Kommentar

Noen av de verste herretenkere og bødler historien kan oppvise var i mange år idoler for en bevegelse blant middelklassens sønner og døtre i Norge. Da bevegelsen ble forstenet, overtok SV en del av tankegodset. Nå flyr både Rødt og SV høyt, som om ingenting er hendt.

Såvel SUF som AKP (m-l) hadd en smart måte å rasjonalisere sin egen voldsbruk på: Den var forsvarskamp når borgerskapet nektet å gi fra seg makten. Slik kunne man forberede revolusjonen nærmest som nødverge.

Sikkerhetsmyndighetene lot seg ikke dupere av dette. De fulgte med. Men siden AKP’erne var sønner og døtre av borgerskapet slapp de billig unna, først med selvproletarisering og da de bestemte seg for å gjøre karrierer likevel, sto dørene åpne. Det ble ikke krevd noen avbikt fra dem. Tvertimot: ML’ernes tankegods spredte seg langt utenfor deres egne rekker.

Denne mykhet disponerte eliten for neste bølge radikalisme: Islamismen og den mest ekstreme uttrykk: IS.

Man lærte seg å se bort og ikke se det alle normale mennesker kunne se: At en selverklært svoren fiende av demokratiet forsynte seg av rettighetene og brukte dem til å mele sin egen kake. ML’erne visste godt hva de gjorde, slik fascister og nazister også visste å utnytte demokratiets svakhet.

Dette disponerte den norske eliten for en ny motstander som skulle slippe å forsere skranker. De kom til dekket bord.

I boken Revolusjonens barn Politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911–2018, som legges frem på et møte i Oslo Militære Samfund torsdag, heter det:

Et grunnleggende kjennetegn på ml-bevegelsen er at den aldri aksepterte statens voldsmonopol. Bevegelsen var alltid tuftet på læren om revolusjon, nærmere bestemt arbeiderklassens revolusjon mot borgerskapets diktatur og skinn-demokrati. Og siden den tanken at borgerskapet skulle oppgi sin makt frivillig var utenkelig, ville revolusjonen nødvendigvis bli voldelig. Slik var det bare, og skylden lå etter maoistenes syn hos undertrykkeren. Altså staten. Denne erklærte utfordringen av voldsmonopolet var ikke noe staten kunne neglisjere. Som ekstreme islamister i dag, måtte også gårsdagens ekstreme maoister overvåkes – og stoppes om nødvendig. Det forsto maoistene, og derfor tok de sine forhåndsregler. Noen av disse kunne finnes i partiets sikkerhetsinstruks,

Det ligger en determinisme i den materialistiske hisrtorieforståelsen som gjør de revolusjonære nærmest skyldfrie hvis det kommer til vold. Slik også islamister gjør det når de lar Allahs vilje skje.

ML-bevegelsen var sulten på makt, og i 1977 følte de at de hadde vinden i ryggen.

I 1977 gikk mer enn 10 000 mennesker i AKP(m-l)s 1. mai-tog i Oslo. På langt nær alle var medlemmer, men de gikk under partiets paroler i partiets tog. Jøtul-streiken var vunnet. Klassekampen var blitt dagsavis. Mao var nettopp død, men enda ikke ideologisk begravet. Oslo Jern- og Metallarbeiderforbund var kuppet av partiet, som dermed hadde alle forbundets fem plasser på LO-kongressen. Det er klart at AKP(m-l) må ha følt at de seilte medstrøms ned historiens elv. Omtrent her finner vi partiets lykkeligste øyeblikk.

Men så surret de seg bort i Sovjet-fantasier og ble en sekt.

Men det var noe spesielt med maoistene i Norge. De overlevde lenge etter at de hadde bukket under på kontinentet. Er det den spesielle norske pietismen som disponerer oss for en slik fanatisme med ren og hevet panne?

ML-bevegelsen utviklet sin egen retorikk og samværsstil som preget mange. Den er full av subtil sosial kontroll.

En ungdomskult er så sin ting. De oppstår til alle tider. Dersom ml-bevegelsen hadde endt med sufferne, hadde vi bare stått overfor et politisk blaff, slik maoismen ble i mange andre land. Men slik ble det ikke i Norge. Det vi må forsøke å forklare og forstå, er i stedet noe langt større: ikke kun et politisk fenomen, men et kulturelt. Derfor passer det å slippe til en av denne kulturens fremste representanter, forfatteren Dag Solstad, idet han noen år senere strever med å forstå hva han selv har vært med på:

Like forbausende er det at denne politiske vekkelsen, som utvikla seg til et kommunistisk parti, AKP(m-l), i ti år utgjorde kraftfeltet i nasjonens kulturelle og intellektuelle liv(..)

Forfatterne var med å dyrke frem mytologier.

At ML-bevegelsen skulle være et nasjonalt kraftfelt er selvsagt tøv. ML-bevegelsen var et kraftfelt bare for de som steg inn i dens sirkler. Men i takt med demonteringen av dannelse og tradisjon vedvarte innflytelsen lenger enn den normalt burde.

Nå forsøker 68’erne og deres etterkommere å lage et kulturelt pantheon av deres forfattere. Dyrkelsen av Jon Michelet, eller en Harald Stabell har slike trekk. Dette handler ikke om vanlige døde. Men om de store.

Vil deres ettermæle bestå?

Hvis islamistene får inn sine helter, kan det skje en fusjon. Vi ser allerede tendenser til en slik overlapping. Utvilsomt et spennende forskningsprosjekt.

Hvor kommer denne empatien med IS-krigere og deres koner og barn fra, om ikke fra det samme reservoar som aldri beklaget sin revolusjonære fortid.

Eller som det het om den niqab-kledte IS-fareren «Lisa!» fra Gøteborg i Eirik Veum og Mohammed Alayoubis rapport fra Syria:

En gang var Lisa stolt og radikal. Hun tilhørte kalifatet Den islamske staten.

Det finnes tankemønstre og strukturer i den venstradikale tenkning og praksis som lett lar seg overføre til den islamistiske. De føler empati med IS-krigerne og forsøker å dytte deres empati over på oss.

Men det er ikke vår empati. Det er deres.

Det er viktig å være klar over denne manipulasjonen, som er massiv.

Kanskje du bør vurdere å delta på møtet torsdag, hvor vi skal forfølge de totalitære tendensene på venstresiden, helt fra Martin Tranmæl og frem til idag.

 

 

 

Meld deg på til vårt møte i Oslo Militære Samfund

torsdag 7. mars kl 1900

Torgrim Titlestad har vært redaktør og medforfatter til boken «Revolusjonens barn. Politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911–2018». Den utkommer på 100-årsdagen for dannelsen av Komintern, og presenteres på et møte i Oslo Militære Samfund torsdag 7. mars kl. 19:00.

Kommunismen slo inn i Arbeiderpartiet, og noe ble hengende igjen selv om Ap valgte parlamentarismen. ML-bevegelsen var en ny totalitær bølge. Nå er Norges frihet truet av islam, og Ap og MLs fortid har svekket vår motstandskraft. De lange historiske linjene betyr noe. Vi trekker dem på møtet.

meld deg på her