Kommentar

Mens stemmer i den arabiske verden tar et oppgjør med frykten og tausheten som har ødelagt generasjoner og hindret menneskelig utvikling, er vi i ferd med å bygge opp noe av den samme løgnens kultur.

LO-leder Roar Flåthen, Høyres Per Kristian Foss, Jens Stoltenberg, Trond Bakkevig, Lars Sponheim og mediene påberoper seg anstendighet. Det har de, ikke Siv Jensen. Men denne anstendigheten er ikke forankret i en sannferdig politisk analyse. Det er noe man brisker seg med, en medalje på brystet som viser at man har de rette meninger.

Kanan Makiya skrev Republic of Fear og Cruelty & Silence, om araberverdens taushet overfor Saddam Husseins forbrytelser. Hva hjalp det om han forsvarte palestinerne når han drepte sitt eget folk i tusentall? Denne tausheten nullet ut den moralske støtten til palestinerne, og den tæret på og undergravde de arabiske intellektuelles moral og integritet. Løgner har en pris.

Vi som samfunn er i ferd med å begå den samme politiske skjendighet og forbrytelse: Vi bygger en stor løgn om forholdet mellom muslimer og den norske fellesskapskulturen.

Det interessante med Siv Jensens utspill lørdag var ikke hva hun sa, det var reaksjonen. Det var en oppvisning i jakt på syndebukk og en type mental selvkastrering. Uttrykket er ikke tilfeldig valgt. Kristendommen har vært sykelig opptatt av seksualitet. Kirkefader Origenes gikk så langt at han skar av seg testiklene. Vår politisk korrekte elite har samme forhold til islam og muslimer. Når erkjennelsen blir påtrengende nok, kastrerer man seg selv mentalt.

Ett sørgelig eksempel på dette er tilståelsesbrevet som statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet Libe Rieber-Mohn har i dagens VG. Rieber-Mohn var en av de få som våget å stå frem og kritisere Per Kristian Foss for å ha hengt hakekorset på Siv Jensen. Rieber-Mohn sa noe ingen andre sa: Hun sa at man bør være svært varsom med å bruke «jødekortet». Det er ingenting i vårt samfunn som tilsier en slik sammenligning. Kloke ord. Innlysende ord. Men de kom ikke fra en journalist, eller kommentator, dvs. Harald Stanghelle sa det var uklokt av Foss, men han trodde ikke han hadde ment det slik. Foss gjentok senere påstanden.

Rieber-Mohn viste at hun hadde en ekte europeers reflekser. Det var ikke av omtanke for Siv Jensen, men av respekt for de jødiske ofrene og det historiske minnet at hun sa dette. Dermed plasserte hun også Per Kristian Foss der han hører hjemme.

Men dette ble åpenbart oppfattet som en støtte til Jensen, og det tåler ikke regjeringen. Den er livredd for at Siv Jensens utsagn skal få legitimitet. Derfor står det i dag et tilståelsesbrev i VG fra Rieber-Mohn, som minner om tilståelsene fra sovjetkommunismen.

Rieber-Mohn hevder seg feilsitert.

Det er overhodet ingen fare for hverken snikislamisering eller at sharialov skal overta norsk lov. Frp generaliserer og stempler hele grupper på grunn av erfaringer med enkeltindivider. Det store flertallet av muslimer er hverken fundamentalister eller ekstremister. Utspillet til Frp forsterker fordommene og skaper et feilaktig bilde av innvandrerbefolkningen.

Dette må være skrevet av partikontoret, ikke av Rieber-Mohn. Rieber-Mohn utmerker seg med å ha en personlig tilnærming. Hun tør å tenke selv og nyansere.

Brevet er så dogmatisk at det dobbeltkommuniserer. Det er like mye en irettesettelse av Rieber-Mohn, i hennes eget navn.

Frp har hverken den rette innfallsvinkelen eller de rette løsningene. Derfor er jeg opptatt av å fokusere på partiets mangler på politiske løsninger, snarere enn å diskutere form.

Regjeringen tar utfordringene på alvor. Det store flertallet av invandrere i Norge er godt integrerte og bidrar på alle plan i det norske samfunnet.

Så gis en liten innrømmelse av at alt ikke er som det skal: «Samtidig har vi enkelte tendenser til parallellsamfunn».

