Kommentar

Det finnes to typer populisme: den som appellerer til folks ønske om å ta igjen og velte systemet, uten tanke på konsekvensene, og den som går ut på å dilte med og stryke massen med hårene. Fremskrittspartiet er tradisjonelt beskyldt for å representere den første typen, men har nå funnet ut de vil kaste seg på den andre.

Der er det mange fra før. Ingen vil finne på å kalle sentrumspartiene for populister, men det er det de er, når man aldri våger å si uopupulære ting.

Arbeiderpartiet har selv gått foran med å love folk gull og grønne skoger. Alt skal bli bedre, hele tiden. Men nå har Stoltenberg satt foten ned, alarmert over sykelønnsutbetalingene. Det er Aps ansvar som statsbærende parti som slår inn. Sosialøkonomen kan regne.

Da er det Siv Jensen velger å stille seg helhjertet bak de som ikke vil røre en tøddel av rettighetene. Hun satt i RedaksjonEn og var enig med LO og Per Fugelli. Kritikken av dagens holdning kalte hun moralisme. Det er ikke til å tro.

Høyres Kristin Clemet og arbeidslivsforskeren satt der og var overlatt jobben med å stille spørsmål ved fraværet, og påpeke at dagens utvikling ikke kan fortsette, uansett grunn.

Fremskrittspartiets debattforum Tankeloftet hadde onsdag besøk av sjefsjurist ved tenketanken Cepos i København, Jacob Mchangama. Han snakket om FN og menneskerettigheter: Under den kalde krigen sto Vesten for de politiske og sivile rettigheter, mens Østblokken sto for de sosiale og økonomiske. Det er paradoksalt å konstatere at de som tapte krigen skal få gjennomslag for sine verdier, sa Mchangama. Hva er logikken i det? De sosiale og økonomiske rettigheter kan ikke vedtas på samme måte som de politiske og sivile. Det er politiske spørsmål, avhengig av verdiskapning. Man kan ikke vedta fordeling.

Men det gjør det norske systemet, eller modellen som man ynder å kalle det. Sosialdemokratiet er et kompromiss mellom verdiskapning i privat sektor og fordeling. Men hvis det blir for mange på trygd, tipper balansen. Det er den nå i ferd med. Hvis utviklingen fortsetter vil systemet bryte sammen. Innenfra. Dette er det mange som nekter å innse.

Arbeiderpartiet har gått i innstrammingsmodus. De gjør noe dumt og noe bra. Innføring av avgift på biodiesel var diskrediterende og dumt. De varslede innstrammingene i asylpolitikken sitter lenger inne. Det er vanskelig å få til. Men i de klassiske arbeidslivsspørsmål føler Ap seg på hjemmebane. Her tør de. Da er det Fremskrittspartiet velger å skifte side, og slutte seg til populistene som lover og lover, selv om de innerst inne vet at skuta går på grunn.

Arbeidslivsforskere peker på at sykefraværet i Norge ligger på topp i Europa. Samtidig har befolkningen aldri vært friskere. Men dette vil ikke LO, Siv Jensen, SV, KrF og Per Fugelli høre på: de kaller det moralisering. De utgjør en klassisk lobby som kun er opptatt av én ting: å forsvare det bestående.

Debatten om sykelønn representerer bare en flik av en mye større problematikk: antallet som er på mottak er uforholdsmessig stort i forhold til de som arbeider. Selv ikke en oljenasjon kan i det lange løp finansiere en nasjon på trygd.

Det trengs noen brutale grep. Noen helt utvetydige signaler. En tiltrengt revolusjon på trygdesiden vil også måtte føre med seg en edrueliggjøring av asylpolitikken. Dagens politikk er ikke bærekraftig. Man kan feks. begynne med å la Statistisk Sentralbyrå innhente de data som gjør det mulig å lage regnestykkene.

I dagens klima er også det umoralsk.

Man har valget: være moralsk og gå under, eller bli slem.

Ap har selv dyrket den grenseløse modellen. Vi kan stå overfor en brutal oppvåkning. Det vi ser kan være begynnelsen på et paradgimeskifte der man våger å stille spørsmål om konsekvenser og pris, ikke bare krav og rettigheter.

Men Ap er i ukjent terreng etter årtier med utvidede rettigheter. Det ligger en hard ideologisk kamp og venter. Høyre velger å stille opp, både på sykelønn og en annen viktig sak: Datalagringsdirektivet. I begge disse sakene svikter Fremskrittspartiet. Det bygger opp under bildet av partiet som vinglete. Skulle ikke partiet bli ansvarlig og forutsigbart?

Motstanderne av Datalagringsdirektivet har en del til felles med forsvarerne av velferd fremfor alt. Man setter seg selv foran alle andre, og kaller det personvern. Den liberale eliten vil ha rett til å snakke med hvem de vil når de vil, uten å kunne spores i ettertid. At også terrorister og pedofile gjør det samme, ignorerer de. Det er ikke deres bord. De brukes sin medieposisjon til å latterliggjøre og bagatellisere truslene mot det åpne samfunn.

Dette representerer de verste sidene ved en liberal, selvgod elite. De ønsker ikke å gi politiet verktøyet som kan forhindre terror, pedofili og organisert kriminalitet.

I begge saker snakker vi om en innbitt motstand mot forandring, selv om alle tegn tyder på at tiden er overmoden. Systemet fungerer ikke lenger etter hensikten.

Kanskje Fremskrittspartiet bør vurdere å skifte navn?