Gjesteskribent

Få begreper er mer ladet i den offentlige debatten enn ordet rasisme. Fordi Norge på kort tid er blitt et flerkulturelt samfunn, er dette uvante problemstillinger. Under Ali Farah-saken er ordet rasisme benyttet. Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering vil innføre begrepet «objektiv rasisme». Det er problematisk.

Hvis grupper med sterke oppfatninger får monopol på definisjonen av begrepet rasisme, kan det frata folk muligheten til å reflektere over erfaringer og holdninger – i det som er gjensidige mellommenneskelige forhold.

Amerikanerne har hatt mye lenger tid til å reflektere over forholdet mellom folkegruppene. Kan vi lære noe av deres omgang med ordet?

Helsetilsynet

Ambulansesjåførene som etterlot Ali Farah i Sofienbergparken i Oslo sist sommer, får beholde jobben. De fikk en advarsel. Dette var ikke kona Kohinoor Nordberg fornøyd med. Ei heller OMOD, Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering. De mente saken dreier seg om offentlig diskriminering og at sjåførene derfor burde vært avskjediget.

Kohinoor er temperamentsfull. Hun langet ut etter Helsetilsynet og dets sjef Lars Hanssen. Til Dagsreveyen sa hun at en advarsel var som en melding hjem fra skolen, lest i dag og glemt i morgen. Slike uttalelser svekker bare hennes argumentasjon. Ingen som har fulgt med kan være i tvil om at den julingen sjåførene har fått i mediene, er en straff som vil vare i lang tid. Man kan få inntrykk av at noen ønsker hevn mer enn rettferdighet.

Nestleder i OMOD, Anita Rathore, forklarte i Dagsnytt Atten hvorfor de mener Ali Farah-saken handlet om rasisme. Her innførte hun tanker og begreper som er ukjente for de fleste. Rathore trakk parallellen til kjønnsdiskriminering: Det handler ikke om at menn er kjønnsfascister. Det handler om strukturer og mekanismer. Derfor ble kvotering vedtatt.

Helsetilsynet, forklarte Rathore, har bare sett etter den store rasismen, den som uttrykker seg ved rasistiske ord, ord av «Hitler-typen», som hun kalte det. Hvilken kunnskap har Helsetilsynet om rasisme, spurte Rathore. Dette handler om objektiv rasisme, slo hun fast.

Objektiv rasisme

Dette var et nytt ord for meg. Hva er objektiv rasisme? Rathore indikerte at det ikke var interessant hva ambulansesjåførene hadde i hodet. Det de foretok seg rent faktisk var rasisme: De forskjellsbehandlet en innvandrer.

Men her melder motforestillingene seg. Rathore burde være kjent med at det var sterke innvendinger også mot deler av kvinnekampen. Tendensen til å definere menn som motstandere qua menn, tendensen til å se menn som objekter og ikke personer.

Helsetilsynet slår fast at Ali Farah fikk kritikkverdig behandling, sogar grov sådan. Men siden har det vært mange historier om opprørende behandling av pasienter. Det er bare et par dager siden VG skrev om et par hvor barnet ble sittende fast under fødselen. Man glemte å måle barnets puls, og da det ble født hadde det hjerneskade. Sykehuset har avvist erstatningsansvar og basert rapporten på en journal som var direkte feilaktig. Foreldrene måtte gå til privat søksmål for å vinne frem. De vant en knusende seier. Hvem skal avgjøre hva som er hva hvis man innfører kategorien «objektiv rasisme»? Ville saken om den hjerneskadede ungen fått helt andre proporsjoner om ungen hadde vært mørk? Hvis OMOD får viljen sin, er det fare for det. Men da beveger vi oss ut i et farlig uoversiktlig terreng, med stor fare for rettssikkerheten.

Det er underlig at OMOD ikke ser disse betenkelighetene, men dundrer løs om at Helsetilsynet ikke vet hva de snakker om.

Forhandlere

Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, og det er en irreversibel prosess, hvor mye enkelte enn beklager det. Nettopp derfor er det viktig å være opptatt av premissene for debatten.

Valgkampen i USA viser at etniske motsetninger og rasisme er noe som ikke bare finnes mellom hvite og svarte. Det eksisterer i høy grad mellom de forskjellige folkegruppene. Ikke minst er latinamerikanere skeptiske til svarte, og svarte liker ikke asiater som de mener tar jobbene fra dem. Svarte og latinamerikanere vil heller forholde seg til hvite enn til hverandre, har meningsmålinger vist.

Antipatier er derfor noe som går begge veier. Det er det vanskelig å få gjennomslag for i den norske debatten. Det er alltid innfødte som er negative, sjelden innvandrere til nordmenn.

