Kommentar

Noe som er som før: Hege Ulstein i Dagsavisen ( Snikslemifiseringen) og Une Bratberg i Vårt Land (Mitt lille land)

representerer de som tror at folket må belæres, at det ikke er dannet nok til å forstå det flerkulturelle samfunn. Folket har ikke kommet langt nok. Implisitt ligger forestilling om at folket må ledes, at informasjon må graderes og siles, og at noen er uforbederlige og må utestenges. Dette har vært den formynderske fortelling vi kjenner fra tidligere tider, men den har gjenoppstått i den multikulturelle form.

Problemet dens er pedagogikken, den manglende tilliten til at folk selv greier å avgjøre. Kjernen er autoritær.

Over hele Europa er denne pedagogikken utsatt for slitasje. Den er grunnleggende falsk. Den bygger på en tro på at man kan trylle problemer vekk ved å insistere på at de ikke eksisterer. Det er en farlig strategi. Det gamle sovjetsystemet bygget på samme pedagogikk.

Det er de sosiale hverdagsdramaene som korroderer vekk det konstruerte språket. På et eller annet tidspunkt er ordene utdatert. De er ikke lenger radioaktive.

Imperiet slår tilbake

Per Kristian Foss hengte de mest radioaktive ord av alle rundt halsen på Siv Jensen. Men denne gang virket det ikke. Noe har skjedd.

Flere uventede stemmer kom Siv Jensen til unnsetning: fra Abid Q. Raja til Amal Aden, Inger-Lise Lien, Lene Rieber-Mohn (før hun ble tvunget til retrett), Danny G. Chaudry og Tommy Sharif.

«Dekk-Sharif» sa til Ukeslutt lørdag at nordmenn er altfor godtroende. De legger alt til rette for fremmede mennesker som kommer til landet og tror at tillit alltid gjengjeldes. Hvis utviklingen fortsetter kommer nordmenn til å flytte til Finnmark og legge hovedstaden der. Oslo vil bli overtatt, sa Sharif til reporteren som tydelig var usikker på hvordan hun skulle ta uttalelsene.

Andre stemmer

Andre stemmer var vel så viktige. Dagfinn Nordbøs kronikk «Ord fra en islamofob», turde å spøke med gravalvoret. Han identifiserte seg med de 50 prosent av befolkningen som har fått diagnosen islamofobi.

Aslak Nore hadde også en bitende kommentar om islamofobi i VG søndag. Han gadd ikke lefle for begrepet eller fadderne til det og spikret begge opp på låvedøra som en annen skutt rev. Islamofobien er et konstruert ord for å stoppe kjeften på folk. Det har begrenset varighet.

Atenpostens egne reportere, Olga Stokke og Hilde Lundegaard, hadde vært i Rosengård og rapporten de leverte bar preg av at det hadde vært et deprimerende møte.

Det samme kan man si om Inger Anne Olsen, også Aftenposten, som har vært på en madrasa i Lahore i Pakistan. Der traff hun en 18 år gammel norskfødt jente som bor ti måneder i året på en lukket institusjon for å lære å bli kvinnelig skriftlærd. Når fire år er omme skal hun vende tilbake til Oslo og arbeide i onkelens moske på Holmlia. Onkel er Zulqarnain Skandar Madni, imamen som nylig ble kjent gjennom videoer fra et foredrag på Oslo Høgskole. Sakandar sa at Bush-administrasjonen hadde stått bak 9/11 for å kunne starte et korstog mot Irak og mot muslimer. Jødene var blitt advart. De var ikke på jobb 9/11.

Den 18 år gamle jenta skal vende hjem til Norge og lære unge muslimer om hva som er ekte islam. Man fryser på ryggen når man leser om madrasaen hun går på, og man merker at det gjør Inger Anne Olsen også. Hvordan blir man i hodet av å tilbringe ti måneder i året på denne institusjonen. Hvordan kan dere orke å leve så avsondret fra verden, spør Olsen. – Men vi er ikke avskåret, svarer de henne.

Inger Anne Olsen er journalisten som skrev en sukkersøt artikkel om Yusuf al-Qaradawi og det europeiske fatwarådet for et par år siden.

Mye vann har rent i havet, og noe har avleiret seg i hodene. Det er ikke konklusjonen, men prosessen som er viktig. Man oppfører seg ikke lenger som om man er under konstant angrep, holder ikke opp ord som tibetanske bønnerangler, men forsøker å forstå. Det er et godt utgangspunkt.


Kvinneliv i madrasaen