Kommentar

Nobelkomiteen har de senere år vist en klar venstreorientert profil. Årets pris, til en organisasjon som vil avskaffe atomvåpen, er symptomatisk: I en tid der Nord-Korea truer USA med atomvåpen, tror man dialog og nedrustning er svaret. Carl I. Hagen ville nok ødelagt idyllen. Nobelkomiteen er blitt en komite for bare pene mennesker. 

Spillet rundt Carl I. Hagens kandidatur handler om noe langt mer enn hvem som skal representere FrP i Nobelkomiteen. Den handler om en dyp splittelse i hele Vesten. På den ene siden står etablisssementet, på den andre står Hagen, Sylvi Listhaug og Trumps USA.

På akkurat samme vis som demokratene i USA er den såkalte opposisjonen på Stortinget villig til å ta i bruk alle triks for å stanse Hagen. Det handler om Hagen som person og symbol, men også om å sende et signal: Opposisjonen vil stanse nye fremstøt med alle midler. Den nye høyrebølgen skal ikke få erobre nytt territorium, men tvert imot påføres flest mulig nederlag.

Det er en politisk fiendskap i denne behandlingen som savner sidestykke i nyere norsk politisk historie.

Hvorfor oppfører opposisjonen seg slik? Fordi det er en konflikt som stikker så dypt at etablissementet føler at de ikke har noe annet valg. Det de står for, vil bli feiet til side hvis Trump/Hagen/Sylvi vinner frem.

Det er helt riktig tolket. Hvis Hagen/Sylvi vinner frem, vil ikke en 20 år gammel asylsøker få samfunnsstraff for å ha voldtatt en 14-åring på skolen; han vil bli utvist fra landet. Mexicaneren som skjøt Kate Steinle i San Francisco, ville heller ikke bli frikjent for drap, selv uoverlagt, hvis Trumps rettsoppfatning hadde vunnet frem. I en rettsstat blir man ikke frikjent for drap hvis man har avfyrt et våpen tre ganger.

Men det demokratene og de liberale står for, er en helt annen rettsoppfatning: at tvilen skal komme de svake til gode, og siden de svake ifølge norske liberaleres definisjon er de ikke-norske, vil den innfødte befolkningen alltid tape. Denne definisjonen på rettferdighet er i ferd med å påføre våre samfunn omfattende skader og store lidelser. Det ødelegger institusjonene innenfra, og det bryter ned tilliten mellom mennesker.

Noen ønsker å fortsette å leve i en drøm.

På nettsiden til Direktoratet for samfunnssikkerhet, DSB, kan vi lese: Kronikk: Kjenner dere brannmann Fatima? Av direktør Cecilie Daae og avdelingsdirektør Hans Kristian Madsen, DSB.

Selv om yrkestittelen er brannkonstabel, er begrepet «brannmann» utbredt. Det er naturlig når over 95 prosent av de ansatte er menn. Disse mennene gjør en kjempejobb hver dag, men vi trenger flere kvinner og personer med en annen etnisk bakgrunn. Mennesker med innvandrerbakgrunn utgjør bare én prosent av de ansatte.

Dette er den samme manglende representasjonen som etablissementet/myndighetene står overfor på nesten alle områder. Hvordan løser man det? Ved kvotering, preferanser, privilegier – det som på godt norsk kalles særbehandling. Hvis dette utløser misstemning blant norske, skal de settes på plass. Måten NRK brukte Faten på, er et lysende eksempel.

Brann- og redningsvesenet er til stede og skaper trygghet der folk bor, jobber og ferdes. De redder, informerer, forebygger og hjelper til der det er behov. For at den høye tilliten og det gode omdømmet skal opprettholdes også i fremtiden, må de ansatte forstå og kommunisere godt med alle lag og miljøer i befolkningen. Språk, kultur og respekt er nøkler til god kommunikasjon, og da er mangfold rett og slett en nødvendig suksessfaktor.

Her er det en logisk brist: Kanskje det ikke er mangfold man burde etterlyse, men nye borgere som har vist vilje til «enfold»: til å bli norske? Så lenge myndighetene/institusjonene velger kulturrevolusjonsmodellen, vil de bare oppnå å senke kvaliteten i skole, helse, politi, brannvesen og arbeidslivet, og øke splittelsen i folket. Vi ser allerede tendenser til forskjellsbehandling, favorisering av egne osv. Alt dette er ting folk ser, men den offisielle modellen kjører videre i det ideologiske sporet.

Man respekterer ikke empiri. Hvis modellen ikke fungerer, er det virkeligheten det er noe galt med.