Kommet lenger

I USA har debatten kommet lenger. Det vil si at vi har noe å lære.

Shelby Steele er en av USAs fremste eksperter på forholdet mellom folkegrupper. Han har nylig skrevet en bok om Barack Obama. Her forteller han noe meget interessant om de ulike strategiene svarte bruker overfor hvite.

På den ene siden finnes forhandler-rollen, og Obama er en typisk representant. Det å være svart er å ha en kapital av urett som kan forvandles til goodwill. De hvite har dårlig samvittighet overfor svarte. «Forhandleren» sier til den hvite: «Jeg skal ikke gjøre noe nummer av rasismen og fortiden, hvis du lover å behandle meg pent.» Den hvite blir begeistret over å slippe den dårlige samvittigheten og får en egeninteresse i å behandle minoriteter pent. Det kan forklare hvorfor så mange hvite slutter opp om Obama. De oppfatter ham som «fair» og ikke-sekterisk.

Shelby Steele, one of America’s leading chroniclers of racial politics, has recently published an invaluable study of Mr Obama. Its title tells you a great deal about its thrust – A Bound Man: Why we are excited about Obama and why he can’t win.

Steele argues that there are two political strategies adopted by his fellow African-Americans – bargaining and challenging. He starts bluntly with the assertion that blacks «possess a largesse of moral authority that whites can simply never have. And this amounts to a currency of power.» African-Americans, Steele posits, have the ability to bestow upon whites something they crave and cannot bestow upon themselves – racial innocence.

Bargainers make this deal: «I will not use America’s horrible history of white racism against you, if you will promise not to use my race against me.» Bargainers grant whites their innocence up front as a gesture of trust. And in return? Eternal gratitude.

Steele believes bargaining is a spectacularly successful strategy. Everyone wins. It works to combat racism because it grants whites «a good reputation to protect… The beauty of bargaining is that it turns the black desire to live without racism into a white self-interest.» And bargainers themselves are able to achieve iconic status: Sidney Poitier, Oprah Winfrey, Colin Powell, Bill Cosby, bargainers all. And Barack Obama too, of course. He is a classic bargainer.

Utfordrer-rollen

På den annen side er Utfordrer-rollen, eller kanskje vi skulle si den som svinger pisken. Den moralske vokter. Denne bruker fortiden og gammel urett som et slagvåpen og feller dommer. De hvite skal og bør føle skam og skyld.

Utfordrerne er refsere. De sier at hvite må anstrenge seg for å bli akseptert som forbedrede. Men hvem skal avgjøre om de er bra nok? Det skal refseren, og det vekker motvilje.

Each of these figures had another choice – being a challenger. As Steele puts it: «Challengers put all whites in the position of having to chase after their racial innocence. The challenger’s code: whites are incorrigibly racist until they do something to prove otherwise.» And challenging can be incredibly successful too. It’s just that not everyone wins. Only the challengers do, and in certain very limited ways.

Challengers – figures such as Jesse Jackson and the firebrand Al Sharpton – build their power and their careers by setting themselves up as arbiters. When the radio talk show host Don Imus used racial insults on air, it was from Al Sharpton he sought absolution. He instinctively realised that there was no point seeking it from Colin Powell. That is why Al Sharpton possesses power.

Yet while figures like Jesse Jackson do well for themselves, they will never be icons to those outside their community. They will be feared more than they are respected.

Refser

Det er lett å se at toneangivende representanter for innvandrerne i Norge, muslimer ikke minst, har oppkastet seg til refsere av majoritetskulturen. Uheldigvis er store deler av eliten besatt av en ideologi som sier at den hvite manns kultur er skyld i rasisme, imperialisme, kolonialisme og orientalisme og må forbedres. Vi er heldige som har fått innvandrere til landet som gjør det mulig for oss å bli bedre mennesker.

Dette evangeliet er innvandrernes talsmenn selv blitt så beruset av at de ikke lenger hører advarslene. Sylvia Brustad gikk ut og varslet full gjennomgang av offentlige etater på jakt etter rasisme, i kjølvannet av Ali Farah-saken.

Anita Rathore sa onsdag at rapporten fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i januar viste at staten diskriminerer, men at den ikke vet selv at den gjør det. Her er utvilsomt noe av substans, men det absurde teater er like om hjørnet.

Det farlige er selvfølgelig at Norge er forspent med en sterk tradisjon hva gjelder refsere, både fra pietismen og sosialismen. De går opp i en høyere enhet i kampen for et rasismefritt samfunn. Men som et russisk ordtak sier: Man blir ikke søt i munnen av å si «sukker».

Will anti-racists cheer for Obama?
We can see African-Americans (and black leaders in Britain) as bargainers and challengers

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også