Kommentar

Politikk handler om å lede. Norsk politikk mangler ledere. I toppen sitter smågutter og jenter. Siv Jensen har fått tittelen «leder». Men var signalene hun ga om at energikrisen er viktigere enn miljø og økonomi-krisen et eksempel på lederskap?

Et trekk ved en leder er at han/hun holder kursen og sier sannheten, selv om det er upopulært, når situasjonen krever det. Situasjonen i dag gjør det.

Fremskrittspartiet er på utrolige 30 prosent, til tross for at det boikottes av en samlet presse og den politiske eliten. Men potensialet er enda større, hvis partiet hadde våget å kvitte seg med noen inngrodde forestillinger: bagatelliseringen av klimakrisen, verdikrisen og bondefiendtligheten.

Det er forunderlig at et parti som har vokst frem i protest mot etablerte sannheter har et så fiendtlig forhold til bønder. De fleste av oss kan spore våre aner tilbake til bygda, til bønder og fiskere, til småsteder. Bøndene danner fortsatt ryggraden på bygdene. Likevel snakker Frp som om vi levde på 90-tallet og subsidiene skulle ned. De har gått ned, kraftig ned, og i stedet er matvaresikkerhet et aktuelt tema, både med tanke på knapphet og epidemier.

Denne manglende forståelse for og tilknytning til bygde-Norge er forunderlig, og den fremmedgjør Frp fra et stort velgerpotensiale. Man kan ikke forvente at folk skal stemme for sin egen undergang.

At Frp fortsetter å bagatellisere klimakrisen indikerer også en døvhet. Det skremmer og forbauser: Bønder og naturmennesker er opptatt av klima og natur. De dannede lag i byene likeså. For dem blir manglende klimaerkjennelse et tegn på at man ikke er ansvarlig, og noe er det i dette. Klimatrusselen er den mest alvorlige trussel vi står overfor.

Jens Ulltveit Moe har et god bilde på dette i en kommentar i Aftenposten fredag: forandringene skjer gradvis, og det som skjer gradvis venner vi oss til. Vi greier å ignorere det.

At regjeringen heller ikke lar handling følge ord, er ikke noe man kan skyve foran seg, slik Siv Jensen triumferende gjorde. Hun har helt rett: hvis situasjonen var så alvorlig som Erik Solheim sier, burde tiltakene vært av en helt annen karakter. Men det er da ingen unnskyldning for ikke å ta krisen alvorlig. Siv Jensen burde gjort det motsatte: hun burde spikret Erik Solheim og regjeringen på låveveggen for å si én ting og gjøre det motsatte.

I uken som gikk har regjeringen foretatt et av de mest brutale, reaksjonære miljøtiltak på mange tiår: Den støttet vedtaket i Statoils styre om å utvikle utvinningen av olje fra tjæresandfeltet i Canada. Det er den mest forurensende og energikrevende produksjonen som tenkes kan. Det tilhører en tid hvor man ikke visste noe om karbondioksid og oppheting av kloden. Likevel velger Helge Lund og Statoil å gå videre med prosjektet. Regjeringens ja til dette annullerer alle andre tiltak den måtte gå inn for. Det viser dens sanne ansikt. Når det kommer til stykket er det makt og penger det handler om. Men dette er noe kloden ikke kan tåle.,

Siv Jensen kunne demonstrert hulheten i regjeringens politikk. I stedet bruker hun den som en unnskyldning til selv ikke å ta klimakrisen alvorlig.

Folket trenger ledere.

Frps standpunkt i klimakrisen bygger opp under en fordom, en villfarelse. Den indikerer at FNs klimapanel er like råttent som FNs Menneskerettsråd. Det er det ikke. Det ene er et seriøst vitenskapelig panel med hundrevis av forskere og vitenskapsmenn bak seg. Det andre er et råd som autoritære stater, muslimske som sosialistiske (Kina) og sekulære (Russland) forsøker å utnytte for å manipulere og stanse kritikk av dem selv og religion.

Faktisk er dette en farlig kobling. Det kan diskreditere viktige institusjoner i demokratiet: hvis FNs klimapanel er en bløff og klimakrisen oppkonstruert, hva kan ikke da være oppkonstruert?

Denne skepsis er antidemokratisk. Den undergraver tilliten til systemet, og vi trenger systemet mer enn noen gang. Det er det lederne skal bruke, om de finnes. Uten systemet får vi ledere som er dikterer. Det vil vi ikke ha, selv om de er aldri så gode.