske området regjeringen prioriterer, vil den bestå på det etniske og fremfor alt det religiøse området regjeringen ignorerer, og det sistnevnte vil gjøre at adskillelsen i mentalitet opprettholdes. En mentalitet som er nordmenn fremmed, utgjør nettopp den verdimessige barrieren som regjeringen forutsetter at ikke finnes, og den er til hinder for utvikling av det følelsesmessige fellesskapet som er limet i et samfunn.

For å hindre at samfunnet går opp i limingen, er det derfor maktpåliggende å begrense innvandringen fra de dårligst integrerte borgernes opphavsland til et minimum. Inntil videre er det Oslo som har hovedtyngden av problemene, men hovedstaden er fremtidslaboratoriet som viser hvor det bærer uten en kursendring.

Om vi vil opprettholde vår måte å leve på, er det eneste åpenbare alternativet til sterk reduksjon i innvandringen om ikke en lang og hard kamp på våre vestlige verdiers vegne, så i alle fall en langt sterkere bevisstgjøring om disse. Men er befolkningen rede til det? Og om verdikampen er uunngåelig: Hvem er det som i kamp står standhaftigst på egne verdier? Islam eller Vesten? For vår egen skyld får vi håpe at det i så fall er Vesten.