Sakset/Fra hofta

Jyllands-Postens lederartikkel 22. desember understreker at innvandrerne må komme i gang med å bli danske; at integrasjonen ikke er kun danskenes ansvar.

Det danske Utlendings- og integrasjonsministeriet har mottatt en rapport som dessverre bekrefter det mange har fryktet og opplever rundt seg; integrasjonen går seg ikke til med nye generasjoner – tvert imot. Den positive utvikling i utdannelsesnivå og deltakelse i yrkeslivet man har sett fra første til andre generasjon, fortsetter ikke fra andre til tredje generasjon. Tredje generasjon er selv født i Danmark og har minst en forelder som også er født i Danmark. På visse områder innenfor utdannelsessystemet går det likevel dårligere for denne generasjonen enn for andre generasjon. Og samlet sett klarer tredje generasjon innvandrere seg klart dårligere enn etnisk danske unge mennesker.

Jyllands-Posten beskriver dette som «rystende opplysninger», selv om lederartikkelen understreker at innholdet i rapporten ikke skal fjerne fokus fra de mange innvandrere som gjør en god innsats for å bli integrert og klare seg godt.

Så hvorfor går det i feil retning med tredje generasjon innvandrere i Danmark? Fortsatt henter halvparten av tredje generasjon sin ektefelle i familiens opprinnelige hjemland, en ektefelle som verken behersker dansk språk eller kultur – og som dermed bidrar til å sette familien «tilbake» i forhold til integrering i storsamfunnet. I tillegg bor mange etter hvert i såkalte getto-områder der det store flertallet ikke har etnisk dansk bakgrunn. Barna vokser opp i områder der det knapt fins etnisk danske barn.

Jyllands-Postens leder går imidlertid ett skritt lenger enn noen norske medier ville ha gått. De etterlyser innvandrernes egen vilje til integrasjon. «Alt for mange siger stadig nej til Danmark. Det er på høje tid at udfordre denne holdning blandt indvandrerne selv. De skal kunne svare på, hvorfor de så overhovedet ønsker at være her.»

Danske myndigheter kan legge til rette for integrasjon, både gjennom regulering av økonomiske ytelser og tilrettelegging for kvinner i arbeidslivet – blant annet. Men i siste instans handler det om hva den enkelte ønsker og ser for seg som et vellykket liv i Danmark.

«Det handler om ikke at melde seg ud af Danmark og vende det land ryggen, som har givet indvandrerne og deres foreældregeneration alle muligheder foruden elementær sikkerhed og tryghed fra de trusler, de ofte er flygtet fra. Det handler tværtimod om at melde sig ind og tage imod alle de fremstrakte hænder. Alt for mange indvandrere siger stadig nej til Danmark.»

Lederartikkelen er selvsagt nøye med å understreke avslutningsvis at det ikke dreier seg om total assimilering, det vil si å overta alle danske normer, skikker og væremåter. Heller ikke om spisevaner eller religion, hudfarge eller høytider. Det handler om den innstilling man har rett til å forvente at innvandrere møter det danske samfunnet med.

Lederartikkelen i Jyllands-Posten er tydelig og klar på ansvaret som ligger hos de enkelte innvandrere. Samtidig viker de unna noen fundamentale årsaksforklaringer til at integreringen stopper opp og på en del områder går tilbake.

Antallet innvandrere har økt kraftig de siste tiårene – og boligområder har etter hvert fått gettolignende preg. Mennesker er som kjent flokkdyr og holder seg gjerne med sine egne. Dette blir dessverre enklere når mange med samme bakgrunn bor tett og nært. De patriarkalske strukturene er sterke – det samme er klankulturen. Den danske velferdsstaten, som den norske, ble ikke bygget for stadig tilførsel av mennesker med store behov for bistand – gjerne gjennom hele livsløpet og uten å gi noe særlig tilbake i form av arbeid, skattepenger og dugnadsinnsats.

Og den store elefanten i rommet; den sterke rollen som religion spiller for mange innvandrere, særlig de grupper som har kommet de siste tiårene; somaliere, irakere, afghanere med flere – bidrar nettopp til å hindre den integrering som Jyllands-Posten etterlyser. Islamismen har strukket sine tentakler ut, fra Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia – blant annet – ut til både andre muslimske land og de vestlige samfunnene, ikke minst gjennom moskeene de finansierer. Dermed er det ikke bare ekteskap som blir umulig på tvers av grupper, men også helt vanlig samhandling på arbeidsplasser og deltakelse i arbeidslivet er tydeligvis umulig for mange. Gode velferdsordninger muliggjør store barnekull, kvinnene blir hjemme, og familiene forblir såkalt fattige. Barna presterer dårligere på skolen, sosialiserer i liten grad med etnisk danske barn og faller igjennom i utdannelsesløpet. Selvsagt gjelder dette ikke alle, men altfor mange lever i parallelle samfunn.

Det står nok ikke bedre til i Norge, men her på berget vil vi helst ikke vite hvordan det står til med den såkalte tredje generasjon. Danskene ligger et lite hestehode foran oss i. Vi er ikke bare på «hæla», vi er fullstendig bakpå.

 

https://jyllands-posten.dk/debat/leder/ECE11076180/indvandrere-skal-kunne-svare-paa-spoergsmaalet-hvorfor-vil-du-vaere-her/

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!