Kommentar

Høyre lot seg lokke/lure. Tilbudet om å bli Jens sin hovedutfordrer ble for stort. En stakket stund svever Erna Solberg på en rosa sky, inntil hun krasjlander og Høyre reduseres til et mellomparti. Det må man si var en ynkelig måte å feire 125 års historie på!

Lengselen etter fordums storhet ble for sterk, ønsket om igjen å spille hovedrollen, og ikke minst: hatet mot oppkomlingen som har detronisert partiet. Frp er nå ikke bare størst, det er også i ferd med å presse ut Høyre som det store borgerlige partiet, som Alternativet. Frp danner sin egen tradisjon, og Høyres svinner.

Det hadde ikke behøvd å gå slik, men hatet mot Frp stikker dypt blant ledelsen, og når tilbudet om å spille en birolle i valgkampteateret kom, greide ikke folk som Per Kristian Foss, Inge Lønning og Jan Tore Sanner å si nei.

I dag lå Høyre på 18 prosent og Frp på 22 på målingen TV2 viste. Det lyder hallusinerende galt. Så lett er det ikke å få sofavelgerne i tale, hvis det ikke er rottefangeren fra Hameln.

Jeg står tilbake som et spørsmålstegn. Hva er det som skulle få folk til å marsjere i retning Erna Solberg? -Jo, fordi hun har vist seg så fast og klar, sier Arne Strand, eller noe i den dur. Hvor dum tror han folk er? Hun ble også rost fordi hun har vært brobygger. Brobygger? Erna Solberg leder et parti som så fort de får sjansen forsøker å dukke Frp. Det er viktigere å dukke Siv Jensen enn å stable et regjeringsalternativ på bena. Per Kristian Foss og hans gjeng ofrer gjerne 125 års historie bare de kan gi Frp en på trynet. Slik virker det. Ingenting annet gjør inntrykk, ikke noe annet betyr noe enn å punche Siv Jensen & Co midt i trynet. Hvorfor dette inette hat? Først var det størrelsen. Frps ble større. Så var det suksessen: Frp har greid noe Høyre ikke har greid på mange år: de har kommet opp med et alternativ som er et alternativ, ikke flikking, og det bygger på det private initiativ og et fritt næringsliv.

Pål T. Jørgensen forsøkte å spikre Siv Jensen til låvedøra ikveld. Han spilte den sedvanlige blanding av sjokkert og overlegen. Frp vil kutte 70 milliarder. Uanvarlig. Skandaløst! Men det bet ikke helt. Siv Jensen har lært leksa si, og akkurat dette tror hun på.

Et øyeblikk fikk hun frem at det er Ap og rævdilterpartiene som opptrer bakstreversk og ufornuftig: hvorfor skulle vi spare, spør Siv Jensen. Er det for å kjøpe enda flere aksjer i utlandet? Ap og de andre driver en gigantisk formueoppbygging i utlandet. Imens må vanlige skattebetalere betale en drøss med avgifter, og nå også nye veier, i verdens rikeste land. Hva er det pengene skal gå til? Er det trygder til horder av asylsøkere som aldri vil bli bærekraftige? Man må lure.

Det regnestykket Stoltenberg opererer med, holder ikke. Et regnskap må være innlysende. Vi har ikke råd, heter det. Men vi har råd til å bli verdens største aksjeplassererer. Er det fornuftig? Er det rentenister vi skal bli? Ville det ikke være mer fornuftig å investere i fremtiden? dvs. bruke pengene hjemme. Handlingsregelen er blitt til handlingslammelsen. Det er blitt et tabu. Siv Jensen sier: det bryr vi oss ikke om, og de andre partiene får hysterisk anfall.

Det skimtes en panisk angst. Tenk om Frp skulle få det til!! Det ville forandre norsk politikk for lang tid. Man skal heller ikke se bort fra at Ap vil stjele noen av Frps ideer når modellen deres møter veggen. Det snakkes om økte skatter, men folk vil aldri gå med på at skattene øker for å finansiere tidenes demografiske endring. Denne motstanden vil vokse. Hva vil de eldre si?

Siv Jensen har hatt en meget krevende rolle i årets valgkamp. Hun har vært sparringspartner og skyggebokset alene mot hele etablissementet. Indirekte er dette et stort kompliment. Men det er også et krisetegn. Establishment har ingen ideer, bare ett felles mål: å holde Frp utenfor. Derfor fant de på ideen med å gi Høyre en rolle de visste Høyre ikke ville greie å si nei til.

Så fort valget er over kommer Høyre til å bli ribbet og den lille gnist av anerkjennelse som et forsmådd parti er så svak for, vil fordunste like så fort som den kom.

Politikk er brutalt. Ingen er så brutale som Ap. Når det gjelder mobiliserer de den usynlige makten. I årets valgkamp er det blitt enda tydeligere enn ved forrige valg, at det finnes snart bare ett stort parti: Maktens, med Ap i spissen. De andre er mer eller mindre betydningsfulle statister.

Det er dette hegemoniet Frp utfordrer. Det er en kamp på liv og død. Alle knep er tillatt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også