Kommentar

NRK har satt seg fore å finne ut hvordan det går med integreringen i Norge. Det er i prinsipp et prisverdig initiativ, og artikkelserien som er under publikasjon i disse dager, er overraskende faktabasert. Samtidig etterlater det hele en følelse av at de viktigste spørsmålene ikke stilles.

Det journalistiske arbeidet kretser rundt fem klasser av indikatorer som fagfolk har hjulpet til med å identifisere: arbeid, utdannelse, økonomi, språk og deltagelse i samfunnet. Det hyppig omtalte bosettingsmønsteret er altså utelatt. Den stilltiende forutsetningen synes å være at en person som taler godt norsk, har god utdannelse, jobb, brukbar økonomi og deltar f.eks. i organisasjonslivet, er velintegrert.

Her melder det seg umiddelbart to innvendinger: en intuitiv og en metodologisk.

Den intuitive består i at det er lett å forestille seg en person som oppnår en høy score etter disse statistiske kriteriene, men som mange av flere grunner slett ikke ville oppfatte som integrert. Hva om man er høyt utdannet, men hater Norge?

Den metodologiske innvendingen er at man har begynt å snakke om integrering, sågar måle den og trekke konklusjoner om den, uten innledningsvis å ha drøftet hva integrering er. I fravær av en slik drøftelse ser man seg ikke desto mindre i stand til å identifisere de beste indikatorene på det man ikke engang er i nærheten av å definere.

Der den abstrakte sosialvitenskapen stanger hodet i veggen i sin jakt på tallstørrelser med hvilke den kan imitere de harde vitenskaper, er det lettere for en person av kjøtt og blod som er ute i felten. Det holder som regel lenge å observere realiteten på bakken for å danne seg en klar forestilling om hvorvidt det foreligger integrasjon eller ei. Står de norske og de utenlandske elevene hver for seg i skolens friminutt? Har de norske og utenlandske studentene hver sine foreninger?

Et slikt sosialantropologisk feltarbeid er opplagt mye mer krevende hva angår både tid, penger og menneskelige ressurser enn det er å hente et lass med tall fra Statistisk Sentralbyrå og sende dem igjennom en datakvern. Da kan bakenden forbli limt fast til kontorstolen mens man gjør sitt beste for å glemme ordtaket «garbage in, garbage out», og man slipper å dra rundt og snakke med vanlige mennesker, eller med lærere, leger, politifolk etc. – i den grad de sistnevnte ikke ville bli påført munnkurv av sine respektive etater.

Saken er den at integrering er litt som kjærlighet. Man merker det godt når det ligger i luften. Og med kjærlighet menes den modne varianten: den som har lagt den heteste forelskelsen og de første alvorlige kranglene bak seg, den som er resultat av et modent livsvalg i medvitenhet om den andres defekter.

Eksilet har nemlig mye til felles med det å få seg en ny livspartner. En noenlunde permanent lykkelig tilværelse på et helt annet sted enn der man har sine røtter, krever som oftest at man bestemmer seg for å bli en del av det nye samfunnet som omgir en. Det innebærer også en forsonlig holdning til det man oppfatter som dette samfunnets defekter. For en søreuropeisk innvandrer til Norge kan det være den tvungne kosen. For den som har dratt motsatt vei, kan det være påtrengenheten. En from muslim er opplagt bedre integrert i Norge hvis han har en tolerant innstilling til fyll og førekteskapelig kjæresteri.

Problemet er at dette er svært vanskelig å måle. Hvordan vet man sikkert at en person har truffet det modne livsvalg å oppgi isolasjonens komfort og gå inn i storsamfunnet med hud og hår, kostnaden til tross?

Det tjener således FAFO-forsker Anne Britt Djuve til ære når hun ikke stikker disse vanskelighetene under en stol, idet hun til NRK sier følgende: «Hvorvidt integreringen har vært mislykket eller ikke, er vanskelig å svare på. Det er et litt uklart begrep.» Og det tjener Lars Østby i SSB til skam når han i samme forbindelse sier følgende: «Den alvorligste myten er nok det at integreringen går så dårlig i Norge. Den går langsomt, ja, men den går riktig vei.» Han snakker om de proxy-tallene for integrering han selv liker best å fremheve, og later som om de svarer til reell integrering.

Men om man nå først skal gå statistisk til verks i sin streben etter å vite hvordan det går med integrasjonen i Norge, finnes det én indikator som er bedre enn alle de andre tilsammen: i hvilken grad folk inngår parforhold på tvers av etniske, religiøse og kulturelle skillelinjer. Det er nemlig ikke bare en indikator på integrasjon, men en integrasjonsfremmende faktor.

At transnasjonal ekteskapsstatistikk helt utgår fra en drøftelse av integrasjonen, er derfor vanskelig å forstå. Ville den muligens være litt for nedslående?

SSB publiserte i 2008 en rapport av Gunnlaug Daugstad med tittelen «Ekteskap over landegrensene». Her fantes også tall for ekteskap mellom personer med samme landbakgrunn. Her går det tydelig frem at personer med bakgrunn fra land som Irak, Somalia og Pakistan inngår ekteskap med personer fra majoritetsbefolkningen i færre enn fem prosent av tilfellene. For Marokko og Tyrkia er tallene noe større for menn, men de er fortsatt svært lave for kvinner.

Dette betyr i klartekst at familiemønsteret for disse landenes vedkommende slett ikke peker i retning av noen integrasjon. Det kan hverken inntekt eller norskkunnskaper forandre en tøddel på.

Daugstad unnlater ikke å stille det inkvisitoriske spørsmålet: Hvorfor er det så mange innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som gifter seg med personer av samme opphav? Forskeren nøler heller ikke med å foreslå at det legges press på de unge:

Ein kan tenke seg at den enkelte blir utsett for ulik påverking i den sosiale gruppa som han eller ho er medlem av. Eksogami kan for eksempel truge identiteten og fellesskapet i gruppa, dessutan treffer personen i stor grad personar som er innanfor sine eigne sosiale gruppe.

Men hvis gruppens identitet er truet fordi barnet og i særdeleshet datteren gifter seg utenfor denne, og man ikke omgås personer utenfor gruppen i nevneverdig grad, kan menneskene som utgjør den da med rimelighet sies å være integrert i et moderne samfunn? Med noen individuelle unntak er svaret naturligvis nei.

Når NRK skygger unna så fundamentale ting som disse, og heller feirer at folk har jobb eller utdanning, betyr det at man ikke ønsker å gå ordentlig inn i materien. Eller man vil gi inntrykk av at integrasjon kan ordnes politisk. For problemkomplekset har fått for mye oppmerksomhet til at det går an å ignorere det. Et selektivt utvalg data er påkrevet for å berolige befolkningen, og da nytter det ikke å snakke om de tingene man ikke får gjort noe med, som hvor folk bor og hvem de gifter seg med.

Lars Østby leverer naturligvis varene. Velbekomme, godnatt og drøm søtt.