Kommentar

Talsmenn for integrasjonspolitikken fremholder hele tiden språkferdigheter, utdanning og arbeid som de vesentligste indikatorene på hvor vellykket integrasjonen av innvandrere er, og Arbeiderpartiets rykende ferske integrasjonspolitiske innstilling er intet unntak.

At de ikke tar opp den verdimessige integrasjonen er kanskje ikke så merkelig, gitt at den er vanskelig måle (selv om det er opplagt at en høyt utdannet, perfekt norsktalende, militant islamist i full jobb ikke er integrert).

Men heller ikke denne gangen vier de nevneverdig oppmerksomhet til den arenaen som mer enn noen annen kunne gi svar på om stengslene mellom gamle og nye borgere var borte, nemlig kjærlighetens.

Kanskje er det fordi ekteskapsstatistikken for de vanskeligst integrerbare nasjonalitetene er så forstemmende? Når skal dette tabuet brytes?

Opplysninger fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) for tidsrommet 2002-2007 viser et ekteskapsmønster blant en rekke grupper annengenerasjonsinnvandrere som i lengden ikke er forenlig med et sammenhengende land.

Særlig dystert er bildet når man ser på hvor mange muslimer som finner ektefelle fra samme opphavsland som seg selv. Det gjelder omtrent, 3 av 4 fra Pakistan og Tyrkia, 3 av 5 fra Marokko, Somalia og Irak, og halvparten fra Iran. Dertil kommer for ektefolk fra Somalia, Iran og Irak, at de i mer enn hvert femte tilfelle, fant en ektefelle med innvandrerbakgrunn allerede bosatt i Norge ved inngåelsen, de fleste med samme landbakgrunn som seg selv.

Dette betyr at koloniene av personer med opphav i disse seks muslimske landene i praksis er nasjonale mikrosamfunn som på det aller viktigste livsområdet — familien — er langt på vei eller nesten helt avstengt fra det norske samfunnet. De er selvstendige, organiske enheter på norsk territorium. Vi har altså et lite Pakistan, et lite Tyrkia etc. i Norge, og det er selvbedrag å anse borgerne av disse koloniene for integrerte.

Arbeiderpartiet har prisverdig nok tatt opp en rekke problemer i sin nylig offentliggjorde innstilling, som f.eks. at rettigheter hører sammen med plikter. Tvangsekteskap er også et viktig tema, men mon tro om ikke det familiære og sosiale presset på unge, muslimske jenter i andre generasjon er så stort at de selv i fravær av veritabel tvang vil fortsette å ha omtrent samme ekteskapsmønster som nå?

Historier fortalt av personene det er tale om kan kanskje gi en bedre pekepinn om dette enn statistikken, men det hører til unntakene at offentligheten får høre dem.

Det var således interessant å lese danske Weekendavisens portrett den 4. februar av tre innvandrerkvinner, to unge og en middelaldrende, en palestiner og to kurdere. Alle hadde levd hele eller mesteparten av livet i Danmark, de bar ikke slør, og de var ikke nevneverdig religiøse. Gitt disse premisser skulle man tro at integrasjonsmulighetene var gode, men ikke desto mindre var de fullstendig fanget av forventningene hos familien og sin egen etnisk-religiøse gruppe. Selv om de hadde gått på skole med eller arbeidet med dansker, var det tydelig at de levde i en helt annen verden, som om de var like mentalt adskilt fra det danske storsamfunnet som adelige fra underklassen i England for to hundre år siden.

Det alle tre var fullstendig krystallklare på, var nettopp den skarpe adskillelsen på kjærlighetens område: Det var overhodet ikke aktuelt for noen av dem å gifte seg med en dansk mann. Situasjonen i København er neppe svært forskjellig fra den i Oslo.

Den nitten år gamle palestinske piken, som er vestlig kledd, forteller hvordan andre unge innvandrerkvinner kaller sine få medsøstre som har danske kjærester, for billige luddere. Så om hun selv skulle være av en annen oppfatning, blir dette synet banket inn med verbal vold.

En irakisk kjæreste hadde ikke falt i god jord hos foreldrene fordi han var shia-muslim. Deres omgangsfeller i sunni-moskeen ville derfor ikke ha noe med dem å gjøre, og familien sluttet å komme på besøk. Ved en anledning ble hun ved jernbanestasjonen i København observert av en drosjesjåfør idet hun rent tilfeldigvis befant seg i nærheten av en helt annen iraker, og foreldrene hennes ble umiddelbart underrettet.

Hun planlegger å gifte seg med en annen palestiner, for tiden i Abu Dhabi. Hun drømmer om å leve som en dansk pike, men frykter at det vil ødelegge forholdet til familien, og hennes søstre vil i samsvar med stammesamfunnets logikk automatisk betraktes som lette på tråden og dermed uegnede koneemner.

Mest forstemmende av alt er det at hun ikke har noen planer om å oppdra sine egne barn i friheten hun selv lengter etter. De er fanget i klanens logikk allerede før de kommer til verden.

Tydeligere enn dette kan det vanskelig illustreres at en kvantitativt og kvalitativt tilfredsstillende integrasjon av muslimer er umulig. Som Mark Steyn har vært inne på, er ikke de vestlige landene flerkulturelle samfunn: De er bikulturelle sådanne.

En del består av landets opprinnelige befolkning, som absorberer nasjonalitetene som lar seg integrere. Den andre delen er et etnisk lappeteppe av muslimske grupper hvis felles identitet er islam. Det finnes intet fellesskap å snakke om mellom disse to delene.

Ethvert tiltak med sikte på integrasjon av sistnevnte gruppe i førstnevnte, handler derfor til syvende og sist bare om skadebegrensning, om graden av kolonisering. Det å administrere denne realiteten vil bli en anstrengende oppgave i uoverskuelig fremtid. Det er virkelig ingen hyggelig erkjennelse, men om den uteblir kan konsekvensene bli enda ubehageligere.