Dagens rekrutteringsmodell er en etatsutdanning som bidrar til å skape og opprettholde barrierer mot mangfold (jf. bl.a. NOU 2012:8). Nylig kunne vi lese at Drammensregionens brann- og redningsvesen fikk 400 søkere, men ikke én med utenlandsk bakgrunn. I Kristiansand er det ikke ansatt én eneste kvinne de siste 15 årene.

Vi ser at alle sosiale bevegelser forsøkes kanalisert inn i et spor som tjener den utopiske modellen, også #metoo unngår å stille ubehagelige spørsmål som seksualisering og porno-infisiering av samfunnet. Den rådende kulturen vil ikke ta et oppgjør med seg selv, men er på jakt etter overgripere. Når man ikke er villig til å innrømme årsakene, penser man problemet inn på et spor hvor «utskammingen» har en helt annen virkning: Den minner om masser som får tilfredsstillelse ved å finne syndebukker. Man graver seg dypere og dypere inn i seksuelle avvik – som pedofili –, samtidig som en replikk på julebordet er nok til å bli forvist fra selskapet og pådra seg omtale i avisen.

Det er denne utopien Trump/Hagen/Listhaug har gått til krig mot. Men de vil vinne med demokratiske midler. Trump vant mot alle odds, og nå snakker Hillary om at valget ikke var legitimt.

Bak påstanden om samarbeid med russerne ligger en overbevisning om at Trump er illegitim i utgangspunktet. Han kan aldri bli legitim, og de vil bevise det.

Det er denne kulturkrigen det norske Storting nå er fanget inn i.

Silkeramp

De som «dukker» Hagen og FrP – koalisjonen SV, Ap, Sp, KrF og V – oppfører seg slik demokratene i USA gjør: De saboterer. De bryter hevdvunne prinsipper for å få ram på motstanderen. Ett av disse prinsippene er at man ikke skal forandre reglene midt i en valgprosess; det er brudd på parlamentarisk skikk og bruk.

Typisk nok: Jonas Gahr Støre forsikrer at forslaget til nye valgregler ikke er laget for å ramme Hagen. Men spørsmålet om andre verv, av typen Europarådet, vil han utsette til neste år.

I tillegg bes presidentskapet i løpet av 2018 om å utrede hvorvidt det er andre grunner til å nekte kandidater å sitte i komiteen, skriver NTB.

– Også lederverv i internasjonale organisasjoner medfører bindinger og kan skape tvil om komitémedlemmers og dermed komiteens uavhengighet, fremgår det av forslaget.

Vil det kunne ramme Jagland?

– Nå sitter generalsekretæren i Nobelkomiteen. Jeg vil ikke kommentere det på en måte som kan svekke den klare forventningen vi har til ham og de andre om å opptre uavhengig.

Nådeløs overfor Hagen og svevende om Jagland. Støre er en liten silkeramp.

Negativitet

Hverken demokratene i USA eller venstresiden i Norge og Europa har noen alternativ politikk. De spiddes på en samfunnsutvikling de står ansvarlig for, men nekter å forholde seg til. I stedet for politikk velger de negativiteten. Det var dette som senket Ap ved siste valg: Det eneste Ap var for, var skatteøkninger, ellers var det bare anklager og angrep, særlig på FrP.

Sylvi er blitt så dyktig til å parere slag under beltestedet at det var journalistene og venstresiden som ble sittende med skjegget i postkassa. Erna visste å holde seg akkurat passe i bakgrunnen.

Venstre

Mens KrF med dette ser ut til å ha tatt det endelige steget over til venstre, dvs. at de går i graven, den graven de graver for andre, er det annerledes med Venstre. Ved å stille seg bak det som kan tolkes som et ydmykende diktat av regjeringspartneren, har Venstre avskåret seg fra å sitte i regjering.

Venstres politikere er sprengkåte på regjeringsmakt, men deres ønske om å påføre FrP et ydmykende nederlag er enda sterkere.

Så la da dét være deres valg: Venstre bør ikke få slippe inn i regjeringskontorene.

Man kan ikke både være samarbeidsparti for regjeringen og samtidig spille et spill som ydmyker et regjeringsparti. Erna Solberg bør se vedtaket som et varsel. Hvis Høyre finner seg i at juniorpartneren behandles på denne måten, vil FrP snart måtte velge mellom å være seg selv, eller ofre seg. Her er det snakk om mer enn å svelge en kamel. Det er snakk om selvmord.

Trine Skei Grande har tenkt å vippe Siv Jensen ut av maktposisjonen.

Hvis Siv Jensen ikke plukker opp denne hansken, vil hun bli overkjørt. Kanskje rundene med Christine Meyer lærte henne et og annet om rå maktkamp?

 

Kjøp Kent Andersens bok her!