Sjikanen av Fremskrittspartiet er sjikane av det politiske Norge. Pure and simple.

Siv Jensen har lagt partiet så tett inntil sentrum som mulig. Bare brødpolitikk er igjen. Slagordene kunne vært hentet fra hvilket som helst parti: En enklere hverdag for folk flest.

Det går i stykkprisfinansiering, pensjoner, sykehuskøer, veier, handlingsregel. Der hvor systemet er innlysende dumt, konkluderer Jensen med at det står i veien for fornuften. Siden hun bruker uttrykket «den norske modellen» går journalister, kommentatorer og motstandere i fistel. Det er å røre deres hjertebarn. En formastelighet. Det får hun ikke lov til.

Å angripe «den norske modellen» er majestetsforbrytelse. Den er hevet over kritikk. Det er det samme som å angripe forhandlingsretten, frie valg, ja, selve demokratiet. Debatten snus raskt til å sette spørsmålstegn ved Fremskrittspartiets demokratiske troverdighet.

For å være sikre på at Frp dumper tyr man til den klassiske norske teknikken: hån og spott. En ung jypling av en VG-journalist, Lars Joakim Skarvøy, tar oppdraget med å avkreve Jensen en nærmere definisjon av hva den norske modellen er. Han avbryter henne og stiller henne til veggs. I stedet for å avbryte intervjuet, forsøker Jensen å svare. Det skulle hun ikke gjort. Hun har bestemt seg for å være snill pike. Men uansett hvor snill hun er, kommer hun til å bli tynet.

Sverre Tom Radøy forsøker å vaske studiogulvet med henne, og spør om hun mener at regjeringen vil sette over styr 4.000 oljemilliarder på fem år hvis den får fortsette. Det er Radøys utlegning av SSB-prognosene som Finansavisen har gjengitt. Det er NRKs behandling av den største politiske nyhet på denne siden av 2000.

Jensen burde tatt kampen til motpartens banehalvdel. Landsmøtet gikk inn for å selge NRK og avskaffe lisensen. Partilederen burde i høyere grad gjort dette til et ideologisk spørsmål: NRK har ført krig mot partiet de siste tyve år.

Motstanden og fiendtligheten er massiv. Hva er de de frykter? Frp og Jensen er nesten blitt tamme som lam. Likevel henges de ut som «systemfiendtlige»! I realiteten vil Fremskrittspartiet bare ha et enda romsligere sosialdemokrati. Det skal brukes enda mer penger.  Frp snakker om å «tette hullene» i velferdsstaten. Men hvilket land på Norges størrelse har i lengden råd til å ha 840.000 offentlig ansatte? Eller øke ytelsene? Burde ikke Jensen heller forberedt folk på hardere tider?

Når pressen likevel kjører frem kanonene er det ikke bare av gammel vane. Frp representerer annerledespartiet, hvor noe uventet kan dukke opp. Det sier noe om hvor forutsigbare de andre er. Hvor konforme. Ingen eller ingenting må rokke ved stabiliteten.

Bak de frenetiske angrepene ligger en stor usikkerhet. En stor frykt. Den må ikke få komme ut. Det må ikke oppstå sprekker i muren.

Pressen og kommentariatet later som om alt er som før, som om alt er under kontroll. Selv om sentrumspartiene er ved å bli utradert, Sverige brenner og britiske og franske soldater drepes på åpen gate.

Burde ikke Jensen grepet fatt i disse signalene som uroer folk og satt ord på dem? Hvilken fremtid er det vi går i møte? Norge er en liten fluelort på kartet, kan vi leve med at alle utlendinger har rett til å søke asyl i Norge? Kan vi leve med en politisk klasse som stempler alle som setter spørsmålstegn ved denne retten for rasister? Det er på tide å ta et oppgjør med en politisk debatt som er en forkledt hekseprosess.

Hvor giftig og innbitt den politiske klassen er mot Frp gir Dagbladets Stein Aabø et talende eksempel på tirsdag 28. mai:

Etter å ha gått løs på Fremskrittspartiets manglende forståelse for den norske modellen, synger han dens pris. Det er en religiøs høysang, Norge som et paradis, der Frp er slangen.

Tillit er kjennemerket ved den norske modellen. Tillit mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere. Tillit mellom borgere og myndigheter. Den tilliten har Frp gjort sitt ytterste for å bryte ned. Partiet er blitt stort på å representere en folkelig protest mot systemet og fange opp i seg den alminnelige misnøye. Det bidrar selvsagt til å bryte ned tilliten til systemet og øke forakten for den politiske elite.

Dette er den norske konsensusmodellens oppfatning av demokrati i et nøtteskall: de som er uenige bryter ned systemet! Men da har jo Siv Jensen rett. Da er det ikke demokrati det er snakk om, men et system. Demokrati vil si å tåle motsetninger. Det er nettopp ved å fremføre kritikk at demokratiet fornyer seg. Meningsforskjeller er oksygenet, fordi alle samfunn rommer konflikter og motsetninger. Det flerkulturelle og globaliserte ikke minst. Da er det viktig at noen målbærer dem. Frp burde heller hatt en takk for å stå på en uriaspost.

I stedet har den norske politiske klassen forsøkt å innføre sin egen definisjon på demokrati, hvor det implisitt ligger sterke ideologiske føringer. Alle som ikke abonnerer på deres systemer er destruktive: de bryter ned tilliten! Da har man oppkastet seg selv til dommer over andre på en måte som bryter med demokratisk tankegang.

Stort klarere kan man ikke formulere at man brennmerker opposisjon som svikere. Disse tankene er helt vanlige  og de formuleres med den største selvfølgelighet. Aabø ville ikke vært så plump og direkte hvis det ikke kom fra hjertet. Han er bitter, på Jensen og Frp fordi de har ødelagt Norge. Det sier seg selv at etter 22/7, med et spenningsfylt nytt samfunn og med en verden utenfor som er enda mer eksplosiv og konfliktfylt, er dette farlige tanker. Det ligger en vold latent i Aabøs bitre anklage.

Man kan ikke annet enn å påpeke hvilken skjebnesvanger feil han og hans klasse er i ferd med å begå. Hadde det vært en mening Aabø målbar ville det ikke vært så farlig. Men når meningen er unison blir den makt.

I realiteten er det vanlige mennesker journalistene sjikanerer. De må tro folk er dumme.

 

 

Stein Aabø: Jensens norske modell