Kommentar

Pressen og politikerne har funnet saken som skal vinne valget for Ap: den norske vs. den amerikanske modellen.

På den første kan man lesse alt som er positivt, den andre er selvforklarende negativ.

Vips! Er ikke valget innlysende enkelt? Arbeiderpartiet, så klart.

I denne modellen er pressen innmeldt sammen med Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og de fleste institusjoner av betydning i dagens Norge. Høyre står med ett ben i begge leire. Fremskrittspartiet er den stygge andungen. Mobbes den tilstrekkelig, vil den miste motet og få nok med å forsvare seg.

Arbeiderpartiet trenger ingen stor valgkampanje; den jobben gjør pressen for dem.

Redaksjonene har luktet seg frem til saken som kunne brukes til å spidde Frp og nok en gang legge drømmen om en kursendring i grus.

De fant den da Siv Jensen sto på talerstolen på landsmøtet og ga eksempler på at den norske modellen blokkerte for fornuftige tiltak.

Hva innbilte hun seg? At hun kunne klusse med det mest dyrebare vi har, den modellen Ap har tatt patent på? Det å kritisere den, fremstille den som noe annet enn det gode, rettferdige den er, er et angrep på våre verdier, fellesskapet.

Slik argumenterer Jens Stoltenberg, og han blir ikke motsagt, annet enn for underholdningens skyld: Det er bare ett game in town, og hvis du tror noe annet, er du enten dum, uvitende eller en trussel mot demokratiet.

Det siste sies ikke rett ut, men det ligger implisitt når Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen later som om de har monopol på definisjonen av ansvarlighet. Handlingsregelen er blitt et sakrament. Rører man skattene eller handlingsregelen, er man per definisjon uansvarlig. Da har man satt seg selv utenfor.

At det finnes andre måter å organisere samfunnet på, tier de om.

Det gjør også pressen. Høyre og dets intellektuelle omland, Civita og Minerva, forsøker å vise alternativer. Men det skjer tamt og forsiktig.

Norsk politisk debatt burde ved inngangen til årets valgkamp være full av store ideologiske diskusjoner: Alt er i støpeskjeen, Norge er blitt et annet land på tyve år, og farten ser ikke ut til å avta. Tregheten i systemet dekker over endringene, men folk på grasrota merker dem. Endringene skjules av at eliten har trukket opp stigen etter seg. Den lytter hverken til folket eller til kritikere, og greier ikke å rekruttere nye landsmenn. Det er ikke bare helhvitt, det er også helnorsk i toppen. Ingen svenske, ingen polakk, for ikke å snakke om iraner, inder eller kurder.

Man kan vinne valg ved å spille på frykt. I fremstillingen av Frp ligger implisitt et spill på frykt: Velger dere noe annet, blir det kaos.

Det går ikke an å diskutere hvis den ene part får definere premisser som han eier og som utdefinerer motstanderen. Det er ikke demokrati.

Det svenske mediebarometeret viser hva som skjer i en slik kultur: Folket går sin vei.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også