Kommentar

Etterhvert som de nedslående sosiale, økonomiske, kulturelle og sikkerhetsmessige virkningene av førti år med offisiell multikulturell ideologi blir stadig tydeligere, blir behovet også sterkere for å påføre dem et tykt lag sminke.

I forbindelse med at forfatteren av en SSB-studie om ekteskapsmøntre blant etterkommere av innvandrere til Norge, skal tilrettelegge resultatene for vitenskapelig publikasjon sammen med en forsker i England, har Vårt Land laget en sak som dveler litt ved det sosiologisk mest relevante funnet i studien, nemlig at særlig ikke-vestlige etterkommere i liten grad gifter seg med nordmenn, men overveiende med personer med lignende bakgrunn.

SSB-forsker Kenneth Aarskaug Wiik sier til avisen at ekteskap med folk fra tilflyttingslandet «ofte» betraktes som et mål på integrering. Det er ikke å ta munnen for full. Det tas snarere for gitt i sosialvitenskapelig litteratur. I den grad det finnes sosiologiske jernlover, er det litt som å si at tykkelsen til en bjelke ofte anses som et mål på bæreevnen.

Hvis man tenker seg litt om, er dette åpenbart. Andelen ekteskap mellom etterkommere og medlemmer av vertsbefolkningen er uunngåelig et mål på sosial kontakt. Kan en gruppe etterkommere sies å være integrert i et samfunn hvis de nesten ikke har sosial kontakt med majoriteten?

Fordi det å forsvare multikulturen er like viktig som det var å forsvare kommunismen i Sovjetunionen, også på et tidspunkt da dens fiasko var tydelig for alle, er svaret dessverre ja: Det er politisk nødvendig å si at integreringen går så det suser også i fravær av noen større sosial kontakt.

It’s a dirty job, but someone’s got to do it. Heldigvis for dette formål er det en hærskare av personer i offentlig og halvoffentlig sektor som er rede til å gjøre den. Avisen har fått i tale Monica Five Aarset, som er nybakt doktor i sosialantropologi.

Monica Five Aarset

Aarset mener det blir feil å bruke ekteskap som integreringsmålestokk.

– Noen vil sikkert si: Se de holder seg bare med sine egne. Men målet med integrering kan ikke være at en skal måtte gifte seg inn i majoritetsbefolkningen for å bli integrert. Det innebærer at kun majoritetsbefolkningen regnes som norske. Og folk flest gifter seg jo stort sett med noen innenfor en radius på fem kilometer og med samme sosioøkonomiske bakgrunn uansett. Målet må være at alle opplever at de står fritt til å velge sin ektefelle.

Det er mye som bærer galt avsted her.

Aarset blander for eksempel individuelt nivå og gruppenivå, hun blander hvordan ting er og hvordan de kan tenkes å burde være, og hun ignorerer forskningen som viser at ekteskap mellom minoritet og majoritet f.eks. er forbundet med større suksess i arbeidslivet – noe som selv på departementshold er klart definert som en indikator på integrering.

Fordi vi ikke kan pålegge et individ å gifte seg på tvers av gruppene, resonnerer Aarset, kan vi ikke bruke ekteskap som integreringsmål på en gruppe. Men dette spranget fra «bør» til «er» er mer politisk enn vitenskapelig.

Vitenskap handler om å observere virkeligheten, sette navn på det man ser, og oppdage lovmessigheter. Selv om ingen vil pålegge et enkelt individ å gifte seg på tvers av gruppene, er slike ekteskapstall for en gruppe ikke desto mindre et mål på sosial kontakt.

I politisert vitenskap er det motsatt: En virkelighet skal kunne fremstilles sånn eller sånn, og for det formål tilpasses målemetoder og vokabular etter behov.

Mangler vokabular

Et av de største problemene med norsk integreringsdebatt er nettopp vokabular. Den mangler rett og slett ord for viktige fenomener. Et av disse ordene er «diaspora», som Oxford-økonomen Paul Collier forklarer i sin bok «Exodus»: En noenlunde enhetlig gruppe innvandrere av en viss størrelse som har så liten kontakt med majoriteten at det ikke er noen nevneverdig flyt mellom gruppen og storsamfunnet. Det må finnes en viss flyt, sier Collier, for i motsatt fall er det nærmest tale om kolonisering.

Et slikt ord får øyeblikkelig røde flagg til å gå opp i det norske politiske landskapet. Det er Vesten som koloniserer. Innvandring er per definisjon et gode. Begreper som antyder noe annet, må stenges ute. Men når forskningsdata blir uvelkomne, roter man seg inn i store problemer, og de vokser i takt med problemene. Det blir ikke mulig å beskrive det folk ser og vet rundt seg.

Hvis medlemmer av en gruppe til et individorientert land opprettholder gruppeadferden i det nye landet, vil det oppstå parallellsamfunn. Man «sier» til vertslandet at man ikke er interessert i å integreres. Da er det rett og rimelig om vertslandet svarer med å trekke invitasjonen tilbake. Ingen kan forventes å skulle ofre sin kultur og samfunnsform for andre.

Men det er det forskningen har gått over til å være: Den skal levere argumenter for at vi skal ofre oss.

Dumbing down

Statsmenn av et visst format har gjerne hatt for vane å forholde seg til det beste av vitenskap og de beste av vitenskapsmenn. Napoleon hadde f.eks. med seg den store matematikeren Jean-Baptiste Fourier som rådgiver under felttoget i Egypt.

I Norge gjør vi det motsatte. Samfunnets øverste ledere holder seg med den dårligste vitenskapen. Og derfor er det at kronprins Haakon kan dele disse åndfullhetene med befolkningen fra en talerstol på Stiklestad:

– Vi hører ofte at det går dårlig med integreringsarbeidet, men hvis vi sammenligner oss med de fleste andre land går det jevnt over bedre i Norge. Vi har verdens beste sysselsetting og nøkkelen er å komme inn på arbeidsmarkedet. Mye riktig er gjort og utdanning og jobb er viktig. Det er med mangfold som med mange andre ting; det er opp til oss hvordan det skal gå.

Ute i virkeligheten er det seks av ti ikke-vestlige innvandrergutter som ikke fullfører videregående skole (og fire av ti blant jenter). Nøkkelen de har fått utdelt åpner døren til et liv i utenforskap. I den grad det er opp til «oss» hvordan dette mangfoldet skal , så går folk fra det.