Sakset/Fra hofta

Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen skriver om nye måter å være norsk på. I hennes verden er problematikken rundt fattigdom og vold på Oslos østkant ikke noe nytt. Hun påpeker at fattigdommen er anderledes i dag enn før, men trekker frem et eksempel på hvordan østkanten var for 150 år siden. Oslo øst var preget av store barnekull, fattigdom og vold, og det uten at det  var en innvandrer i sikte. Med andre ord så er vi i ferd med å gjenskape et samfunn som vi avskaffet for flere ti-år siden.

Inger Anne Olsen ser også at det er forskjell på folk, for hun påpeker at når  mennesker fra fattige land kommer hit, så får vi økt fattigdom i Norge. For Anne Inger Olsen er dette kun en naturlig del av en globalisert utvikling.

Hun bruker historisk relativisering som legitimisering av de problemene Oslo er i ferd med å få.

En stor del av dagens innvandrere tilhører arbeiderklassen, og Jan Bøhler vet nok at nyankomne arbeidere alltid har klumpet seg sammen i øst, også da de kom flyttende fra Odalen. For 150 år siden var spørsmålet hvor mange innflyttere Oslo egentlig kunne ta imot. Det var magert på bygdene, og i byen lokket de nye industriarbeidsplassene. Jobbene var harde, og dårlig betalt. De sist ankomne levde da som nå i magrere kår enn andre. Barn måtte passe seg selv. Nybyggerstrøkene var herjet av rus og vold.

Og knapt en innvandrer var i sikte.

Fattige barn

Barnefattigdom har vi fremdeles, selv om den arter seg annerledes enn i 1850. I Norge er 74. 000 barn definert som fattige i dag, de aller fleste av dem tilhører etniske minoriteter. Når vi får vi flere innvandrere 
og flyktninger fra fattige, krigs-
herjede land, vil vi også få flere 
fattige barn.

Løsningen på fattigdomsproblematikken er at de fattige må få tilført mer penger. En ting er at innvandringen fører nordmenn i minoritet i eget land, men det forventes også at vi skal bla opp enda mer penger for å finansiere utviklingen.

Trenger de rett og slett mer 
penger, og ikke bare flere tilbud? Det mener en forskergruppe ved Sosialforsk på Høyskolen i Oslo og Akershus. Forskerne mener at noe av barnefattigdommen i dag skyldes at barnefamilier får stadig mindre penger fra staten.

Inger Anne Olsen peker på tilflyttingen til byene. Både nye og gamle nordmenn flytter til byene, men faktum er at når det gjelder Oslo, så er det flere nordmenn som flytter ut enn inn. Befolkningen byttes ut og blir ugjennkjennelig som det Norge vi kjente. I tillegg prater Olsen om å begynne å bygge i Marka. Ikke bare folket skal byttes ut, men Marka som på godt og vondt er en del av Oslos sjel kan vi begynne å bygge ned. Oslo vil bli ugjenkjennelig.

Men så enkelt er det ikke. Både nye og gamle nordmenn trekker fremdeles til byene. Oslo er allerede fullt. Den store utfordringen blir hvordan det skal bli plass til de 200.000 nye som vil flytte til hovedstaden i løpet av de nesten 20 årene.

Det finnes ingen naturlov som sier at Norge skal forbli et land uten slum. Store folkevandringer og raskt økende befolkning kan føre til at slumområder utvikler seg også her. De nye innbyggerne vil ikke bare trenge jobb, men også bolig, skoleplasser, helsetilbud og kollektivtilbud. Nødvendigheter det allerede er mangel på. Skal byen fremdeles være god å bo i, må sannsynligvis den nesten hellige Markagrensen vike.

Olsen sier menneskene har behov for å kjenne seg igjen, det er slik man skaper et «hjem». Men er ikke det nettopp noe av problemet, at det som er hjem for den ene, får den andre til å føle seg fremmed? Myndighetene påstår at alle skal føle seg hjemme. Resultatet ser ut til å bli at innfødt norske føler seg fremmed – og flytter. Hvordan skal man ellers forklare flyttestrømmen?

Ett behov vil de fleste av oss ha felles – et samfunn der vi kjenner oss igjen. Et samfunn der vi føler oss hjemme, der vi kan føle oss trygge, og der vi kan være i stand til å fungere. Både vi som var norske først, og alle som etterhvert skal bli det.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Norsk-pa-nye-mater-6786750.html