Innenriks

Asylsøker, bildet er tatt i Tyskland 6. august 2015. Foto: Michaela Rehle/Reuters/Scanpix

Aftenposten har i dagens utgave flere oppslag om skam og ære – i minoritetsbefolkningen. Heder og ære til Aftenposten for det. Det sørgelige er at disse artiklene kunne ha vært skrevet for en generasjon tilbake også. Hvor langt har vi egentlig kommet i integreringen i dette landet?

Aftenposten har over en tid formidlet de skamløse jentenes oppgjør med skam og ære i egen kultur. I dag har de gitt temaet skam og ære flere sider – og intervjuer blant annet en representant fra politiet i Oslo og to tenåringsgutter med bakgrunn fra Tyrkia og Pakistan. En mor og en yngre kvinne slipper også til, anonymt, med sine historier. Det er alt i alt lesverdig.

Men hva forteller disse tekstene oss? Klarer Aftenpostens lesere å «lese mellom linjene»? Statistikken fra Oslo er krystallklar; anmeldelser av æresrelatert vold kommer utelukkende fra minoritetsmiljøer. Artiklene og intervjuene forteller oss at selv de som framstår integrert i det norske samfunnet, ikke nødvendigvis har tatt til seg sentrale verdier i et åpent og liberalt samfunn.

«Marias» historie er trist lesing om en jente med minoritetsbakgrunn som kjemper for friheter som de aller fleste jenter med norsk bakgrunn tar helt for gitt; frihet til å være alene med venner i festlige lag, frihet til å velge kjæreste, frihet til å reise bort fra barndomshjemmet for å studere. De unge mennene har åpenbart langt mer frihet i ungdomstiden; pakistanske Noman kan fortelle at den eldre broren som nå er 26 år fikk full frihet til å delta på russebussen med vennene, mens den ett år yngre søsteren ikke fikk lov. Hun passes åpenbart fortsatt godt på av foreldrene og familien – i en alder av 25.

Mange hevder at dette er kamper som minoritetsgrupper må kjempe alene; ungdommer med bakgrunn fra Somalia, Irak, Afghanistan, Pakistan og Syria skal vi tro Aftenposten – det vil si ungdommer med hovedsakelig muslimsk bakgrunn. Skam og ære, familie og klan – og religion – det er mange hensyn å ta, mange hensyn som kommer foran individet og det norske samfunnet. For skam og ære berører hele samfunnet, og er særlig framtredende i de områdene der det bor mange muslimer – som i Oslo. Det er heller ikke et nytt fenomen – det har vært med oss i flere ti-år – og særlig intervjuet med de to unge mennene i Aftenposten synliggjør at det er krevende å få til endringer. I 2017 er disse ungdommene fortsatt usikre på om det er greit at en framtidig datter kan velge kjæreste helt på egenhånd.

Det norske samfunnet har fullstendig undervurdert de sterke klan- og patriarkalske familieverdiene som føler med innvandringen – særlig fra en del kulturer. De har trodd og håpet det skulle gå seg til, for noen har det gjort det, men for mange har det blitt verre ettersom innvandringen har økt- og parallellsamfunnene har etablert seg. Parallellsamfunn er ikke nødvendigvis «no-go»soner slik mange medier og politiet framstiller det, men samfunn på siden av storsamfunnet der andre verdier er gjeldende.

Likestilling mellom kjønnene er en så grunnleggende verdi i Norge av i dag; og vi har kjempet en kamp for å komme dit – selv om vi historisk også hadde noen gode forutsetninger for å klare dette. Dersom disse kampene må kjempes på nytt og på nytt, blir det svært krevende, kanskje umulig. Vi må faktisk være langt tydeligere på hva vi ønsker for framtidens Norge.

I mitt stille sinn tenkte jeg; blir det ikke en stor kjønnsulikhet på disse russearrangementene hvis mange jenter faktisk ikke får lov å delta? Eller gjelder dette bare enkelte jenter? Utfra dagens Aftenposten fikk jeg bange anelser.