Kommentar

Multikulturalistenes drøm er at vi alle skal leve sammen i harmoni i et lappeteppe av forskjellige kulturer, språk, religioner og nasjonaliteter. De mener at landegrenser, som ikke kan sees fra verdensrommet, er kunstige avmerkinger på kart og at hele jordens befolkning har rett til å bo hvor de vil.

Med unntak av bibelske fundamentalister (og sikkert et par andre grupper) har de fleste nå akseptert at menneskeheten først oppsto i Afrika og senere utvandret og spredte seg til resten av jordkloden. Med dette i bakhodet mener mange at alle mennesker på jorden er like. For andre av oss føles Afrika-oppholdet ganske fjernt, og i mellomtiden har vi utviklet og tilpasset oss naturen omkring oss både fysisk, samfunnsmessig og ikke minst kunnskapsmessig.  Folks kulturarv og tradisjoner blir ikke borte i løpet av en flyreise.

I integreringsprosessen er den kunnskapsmessige biten en viktig brikke. Kunnskap, eller mangel på sådan, kan vi gjøre noe med. Vi kan alle lære nye språk og tilegne oss informasjon som tilrettelegger for en selvstendig eksistens i et fremmed land. Hvis vi bosetter oss i et urbant område, trenger vi ikke nødvendigvis å kunne svømme eller gå på ski, eller surfe, for den saks skyld, men det kan komme godt med hvis man vil assimilere seg med og bli kjent med den lokale befolkningen.

I et overlevelsesperspektiv er det greit å kunne lære barna sine når det ikke er trygt å gå på isen eller hvilke edderkopper som er giftige, alt etter hvor man har bosatt seg. For innvandrere kan det være enklere å bo i store byer, hvor slik kunnskap er mindre viktig og snøskredfaren er mindre.

Fysisk sett er vi blitt formet etter breddegradene. I nord har vi lys hud for å nyttiggjøre oss de sparsommelige men livsnødvendige D-vitaminene som solen gir oss. En mørk, afrikansk hud kan ikke produsere nok D-vitaminer i de vintermørke landene, og i Australia er hudkreft et stort problem for blek, europeisk hud. Evolusjonen er blitt tatt på senga av infrastruktur og flytrafikk.

Akkurat som nordmenn er mer komfortable i Sydney enn i bushen, er innvandrere i Norge mer komfortable i Oslo enn på Vinstra. I alle land bosetter innvandrerne seg i byene. Der er det lettere å finne jobb, bolig og ikke minst bekjente som kan hjelpe og bidra med lokalkunnskap. Overgangen fra opprinnelig land blir minimalisert, og man kan konsentrere seg om ting man  vite.

Segregeringen oppstår ved en akkumulering av innvandrere i et lite geografisk område. Innvandrerne når et (for dem) tilstrekkelig nivå av kunnskap og føler ikke lenger noe behov for å strekke seg mot den opprinnelige befolkningen, men holder seg til sine egne. Den mentale forskjellen er for stor til at den opprinnelige befolkningen føler at innvandrerne tar del i og viser interesse for samfunnet de har bosatt seg i.

Cricket i Sofienbergparken gir ikke samme smil og anerkjennende nikk som Ali ville fått på Kikutstua. Nærhet til naturen og hytta skåret høyt i debatten som skulle definere norskhet. Poenget er ikke at innvandrere skal tvinges til å gå på ski, men at innvandrere skal føle seg hjemme og knyttet til Norge, og da må egne røtter få godt feste.

I Norge er segregeringen fremdeles i startfasen, selv om Groruddalen har stor utflytting av nordmenn og nå har områder som viser tendenser til gettoisering.  Norge er et langstrakt land, men befolkningen er liten og derfor sårbar for stor ytre påvirkning. Mange eksperter viser til Amerika, som om de virkelig har «fått til» integrering. Det er sludder. Segregeringen der er økende, men områdene er så store at de nå har fått delsamfunn innenfor samfunnet. En ny undersøkelse viser at dette har ført til økt sammenhengskraft, men kun fordi man er integrert i delsamfunnet som består av likesinnede. Se omtale av undersøkelsen her.

article-2400231-1B69A694000005DC-273_964x650

New York – segregering 

Amerika har gått fra 1930-årenes sundown towns, hvor de fargede måtte forlate byene før kvelden, til dagens sunset segregation, hvor alle forlater bysentra etter jobb og reiser hjem til sine selv-segregerte områder. Chicago er et eksempel på en slik by som er delt i tre. Se kart over ulike byer her.

I Storbritannia er man godt på vei til den samme tendensen.

Britain is turning into a ‘colour-coded society’ as whites and ethnic minorities choose to live apart, Trevor Phillips warns today.

The former head of the equalities watchdog said Britain was ‘in denial’ about growing levels of racial division resulting from the choices different groups make about where to live.

Mr Phillips, who is now leading a research project at the think-tank Demos, made his comments as he launched a study into how different ethnic groups have moved around England and Wales.

His study found that when whites leave urban areas to have children they tended to settle in overwhelmingly white areas in the countryside. At the same time, members of ethnic minorities tend to move to areas that are largely populated by other ethnic minority groups.

Undersøkelsen fra Demos and Birkbeck, University of London, så på ulike gruppers flyttemønstre internt i landet mellom folketellingene i 2001 og 2011.  De så at 100.000 mennesker av etniske minoriteter forlot London, men at de ikke flyttet til steder med hvit majoritet. I stedet flyttet de til områder som allerede hadde etablerte minoritetssamfunn. 

Det er allerede murringer i de pakistanske samfunnene i Storbritannia over ankomsten av bulgarere og rumenere. De neste oppløpene i britiske byer kan bli mellom ulike innvandrergrupper uten EDLs (English Defence League) eller UAFs (Unite Against Fascism) deltakelse.  

article-2511082-196D36EE00000578-112_634x440

Pakistanske Kashmir Malik har meninger om nye romfolk-naboer.

I Norge er vi startgropa. Vi diskuterer fremdeles hvorvidt morsmålsundervisning er et integrerende tiltak. Den demografiske endringen i byene skjer så raskt at dagens beslutninger og tiltak kommer på etterskudd. Barnehage til alle hjelper lite til å heve det norske språknivået hvis hverken ansatte eller barn kan snakke norsk.

Norge burde lære av hva som skjer i andre land. Man trenger ikke se lenger enn til Malmö. Danske foreldre turde ikke sende sine håpefulle til nabolandet på utvekslingstur. Malmö er blitt for farlig.

Norske politikere må ta stilling til hva som kan gjøres med utviklingen. De må innse at folk flest ikke ønsker å bo sammen i et fargerikt fellesskap hvor ingen egentlig har noe til felles. Folk bestemmer selv hvor de vil bo uansett hva politikere eller andre måtte mene om saken. Asylsøkere er de eneste som kan styres og kontrolleres med hensyn til bosetning. Antall innvandrere og asylsøkere kan derimot reguleres – hvis man vil. Internasjonale avtaler kan ignoreres eller reforhandles. Her står det kun på politisk vilje.

Det haster. Når segregeringen fester seg, er det ingen vei tilbake.