Men dette er den stalinstiske stilen. Først males et rosenrødt bilde, for at man skal ha råd til å komme med en liten innrømmelse. Skjønnmalingen er så sterk at den lille feilen nulles ut.

Dette er partikontorets versjon på en tid da det stikk motsatte bildet avtegner seg. Integreringen av muslimer er feilslått, og hovedskylden ligger, som Siv Jensen ganske riktig sa, hos politikerne selv. De har trodd at hvis de er snille mot muslimene, kommer muslimene til å være snille tilbake, som den tyske filosofen Henryk Broder formulerte det. Men det er ikke slik det fungerer. De er ikke snille tilbake. Tvert i mot.

Kadafi Zaman ga en stor håndstrekning til Siv Jensen da TV 2 igår sendte utdrag av foredraget til imam Zulqarnain Sakandar Madni, holdt på Høgskolen i Oslo 8. mai i fjor. Sakandar prediket jødehat og USA-hat med den største selvfølgelighet: Det hadde aldri vært noen oppklaring av hvem som sto bak 9/11. Hvem hadde hørt om noen rettssak, spurte Sakandar forsamlingen. Spørsmålet munnet ut i: Amerikanske myndigheter sto selv bak, muslimene var skyldfrie. Foredraget viste faren ved islamismen: et helt forskrudd virkelighetsbilde, og et fiendtlig forhold til vestlige demokratier.

Det er selve sannhetsbegrepet som angripes. Hvordan skal det være mulig å undervise elever som sluker dette budskapet, om noe som helst i vårt samfunn?

Hele foredraget til Sakandar var preget av en ekstrem Oss mot Dem-tenkning. Det er muslimene mot resten. Likevel presterer medier og politikere å gå løs på Siv Jensen og hevde at det er hun som polariserer og opererer med Oss-Dem-inndeling.

Man må bare konkludere: Det er ikke det at de ikke vil vite, de går aktivt ut og angriper de som forsøker å opplyse. Da er man selv blitt en del av problemet.

Det er alvorlig. Muslimske talsmenn spiller på vestlige borgeres dårlige samvittighet. Det er stor nok likhet mellom kristendom og islam til at de forstår skyldfølelsen som syndsbevisstheten gir. De lar vesterlendinger føle seg skyldbevisste hver gang de skal kritisere islam eller muslimer. Dette har nå vippet over i en aktiv promotering av muslimske krav. Forslaget om blasfemilov og hijab var uttrykk for dette. Støtten til Durban II er det samme. Vår egen regjering er delaktig i avskaffelsen av demokratiske verdier.

Styrken til og grunnlaget for demokratiet er sannhetssøken og den rasjonelle tanke. Den dagen emosjoner dikterer intellektet, har vi tapt. Frykt er en slik følelse.

Det gjorde et sterkt inntrykk å se Qatars tidligere ambassadør Nasser al-Khalifa stå frem på BBC Worlds Doha-debatt i helgen og si at det verste hans generasjon hadde gjort mot seg selv og samfunnet var at de lot seg kue av Frykt og Taushet: at de tiet om alle løgnene. Det er som Fassbinder sier: «Angsten eter sjelen». «Da jeg var ung, sa al-Khalifa, hadde jeg 100 % håp, så svant det gradvis, og nå er jeg helt uten håp, for alt har vist seg å være løgn.» Han fikk entusiastisk applaus fra de unge i salen. Som en sa: Arabisk enhet er en løgn, de unge er mer opptatt av å ha en god amerikansk eller engelsk aksent.

Det er ikke tilfeldig at 68-generasjonen reproduserer sine løgner og spesielt den om Palestina og palestinerne. Det at dette betyr omfavnelse av Hamas gjør det til et farlig foretak. For Norge, for det norske samfunn.

Norge fikk et lite innblikk i dette da mobben stormet opp Karl Johan 8. januar og ropte «død over jødene». Offentligheten ble rystet. Siden har vi hatt blasfemi- og hijab-saken som begge har rystet eliten. Derfor var reaksjonene på Siv Jensens tale så sterke. Man hadde et indre behov for besvergelse. Men det blir som å plystre i mørket. Mørket forsvinner ikke.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også